Uhell og lykketreff har ført til forskernes største triumfer

Rot ble bakterienes død

En plutselig sommerferie og et voldsomt rotete laboratorium førte legen Alexander Fleming på sporet av det bakteriedrepende penicillinet.

Den skotske biologen Alexander Fleming var en fremragende forsker. Men å holde orden i laboratoriet var ikke en oppgave han prioriterte.

I 1928 var Fleming i gang med å analysere stafylokokkbakterier. Som offiser under første verdenskrig hadde han sett utallige soldater dø av infeksjoner. Siden hadde han drømt om å gjøre en oppdagelse som kunne drepe bakteriene, så langt uten hell.

Jakten ble heller ikke lettere da Flemings arbeid i august ble avbrutt av en familieferie. Fleming forlot – som alltid – laboratoriet i et eneste stort rot, og glemte blant annet å fjerne glassene med stafylokokk-kulturer som han hadde plassert i et hjørne.

Etter den velfortjente ferien oppdaget biologen de glemte glassene, og så at et av dem var blitt infisert med muggsopp. På mystisk vis var bakteriene rundt det infiserte området forsvunnet.

Fleming isolerte straks soppen, og oppdaget at den skilte ut et kraftig stoff som drepte bakterier. Flemings mangeårige jakt på en bakteriedreper var endelig forbi, og i 1945 førte rotet til at han fikk Nobelprisen i medisin.

Stein knekte uforståelig skrift

I årevis forsøkte kloke hoder å tyde hieroglyfene på Rosetta-steinen, før Champollion klarte det i 1822.

I 1799 var Napoleons franske soldater i gang med å utvide et fort i den egyptiske byen Rosetta. Soldater rev brutalt de eldgamle bymurene for å bruke steinene til det nye forsvarsverket. Tilfeldigvis oppdaget franskmennene en dag at en av de gamle steinene fra bymuren var glattslipt og full av kryptiske tegn.

Den mystiske steinen ble straks sendt til Kairo, der en gruppe vitenskapsfolk kunne slå fast at soldatene hadde gjort et enestående funn. De mystiske tegnene viste seg å være gammelgresk, demotisk og hieroglyfer.

De to sistnevnte hadde i århundrer vært helt uforståelige for egyptologer, men ved å holde steinens greske tekst opp mot de to andre klarte forskerne å tolke demotisk. Og i 1822 løste franske Jean-François Champollion endelig gåten om hieroglyfene.

Andre tok æren for enestående funn

Den nyutdannede legen Friedrich Miescher hadde dårlig hørsel, og valgte derfor å kaste seg over forskning i stedet for å ha kontakt med pasienter.

Han var særlig opptatt av vevsykdommer, og undersøkte med stor interesse bandasjene med blodig puss som laboratoriet mottok fra et legekontor. Fra pusset skilte han ut hvite blodlegemer, og klarte i 1869 å trekke ut en svak syre av blodcellene.

Miescher kalte materialet nuklein, og oppdaget snart at nuklein også fantes i mange andre celler enn blodets.

Oppdagelsen var så banebrytende at Mieschers skeptiske laboratoriesjef insisterte på å gjenta alle forsøkene. De epokegjørende resultatene ble derfor først offentliggjort to år senere.

Dessverre for Friedrich Miescher hadde han ingen anelse om at han hadde funnet DNA, menneskets arvemateriale.

Sveitseren døde bare 51 år gammel, før han kunne fullføre forskningen sin. I stedet fikk den tyske biokjemikeren Albrecht Kossel Nobelprisen i 1910 for å ha kartlagt den kjemiske sammensetningen av Mieschers nukleinsyre.

Enkel test avslørte kreft

Georgios Papanikolaou hadde observert endringer i cellene hos marsvinhunner under eggløsningen. I 1923 studerte han væsker fra kvinners vaginaer i mikroskop, for å se om fenomenet også opptrer hos mennesker.

Tilfeldigvis hadde en av kvinnene livmorhalskreft, og Papanikolaou kunne til sin store forbløffelse tydelig se kreftcellene.

Han forsto straks at oppdagelsen betydde at kvinner lett kunne undersøkes for kreft i underlivet med en enkel test.

I dag er den såkalte SMEAR-testen kjent som «Papanicolaou test» på engelsk, eller bare «Pap smear».

Smeltet sjokoladeplate førte til mikrobølgeovnen

I 1945 besøkte ingeniøren Percy Spencer en elektronikk- og våpen-fabrikk. Der så han på en såkalt magnetron, som ble brukt til radarer. Mens han betraktet maskinen, oppdaget han at en sjokoladeplate i jakkelommen hans var i ferd med å smelte.

Kanskje er magnetronens mikrobølger årsak til smeltingen, tenkte Spencer, og holdt opp en pose maiskorn foran maskinen. Snart ristet hele posen, mens maisen forvandlet seg til popcorn.

