Tryllekunstner hacket den første telegrafen

Da Guglielmo Marconi i 1903 skulle demonstrere sin nye oppfinnelse – den trådløse telegrafen – gikk alt galt. I stedet for det planlagte budskapet tikket den ene fornærmende meldingen etter den andre inn. Det var Nevil Maskelyne – tryllekunstner og Marconis erkerival – som sto bak meldingene.

Guglielmo Marconi, Nevil Maskelyne
© Library of Congress, Stafford Co, Shutterstock

En stemning av spent forventning sprer seg 4. juni 1903 blant publikum i det fulle auditoriet i Londons fornemme Royal Institution.

Ved bordet like ved talerstolen står en assistent bøyd over en mottager til et telegrafapparat. Han og en kollega har det travelt med de siste forberedelsene til et teknologisk gjennombrudd av internasjonale dimensjoner.

Snart skal den italienske radiopioneren Guglielmo Marconi, uten bruk av kabler eller andre faste forbindelser, sende en melding fra stasjonen i Poldhu i Cornwall, 482 kilometer fra London.

Signalet vil, når det blir mottatt i auditoriet i Royal Institution, bevise at pålitelig, trygg og stabil trådløs kommunikasjon over lange distanser er mulig.

Men før Arthur Blok, en av Marconis to assistenter, rekker å melde at alt er klart, begynner telegrafens metalliske tikking.

Nevil Maskelyne, cirka 1903

Nevil Maskelyne var egentlig tryllekunstner, men deltok i kappløpet om å utvikle den trådløse telegrafen.

© Anonymous

Blok lytter intenst og med stigende vantro mens han i hodet raskt dechiffrerer signalet som tikker inn i morsekode.

Et ord gjentas igjen og igjen – «rats» (altså rotter), et ord som i tillegg til å beskrive et dyr i gnagerfamilien er et amerikansk slanguttrykk for overmot.

Blok er i villrede, men én ting vet han: Signalet kommer ikke fra Marconi. Men hvem skjuler seg bak prikkene og strekene som i raskt tempo tegner seg på morsestrimmelen? Og hva er budskapet?

Telegrafen endret verden

Begivenheten den junikvelden i 1903 var det foreløpige høydepunktet i et teknologisk kappløp som begynte 71 år tidligere.

I 1832 fikk amerikaneren Samuel F.B. Morse ideen om å utnytte den nyoppdagede naturkraften, elektromagnetismen, til å formidle meldinger over store avstander ved hjelp av elektriske impulser.

Strøm kunne, via en elektromagnet, bevege en penn som gjenga impulsene på en papirstrimmel.

Fem år senere, i 1837, leverte Morse inn sin patentsøknad for telegrafen. Samtidig fant han opp en kode der bokstavene besto av kombinasjoner av prikker og streker. Den enkle koden gjorde det enkelt og effektivt å dechiffrere budskapene.

Telegrafen forandret verden for alltid. Før det måtte mottagere vente i dager, uker eller måneder på at nyheter kom fram med hest og vogn eller dampskip, men nå kunne man sende meldinger fra alle steder på kloden nærmest øyeblikkelig.

Aviser kunne rapportere om fjerne begivenheter samme dag som de fant sted.

Børsmeklere kjente fra minutt til minutt aksjekurser og råvarepriser. Og i krig kunne offiserer og generaler følge troppenes bevegelser og umiddelbart flytte mannskapet dit behovet for forsterkninger var størst.

Meldinger strømmet verden rundt, men ikke til hvor som helst – bare langs telegrafkabler. Byer uten forbindelse, skip på havet og de som ble rammet av kabelbrudd, var avskåret fra informasjon, men det kunne en trådløs teknologi gjøre noe med.

Og teknologien utviklet seg raskt. I 1888 beskrev den tyske fysikeren Heinrich Hertz – som senere ga navn til SI-enheten for frekvens – hvordan elektromagnetisme kan spre seg som bølger.

Under et eksperiment med gnister fra en induksjonsspole, en elektrisk leder viklet til en spiral, påviste han signaler som bølger sprer seg i luften.

Ved å skape et såkalt gnistgap, et mellomrom mellom to elektroder, kunne han få en gnist til å hoppe mellom elektrodene og dermed skape en radiobølge.

Bølgene kunne sendes som korte eller lange impulser – prikker eller streker – og avkodes ved hjelp av morsekoden. Den trådløse telegrafen var unnfanget.

Marconi ble oversett i hjemlandet sitt

En ting var å bevise at trådløs kommunikasjon var mulig – noe annet å gjøre teknologien praktisk anvendelig.

