Kartograf gjorde jorden flat – igjen

I 1543 får den polske astronomen Nicolaus Copernicus utgitt sin bok «Om himmelsirklenes omdreininger». Den slår en gang for alle fast at kloden vår er rund. Men bare 26 år senere gjør kartografen Gerhardus Mercator jorden flat igjen.

Mercator ble født i 1512 i byen Rupelmonde i det som i dag er den flamske delen av Belgia. Familien hans var velstående, og Mercator ble blant annet utdannet ved det anerkjente universitet i Leuven, men falt i unåde i det konservative akademiske miljøet.

Den unge studenten hadde problemer med å få den katolske kirkens tradisjonelle verdensbilde til å stemme overens med oppdagelser, erkjennelser og resultater som moderne vitenskapsmenn publiserte på begynnelsen av 1500-tallet. Dermed måtte han gi opp drømmen om en akademisk karriere.

I stedet kastet den driftige flamlenderen seg over den moderne trykketeknikken kobberstikk: Et motiv risses inn i en kobberplate, som deretter kan brukes til å trykke motivet på papir.

Talentet for presisjonsarbeid benyttet han også til å bygge vitenskapelige instrumenter. I 1535 laget han sammen med den kjente matematikeren, kartografen og instrumentmakeren Gemma Frisius en stjerneglobus.

Mercators bidrag var å gravere himmellegemene på kobber-kulen. Det var trolig dette oppdraget som vekket interessen for kartografi.

I årene som fulgte var kobberstikk fortsatt Mercators hovedgeskjeft, men han begynte også selv å tegne kart.

På denne tiden benyttet de fleste kartografer andres notater som utgangspunkt for sine egne kart, og måten å gjengi jordens runde flater på hadde vært den samme i flere hundre år.

Antikkens kart holdt stand

1500-tallets kartografi var basert på arbeidet den greske matematikeren, astronomen og geografen Klaudios Ptolemaios gjorde 1400 år tidligere.

Ptolemaios var klar over at jorden er rund, men han var aldri på oppdagelsesreiser, og kjente i likhet med de fleste av antikkens borgere, stort sett bare verden rundt Middelhavet.

Rundt år 150 skrev han verket Geographia, der han for første gang deler inn jorden i lengde- og breddegrader.

I boken plasserer han en rekke lokaliteters posisjon i koordinatsystemet og angir dessuten flere metoder til å gjengi den runde jorden på et flatt kart.

Sett med våre dagers øyer er kartene grovt fortegnet, men det skyldes i større grad Ptolemaios’ manglende kunnskap om jordens størrelse og landmasser enn feil i hans kartografiske metode.

I århundrer tegnet kartografer videre på Ptolemaios’ kart, og forbedret dem løpende med nye oppdagelser og mer nøyaktige oppmålinger. Men grunnstammen i verdens kartsamling var stadig basert på hans projeksjonsmetoder.

Luther sendte Mercator i fengsel

Mercator mente imidlertid at det var på tide med fundamentale fornyelser – såvel religiøse som kartografiske. Den første fikk ham til å slutte seg til Luthers protestantiske bevegelse, noe som i 1544 førte til en dom for kjetteri.

Etter sju måneder i fengsel ble han løslatt, og noen år senere flyttet han til Duisburg i dagens Tyskland – trolig for å unngå ytterligere religiøs forfølgelse. Her slo han seg ned som kartograf og hadde stor suksess.

Gerhardus Mercator produserte en rekke nye, nøyaktige kart, og begynte etter kort tid å undervise ved byens universitet. I 1569 ble han til og med utnevnt til hoff-kartograf for den mektige lokale hertugen Vilhelm den rike av Jülich-Kleve-Berg.

Mens Mercator satt hjemme og tegnet sine kart, nådde eventyrlystne sjøreisende stadig lenger ut i verdens avkroker. De brakte ikke bare med seg hjem eksotiske varer, men også ny kunnskap om klodens geografi.

Skipenes sjøkart var fremdeles basert på Klaudios Ptolemaios’ eldgamle metoder, og Mercator ville gi sjøfolk et helt nytt verdenskart som var lettere å navigere etter.

Verden måtte være firkantet

Siden oldtiden hadde kartografer delt inn jordkloden i øst-vest-gående breddesirkler og nord-sør-gående lengdesirkler. Avstanden mellom breddesirklene er den samme fra ekvator til polene.