Eksperimentet viste at mikrobølger var i stand til å varme opp mat – og mikrobølgeovnen var født.

En overskyet himmel avslørte radioaktivitet

Fysikeren Henri Becquerel plasserte i 1896 litt uran på en fotografisk plate, pakket alt sammen inn i papir, og gikk en tur ut. Teorien hans var at solstrålene kom til å få uranet til å sende ut stråler som ville synes på platen.

Dessverre var himmelen grå, så Becquerel la både uran og fotoplate i en skuff. En stund senere fremkalte han platen, og så at uranet hadde etterlatt en avtegning, selv om det ikke hadde vært utsatt for solstråler. Altså sendte uranet ut en kraftig stråling: radioaktivitet.

Budeie utryddet fryktet sykdom

Som gutt hørte Edward Jenner en budeie fortelle at hun aldri kom til å få kopper, fordi hun alt hadde hatt kukopper – en harmløs utgave av den dødelige sykdommen.

Jenner bet seg merke i påstanden hennes, og da han senere ble lege, undersøkte han den statistiske sammenhengen mellom de to sykdommene.

Han konkluderte at en person som ble smittet med den milde formen av sykdommen, utviklet immunitet. For å teste teorien sin infiserte Jenner i 1796 en åtte år gammel gutt med kukopper.

Etter en mild feber kom gutten seg igjen, men Jenner var ikke ferdig. Noen måneder senere sprøytet han koppevirus inn i gutten. Heldigvis viste det seg at budeien hadde rett, og gutten overlevde.

For å overbevise sine svært skeptiske kolleger måtte Jenner gjenta eksperimentet på mange andre barn – blant dem sin egen elleve måneder gamle sønn. Til ære for budeien kalte Jenner oppdagelsen «vaksine». Ordet er avledet av latin for «ku» – vacca.

Irriterende støy bekreftet «Big Bang»

To fysikere trodde at dueskitt var skyld i den irriterende støyen i antennen deres – men i virkeligheten hadde de nettopp funnet lyden av universets tilblivelse.

De to amerikanske fysikere Arno Penzias og Robert Wilson var i 1964 i gang med å fininnstille et av verdens til da største radioteleskoper.

Til stor irritasjon for de to kollegene ble utstyret deres – beregnet til å fange opp radiobølger fra universet – forstyrret av en irriterende støy de ikke ble kvitt.

Fysikerne ble overbevist om at støyen måtte skyldes fugleskitt, så de skjøt samtlige duer i området og renset antennen for avføring etter duene.

Duejakten hjalp ikke det minste på støyen, så nå gikk de to i gang med å tette alle ujevne sammenføyninger med teip – også det uten resultat.

En kollega tipset de frustrerte fysikerne om et forskningsprosjekt ved Princeton University som handlet om «Big Bang» – teorien om at universet oppsto etter en gigantisk eksplosjon.

Folkene bak prosjektet mente at den kosmiske bakgrunnsstrålingen fra eksplosjonen burde kunne fanges opp fortsatt – for eksempel med et radioteleskop.

Kollegaen forklarte Penzias og Wilson at duestøyen kunne være den svake strålingen fra da universet ble til.

Møter med forskerne fra Princeton bekreftet mistanken: Penzias og Wilson hadde ved en tilfeldighet fanget opp ettergløden fra Big Bang. «Innsatsen» sikret dem Nobelprisen i fysikk for 1978.

Sukkersultne fluer knekte gåten om diabetes

I 1889 la to tyske leger merke til at en sverm av fluer hadde samlet seg rundt den vesle urinpølen som en forsøkshund hadde etterlatt. Joseph von Mering og Oskar Minkowski klødde seg i hodet. Hvordan kunne det ha seg at fluene plutselig var interessert i hundens urin?

Da de analyserte rester av væsken, oppdaget de at den inneholdt store mengder sukker. Hunden skilte altså ut sukker – et sikkert tegn på at den led av diabetes.

Legene skjønte ingenting. Hunden hadde vært frisk noen dager før, da den kom til klinikken. I mellomtiden hadde de to legene fjernet hundens bukspyttkjertel, for å undersøke hvilken rolle den spilte i fordøyelsen.

Nå glemte legene alt om fordøyelse, og konsentrerte seg i stedet om det interessante: Hunden hadde tydeligvis fått diabetes da den hadde fått fjernet
bukspyttkjertelen. Altså utskilte kjertelen et stoff som regulerte blodsukkeret i kroppen.

Tross iherdige forsøk fant Minkowski og von Mering aldri ut at nettopp insulin var det avgjørende stoffet – men i samarbeid med en ikke-stueren hund løste de gåten om diabetes, og satte senere forskere på sporet av insulin.