Den oppgaven satte italienske Guglielmo Marconi seg fore å løse.

Som sønn av en rik jordeier hadde han fått undervisning fra privatlærere. Han utviste så stor interesse for fysikk at han som 18-åring, tross manglende formell utdanning, fikk lov til å følge undervisningen og bruke biblioteket og laboratoriet ved universitetet i Bologna.

Marconi, første sender, gnistgab

Marconi lagde i august 1895 den første prototypen på gnistgap-senderen sin.

© Guglielmo Marconi

Oppfinnsom italiener gjør lynkarriere

Med kunnskapen fra fysikkstudiene begynte Marconi snart, med hjelp fra butleren sin, Mignani, å eksperimentere med å bygge en trådløs telegraf på taket av familiens hus.

Apparatet var bygd opp av en sender og en mottager. Senderen besto av en høyspenningsgenerator som ledet elektriske impulser inn i en antennetråd. Antennen sendte impulsene videre ut i luften som bølger.

En antennetråd på mottageren kunne fange opp disse bølgene og sende dem videre til en såkalt resonanskrets som bare tillot en bestemt frekvens av bølger å passere. Bølgene i den rette frekvensen ble deretter sendt til en såkalt telegrafnøkkel som oversatte bølgene til prikker og streker – morsekode.

Sommeren 1895 klarte Marconi å sende et signal 750 meter. Kort tid etter bygde han ut antennen og økte rekkevidden til over tre kilometer.

Marconi forsto at han for å nå lenger måtte bruke store summer på utstyr og forsøk. Han søkte derfor det italienske departementet som var ansvarlig for post og telegraf, om midler.

Da han ikke fikk noe svar, pakket den nå 21 år gamle Marconi, etter råd fra en venn, i 1896 kofferten og dro til England.

Tryllekunstner fant opp radio på fritiden

Storbritannias status som imperium hadde gjort landet ledende innen telegrafi. Marconi forventet derfor at britene også ville være interessert i å investere i en trådløs etterfølger.

Cardiff Council Flat Holm Project

Postvesenets ingeniører gjør seg klare til Marconis forsøk på den walisiske øya Flat Holm i 1897.

© Cardiff Council Flat Holm Project

Han ble ikke skuffet. Admiralitetet i London så umiddelbart mulighetene i trådløs kommunikasjon og var veldig interessert i videreutviklingen av den nye teknologien.

Allerede samme år tok Marconi patent nummer 12039 på en metode for «forbedring av overføring av elektriske impulser og signaler og et apparat beregnet for dette» – det første patentet noen gang for et kommunikasjonssystem basert på radiobølger.

De neste årene sendte Marconi meldinger over stadig større avstander.

I 1901 klarte han å sende en melding fra en sender i Poldhu i Cornwall over Atlanterhavet til Newfoundland i Canada – en avstand på flere tusen kilometer. Overføringen motbeviste kritikernes påstand om at trådløs telegrafi over så store avstander ikke var mulig på grunn av jordens krumming.

Faktisk hadde skeptikerne i prinsippet rett. Det er ikke mulig å tegne en rett linje mellom Cornwall og Canada, og overføringen lot seg bare gjøre fordi radiobølgene ble reflektert høyt oppe i ionosfæren og sendt ned igjen til Canada.

Marconi var imidlertid ikke den eneste som eksperimenterte med trådløs kommunikasjon.

Blant de mer fargerike konkurrentene var den 39 år gamle briten Nevil Maskelyne. Maskelynes far, John Nevil Maskelyne, var oppfinner og tusenkunstner.

Han fant opp teknologien bak betalingstoalettet, men hovedinntekten kom fra Egyptian Hall i London, et teater som spesialiserte seg på forestillinger med vekt på magi og illusjoner.

En av de mest populære attraksjonene i Maskelyne-familiens teater var «Psycho», en trefigur kledt i gevanter som ledet tankene til Asias mystikere. Den løste regnestykker, stavet vanskelige ord og spilte whist med publikum.

Psychos magi ble antagelig gjort mulig ved hjelp av et sinnrikt pneumatisk system med belger betjent fra kulissen av Maskelyne og hjelperne hans.

Nevil junior var imidlertid mer opptatt av vitenskap enn trylling, og når han ikke opptrådte, studerte han Hertz’ teorier og gjorde sine egne forsøk med elektromagnetiske bølger.

Forsikringsgigant lurte Maskelyne

Nevil Maskelyne kom raskt langt med fysikkeksperimentene sine.