Lengdesirklene, derimot, møtes ved polen, brer seg mot ekvator og samler seg ved motsatt pol.

Når kartografer laget todimensjonale kart, gjenga de alltid lengde- og breddesirkler som kurver, og på disse kartene var det vanskelig for skipenes navigatører å stikke ut en kurs.

Derfor ga Mercator seg selv en oppgave. Han ville finne opp en kartprojeksjon der både bredde- og lengdesirkler er rette linjer, og som forvrenger landmassenes form så lite som mulig. På et slikt kart ville navigatører lett kunne tegne inn en kompasskurs med en linjal.

I 1569 presenterte Mercators kartografiske verksted det revolusjonerende verdenskartet med navnet Nova et aucta orbis terrae descriptio ad usum navigantium emendate accomodata – Ny og forbedret gjengivelse av verden tilpasset korrekt navigasjon.

Matematikken bak er kompleks

Hvordan Mercator kom frem til kartprojeksjonen sin, vet ingen. Den bakenforliggende matematikken er innviklet, men ideen er enkel: Først strekkes avstanden mellom lengdesirklene ut, slik at de ikke lenger møtes ved polene, men i stedet blir parallelle linjer med samme avstand.

Det medfører at landmasser, innsjøer og verdenshav blir bredere – jo lenger vekk fra ekvator, dess mer må de strekkes i bredden for å gjøre lengdesirklene parallelle.

For å motvirke denne forvrengningen av den virkelige formen økes avstanden mellom breddesirklene deretter tilsvarende. Jo lenger vekk fra ekvator, dess mer må avstanden strekkes ut.

Resultatet er et verdenskart der landmassene ikke har det korrekte arealet i forhold til hverandre, men der kompassretningene alltid er rette linjer. Mercator hadde dermed gjort den runde kloden til et flatt rektangel.

Ny klokke gjorde kartet populært

Det geniale kartet burde ha vært enhver navigatørs drøm, men Mercator var for langt forut for sin tid. Sjømenn var et overtroisk folkeferd med bestemte meninger.

De var vant til å navigere etter stjernene, og brukte primitive navigasjonsinstrumenter som for eksempel astrolabiet – sekstantens forgjenger. Ingen turde bevege seg rundt på verdenshavene ut fra et kart tegnet
av en universitetslærer som aldri selv hadde vært til sjøs.

Dessuten hadde sjøfolkene ingen metode til å fastslå hvilken lengdegrad de befant seg på, og uten den opplysningen var Mercators kart like ubrukelig som alle andre sjøkart.

Mercator foreslo selv bruken av transportable klokker for å beregne lengdegrader, men 1500-tallets klokker var ikke presise nok.

Først da den britiske urmakeren John Harrison 150 år senere fant opp et svært nøyaktig og robust skipsur, kunne sjøfartens navigatører bestemme skipenes eksakte posisjon.

Denne oppfinnelsen gjorde Mercators kartprojeksjon svært populær. Den berømte oppdagelsesreisende James Cook benyttet for eksempel Harrisons ur og Mercators kart på sine tre store vitenskapelige sjøreiser, og selv i dag er den snart 500 år gamle projeksjonsformen den mest utbredte til sjøkart.

Kartsamling var det første atlaset

Etter utgivelsen av det revolusjonerende verdenskartet viet Mercator seg til arbeidet med et gigantisk prosjekt.

Han ville samle kunnskap om verdens skapelse, historie, geografi og politikk i ett storverk, og begynte det enorme arbeidet med å fremstille kobberplatene som skulle brukes til trykking av kartene i verket.

I 1585 ga han ut de første kartene, fire år senere kom nok en serie, og i 1595 kom kartsamlingen ut med tittelen Atlas Cosmographicae. Mercator var dermed den første til å kalle en kartsamling for «atlas».

Dessverre rakk ikke Gerhardus Mercator selv å se det ferdige atlaset. Arbeidet med kartene hadde vært utmattende, og kartografen hadde etter hvert blitt en gammel mann.

Han døde i desember 1594, 82 år gammel, og hans sønn, Rumoldus, sto for utgivelsen av Atlas Cosmographicae.

Det store atlaset kom ut i en rekke opptrykk etter Mercators død, og i dag huskes han som en av kartografiens største mestere.