Kelvinskala: En temperaturskala uten minusgrader

Lord Kelvin gir navn til kelvinskala

Den svenske astronomen Anders Celcius (1707–1744) møter vi hver dag når vi hører eller leser værmeldingen. Amerikanere er derimot fortrolige med Daniel Gabriel Fahrenheit (1686–1736), som også er mannen som oppfant kvikksølvtermometeret. I visse deler av Italia og Sveits bruker osteprodusenter faktisk fortsatt temperaturskalaen som René Antoine Ferchault de Réaumur presenterte i 1731.

Lord Kelvin (1824–1907) opptrer til gjengjeld ikke så ofte i hverdagen, selv om vitenskapen bruker temperaturskalaen hans i en rekke sammenhenger. Han kom til verden som William Thomson, og da han i 1892 ble hedret for sitt vitenskapelige arbeid med en barontittel, tok han navn etter Kelvinelven som passerte rett forbi laboratoriet hans på universitetet i Glasgow.

Kelvinskala måtte være praktisk

Skalaen bygger direkte på Celsius’ arbeid på den måten at temperaturforskjellen 1 K svarer til 1 grad Celsius. Men utgangspunktene er forskjellige. I 1848 skrev William Thomson en berømt avhandling hvor han argumenterte for at Celsius’ minusgrader var upraktiske.

Dermed foreslo han at skalaens nullpunkt ikke skulle være når vann fryser – det skulle være det absolutte nullpunkt der all molekylær aktivitet opphører. Det tilsvarer til –273,15 Celsius. Ifølge denne skalaen fryser vann altså ved 273,15 K, og koker tilsvarende 100 enheter høyere opp, ved 373,15 K.

Kelvinskalaen brukes eksempelvis ved måling av fargetemperaturer. Det er temperaturen et svart legeme må varmes opp til for å avgi lys med en bestemt farge. Da er fargetemperaturen på sollyset ved soloppgang 1800 K, kraftig sollys er 6000 K, mens en kraftig overskyet himmel er 10 000 K.