Samtidig som Marconi eksperimenterte med å sende meldinger over lange distanser, klarte Maskelyne å sende et signal fra en varmluftsballong til en stasjon på bakken hele 16 kilometer unna.

Eksperimentet fanget oppmerksomheten til en mann med avgjørende innflytelse i bransjen, nemlig Henry Montague Hozier.

Den tidligere offiseren var sekretær for det prestisjetunge Lloyd’s of London. Lloyd’s dekket, via et system av syndikater, skipseieres tap ved ulykker og katastrofer og spilte derfor en viktig rolle for Storbritannias omfattende skipstrafikk.

Signal Hill, Newfoundland, Marconi

På den 167 meter høye Signal Hill i Newfoundland i Canada fanget Marconi opp det første transatlantiske signalet.

© Library and Archives Canada /McClures Magazine

Hozier hadde fått anlagt et nettverk av telegrafstasjoner langs kyststrekninger i hele verden.

Telegrafen skulle gjøre det mulig å rapportere om skip tilknyttet selskapet, uansett hvor de befant seg på kloden.

Å gjøre telegrafforbindelsen trådløs ville lette Hoziers arbeid betydelig, blant annet fordi den trådløse, i motsetning til den tradisjonelle, telegrafen kunne installeres på skip.

Hozier tilbød i 1900 Maskelyne en forretningsavtale som gikk ut på at de sammen skulle utvikle og markedsføre Maskelynes trådløse telegrafapparat.

Hozier angret imidlertid raskt. Marconis apparater var mer og mer populære; for eksempel tok den amerikanske passasjerdamperen SS Saint Paul med Marconis telegraf.

Skipet ble den første atlanterhavsdamperen som brukte den trådløse telegrafen til å melde sin ankomst til Storbritannia og dermed kunne varsle anløpshavnen før skipet kom til syne.

Hozier var så imponert at han bestemte seg for å inngå en avtale med Marconi i stedet. 26. september 1901 – omkring to måneder før Marconis transatlantiske sending – var avtalen et faktum.

«Jeg kan stille inn instrumentene mine slik at ingen andre instrumenter, med mindre de er stilt inn på samme måte, kan snappe opp meldingene.» Guglielmo Marconi, februar 1903

Ved å betale Marconi 4500 pund, nesten fem millioner kroner i dagens valuta, fikk Hozier en plass i Marconis styre og garanterte samtidig Marconi en avtale med Lloyd’s of London.

Avtalen ga Marconi rett til å bygge ti telegrafstasjoner for Lloyd’s. De ti stasjonene skulle de følgende 14 årene bare bruke Marconis telegraf og bare kommunisere med skip utstyrt med Marconis apparater. Avtalen innebar i praksis at Marconi fikk monopol på trådløs telegrafi.

Alle kunne avlytte telegrafen

Maskelyne var rasende. Men han skulle snart få hevn.

Sjansen kom da Eastern Telegraph Company i 1902 hyret ham til å bygge en trådløs radiostasjon. Den skulle supplere telegrafforbindelsen som via kabler forbandt selskapets hovedkvarter i Porthcurno i Cornwall med imperiets fjerneste områder i India og Australia.

Med sin midlertidige antenne snappet Maskelyne snart opp signaler fra Marconis stasjon i Poldhu, som lå om lag 25 kilometer unna. Hendelsen var bemerkelsesverdig.

Marconi-firmaet hadde flere ganger hevdet at meldinger sendt fra stasjonene deres var strengt private og ikke kunne fanges opp av utenforstående. Men meldingene var umiskjennelig en del av kommunikasjonen mellom Marconi og skipet Carlo Alberto.

Han beholdt telegrafstrimlene med Marconis meldinger mens han grublet over hva han kunne bruke dem til.

I tiden som kom, vokste Maskelynes raseri over rivalen etter som aviser og tekniske tidsskrifter ble fylt av lovprisninger av italienerens landevinninger.

Maskelyne ble særlig irritert over at Marconi hevdet at telegrafmeldingene hans var helt fortrolige og ikke kunne snappes opp av andre fordi han sendte på en bestemt frekvens.

Maskelyne visste at det ikke var sant, og i en artikkel i bladet The Electrician 7. november 1902 tok han bladet fra munnen.

Det var enkelt å avlytte Marconis kommunikasjon mellom Poldhu og Carlo Alberto, skrev han. Og – la han til som for å gni salt i såret – Marconi kunne på ingen måte sende 15 ord i minuttet, som han påsto, men høyst 5.

Maskelynes kritikk skapte uro blant Marconis aksjonærer. De hadde stolt på italienerens forsikringer om at meldinger sendt via telegrafen hans ikke kunne snappes opp av andre. Nå krevde både offentligheten og aksjonærer beviser i form av en test.

