10: Orgasme mot kvinnehysteri - I praksis til 1980
Massasjeapparat anno 1909.
Mange kvinner led rundt år 1900 av ”hysteria”. Legenes behandling var å drive kvinnen til orgasme ved hjelp av massasjeapparater.
Virkningen var imidlertid kortvarig, og behandlingen måtte gjentas med noen ukers mellomrom.
9: Barn ble narkomane - i praksis til 1930
Winslow's soothing syrup ble bl.a. brukt til å behandle barn med tannfrembrudd.
Fru Winslows Beroligende Sirup (Mrs Winslow’s Soothing Syrup) het et middel som mange foreldre rundt år 1900 ga til urolige barn.
Medisinen var full av morfin og gjorde barn avhengige og resulterte i dødsfall.
8: Homoseksuelle fikk elektrosjokk - i praksis til 1992
Alle legevitenskapelige fakta pekte det meste av 1900-tallet mot at homoseksualitet var en psykisk sykdom – og at den kunne kureres.
Legene utsatte derfor homoseksuelle for alt fra hormonkurer og hypnose til psykoterapi og elektrosjokk.
7: Sunne sigaretter - i praksis til 1926
Tobakksplanten kom til Europa fra Amerika, og legene roste nikotinen spesielt for dens helbredende egenskaper.
I dag anses tobakk som største årsak til kreft.
6: Avhengig av hostesaft - praksis til 1910
Det tyske kjemiske konsernet Bayer begynte i 1898 å selge heroin mot hoste og tuberkulose.
Firmaets kjemikere var overbevist om at den nye medisinen ikke var avhengighetsskapende.
5: Boret hull i kraniet - i praksis til i dag
Hullkanten er leget. Pasienten har altså levd i flere år etter inngrepet.
Fra steinalderen og langt inn i middelalderen forsøkte datidens svar på leger – skjeggskjærerne – å kurere lidelser som f.eks. migrene ved å fjerne en del av eller bore hull i hjerneskallen.
Teorien var at inngrepet hjalp onde ånder med å slippe ut av hodet.
Operasjonen var smertefull, og faren for infeksjoner stor, men gravfunn viser at overlevelsesraten var forbløffende høy.
Trepanering brukes i prinsippet også i dag ved behandling av f.eks. hjerneblødning.
4: Hjernen ble spist opp - i praksis til 1900-tallet
Kvikksølv har vært del av mange legemidler.
I flere tusen år var toneangivende leger overbevist om at kvikksølv kunne kurere stort sett alt.
Kinas keiser Ying Zheng (259 f.Kr. – 210 f.Kr.) inntok f.eks. det flytende metallet hele livet, selv om tungen svulmet opp, og tannkjøttet ble betent.
I dag vet legene at kvikksølv ødelegger hjernens funksjoner og i tillegg gir trykk for brystet, fordøyelsesproblemer, pustevansker og andre bivirkninger som depresjon og angst.
3: Syke fikk tappet livet - i praksis til 1900-tallet
Bildet fra 1860 er et av bare tre kjente fotografier av en årelating.
Legene trodde at sykdommer skyldtes ubalanse mellom kardinalvæskene, blod, slim, gul galle og svart galle. Årelating skulle befri pasienten for overvekt av en av væskene, men inngrepet endte ofte uheldig.
Et av ofrene var USAs første president, George Washington, som i 1799 lot legene kurere en halsbetennelse med årelating. Blodets primære oppgave er å frakte oksygen og næring til kroppens
celler, og da legene tappet Washington for 3,75 liter blod – 80 % av kroppens samlede blodgehalt – ble han sterkt svekket og døde samme dag.
2: Dårlig hygiene drepte millioner - i praksis til 1700-tallet
Leger og prester var maktesløse overfor pestsmitten, noe som førte til flere tvilsomme behandlinger.
Et bad er ikke bare unødvendig – det kan også gi pest. Den holdningen vant frem på 1500-tallet blant Europas leger. ”Dampbad og badehus bør forbys, for huden blir myk, og porene åpner seg etter å ha badet.
Konsekvensen er, som vi har sett, at pestbefengte dunster kan trenge inn i kroppen og forårsake øyeblikkelig død,” sa f.eks. den franske hofflegen Ambroise Paré i 1568.
De neste 300 årene unngikk derfor europeerne vann og såpe, og bare i ytterste nødstilfeller fuktet de forsiktig huden med vann hvis en tørr klut ikke kunne fjerne skitten.
Aversjonen mot vann var likevel en katastrofal feiltagelse. Pestsmitte overføres ved loppebitt, og nettopp pga. de urenslige forholdene stortrivdes loppene. Før legene kom på bedre tanker på 1700-tallet, kostet feiltagelsen millioner av liv.
1: Det hvite snitt - Pasienten ble zombie - i praksis til 1983
Det hvite snitt var slett ikke noe snitt. I stedet ble en syl slått opp i frontallappen, der den ble vrikket rundt.
Aldri har en katastrofal behandling fått større anerkjennelse enn da Egas Moniz i 1949 fikk nobelprisen for oppdagelsen av lobotomien. Mens datidens leger trodde at det hvite snitt kurerte psykisk syke, var inngrepet i realiteten en lemlestelse av pasientene.
Portugisiske Moniz hadde i 1935 funnet ut at han kunne gjøre psykiatriske pasienter rolige og medgjørlige ved å kutte nerveforbindelsene til pannelappen.
Teorien var at det hvite snitt skilte den tenkende delen av hjernen fra den følende delen, og leger over hele verden fulgte Moniz’ eksempel.
En lege forbedret til og med metoden slik at hele inngrepet bare varte i seks minutter. Legene banket en syl gjennom bensubstansen rett over øyeeplet og inn i hjernens frontallapp, der sylen ble vrikket opp og ned. Samme metode ble brukt ved det andre øyet.
Minst 50 000 personer fikk det hvite snitt. De fleste fikk deretter et avstumpet følelsesliv, ettersom forbindelsen til pannelappen – stedet som huser menneskets personlighet – var kuttet. Mange ble f.eks. som barn igjen eller demente, hvis de da ikke endte som apatiske zombier.