«Hvis herr Marconi består testen, er jeg sikker på at han vil få helhjertet støtte ikke bare fra avisen, men fra hver eneste ærlige engelskmann», skrev en leser til avisen Morning Advertiser. Marconi holdt fast på påstanden om at signalene var utilgjengelige for andre.

«Jeg kan stille inn instrumentene mine slik at ingen andre instrumenter, med mindre de er stilt inn på samme måte, kan snappe opp meldingene», uttalte han til avisen The St. James’s Gazette i februar 1903. Motstrebende gikk han med på å la påstanden bli testet.

Poldhu, Wireless Station, Marconi

Sendestasjonen i Poldhu var med sine fire 66 meter høye master utgangspunkt for mange av Marconis eksperimenter.

© Archive of Marconi Corporation, PLC
  1. juni 1903 skulle han sende en melding fra Poldhu til Royal Institution. Maskelyne bestemte seg for å legge en felle for rivalen. «Sjansen var for god til å la den gå fra seg», skrev han senere.

Sikkerhet kom på dagsordenen

Mens Marconis assistent Arthur Blok gjorde klar apparatet i auditoriet til Royal Institution, inntok Maskelyne sin plass ved senderen hjemme i Egyptian Hall og begynte å sende.

Snart tikket vrøvlemeldinger, med ordet «rotter» som det gjennomgående temaet, inn.

Meldingene ble fulgt av et sammenhengende smedevers – åpenbart rettet mot Marconi: There was a young fellow from Italy. He diddled the public quite prettily – ’Det var en ung mann fra Italia. Han narret folk som bare det’ – het det.

Diktet utelukket all tvil. Marconi var utsatt for sabotasje.

John Ambrose Fleming, en av Marconis nærmeste samarbeidspartnere, hørte ikke den klikkende lyden. Han var travelt opptatt med å introdusere Marconi og apparatet hans for publikum – og dessuten nesten døv.

Det var heller ingen andre som hørte lyden av Maskelynes meldinger, men dessverre for Marconi fortalte Blok senere Fleming hva som hadde skjedd.

Fleming reagerte ved å skrive et leserbrev. «Jeg ville ha trodd at teateret, som har vært stedet for de mest briljante demonstrasjonene i et århundre, ville ha vært hellig for vitenskapelig vandalisme som dette», skrev han harmdirrende i brevet, som ble trykket i avisen The Times 11. juni 1903.

« … hvilke skjellsord skal vi da ta i bruk imot handlinger begått av folk som ikke vil stå ved de påstandene de selv offentlig har framsatt?» Nevil Maskelyne, 1903

Fleming hadde uforvarende – og stikk i strid med hensikten – avslørt Marconis sikkerhetssvikt for hele landet. Og Maskelyne godtet seg.

I et leserbrev i The Times meldte han seg umiddelbart som gjerningsmannen. Men hvis Marconi hadde hatt rett i at meldingene var private, ville det ha vært umulig å gjennomføre det, påpekte han.

«Hvis dette kalles vitenskapelig vandalisme og lignende, hvilke skjellsord må vi da ta i bruk imot handlinger begått av folk som ikke vil stå ved de påstandene de selv offentlig har framsatt?» spurte han retorisk.

Avsløringen vakte forskrekkelse, men løpet var kjørt for Maskelyne og for Marconis øvrige kritikere. Den italienske oppfinnerens arbeid med den trådløse telegrafen var for langt framme til at noen virkelig kunne true posisjonen hans.

I 1909 fikk han nobelprisen i fysikk for arbeidet, og i dag er det bare han som blir husket som oppfinneren av den trådløse telegrafen.

Maskelyne måtte se seg slått og vendte tilbake til sitt gamle yrke som tryllekunstner. Han utga blant annet håndboken Our Magic, som regnes som en klassiker, og levde et stille liv.

Marconi ble rik på oppfinnelsen sin og ble president for det kongelige akademiet i Italia i 1930. Som erklært fascist nøt han stor anerkjennelse da Mussolini kom til makten i Italia, og Marconi var faktisk medlem av det mektige Store fascistiske rådet fram til sin død i 1937.

Maskelyne døde i 1924. Han ble ikke den trådløse telegrafens pioner, men avslørte derimot en av massekommunikasjonens største svakheter: angrep fra hackere.

Faren for avlytting, manipulasjon og andre inngrep i kommunikasjon ble en viktig del av utviklingen av både den trådløse telegrafen og etterkommerne i det 21. århundret.