Geniale gentlemen forandret verden

Storbritannia tok et sjumilssteg fremover på 1700-tallet. Øyriket gikk inn i en ny epoke der de vitenskapelige gjennombruddene sto i kø, og utrolige oppfinnelser gjorde det umulige mulig.

Fremskrittet var ikke del av en stor plan. Ingen ministre la strategier, universitetene spilte bare en mindre rolle, og de største nyvinningene ble gjort andre steder enn i London.

Byen har ellers både før og siden vært motoren som drev hele Storbritannia fremover.

I stedet ble revolusjonen startet av vanlige håndverkere, handelsfolk og gentlemen i Midt-England – av menn som medlemmene av Lunar Society i Birmingham, som passet jobben sin på dagtid, men forvandlet seg til amatørforskere om kvelden.

De studerte og eksperimenterte i skjæret fra vokslyset, og av deres nysgjerrighet vokste det frem en helt ny verden.

Lege jaktet på livets opprinnelse

Lunar Society var et nettverk av vidt forskjellige menn som i 1750-årene ble ført sammen av kunnskapstørst.

I flere tiår møttes de regelmessig for å utveksle vitenskapelige oppdagelser, tenke i fellesskap og utføre eksperimenter.

Klubbens sentrale skikkelse var en lege ved navn Erasmus Darwin. Han tilhørte den engelske land­adelen og hadde studert i den skotske hovedstaden,
Edinburgh, en by kjent for å klekke ut genier på løpende bånd. I 1757 bosatte Darwin seg i Lichfield i Midt-England, der han kunne tjene godt på å behandle overklassens innbilte lidelser.

Han var ingen spesielt god lege, men jobben ga ham mye fritid. Den fylte han med poesi og vitenskap – særlig biologi. På hans tid var hobbyforskning helt på moten.

Darwin har skrevet seg inn i historien som en kjempe i mer enn én forstand. Han elsket kulinariske gleder, og ble med tiden så rund at han måtte få saget hull i spisebordet for å få plass til magen.

Men først og fremst var han en fritenker som satte spørsmålstegn ved alt og søkte nye forklaringer.

Teorier om evolusjon var på fremmarsj innenfor biologien, og for Darwin ble de en helt ny måte å forstå verden på.

Han var en av de første som lanserte teorien om at alle verdens pattedyr kunne ha samme opphav, og ikke var skapt i sin endelige form av Gud, slik Bibelen beskriver det.

Ideen ble siden tatt opp av barnebarnet Charles Darwin, som i verket Artenes opprinnelse tilbakeviste den kristne skapelsesberetningen.

All kunnskap ble delt

Erasmus Darwin giftet seg i 1757, og via konas familie oppsto et livslangt vennskap med en åndsfrende.

Matthew Boulton fra Birmingham hadde ingen universitetsgrad, og drev til daglig et verksted der det ble laget beltespenner. Men i likhet med Darwin var den unge håndverkeren grepet av tidsånden. Han leste lite, men sugde til seg kunnskap gjennom å utføre forsøk.

«Mr. B er bevis på hvor mye kunnskap man kan oppnå uten regelmessige studier, men med mange praktiske forsøk, rask fatteevne og forståelse for mekanikk», skrev en nær venn senere.

«Han fikk mye av kunnskapen sin fra den største læremesteren av alle: samtaler med lærde menn», skrev en annen.

Boulton og Darwin møtte andre hobbyforskere, og de ble en del av den såkalte Brevrepublikken – et uformelt vitenskapsnettverk i Europa og Amerika. På 1700-tallet skrev dannede mennesker hyppig brev til hverandre, og denne brevvekslingen ble brukt til å spre kunnskap, utveksle ideer og innhente gode råd.

Darwin og Boulton skrev sammen med et voksende antall lyse hoder, og dessuten begynte de å ha møter med andre ivrige hobbyforskere i Midt-England.

Fullmånen viste vei

Da Lunar Society – Måneklubben – tok form, besto foreningen av åtte vitenskapsinteresserte menn som kom sammen for å hygge seg, diskutere, eksperimentere og finne opp alt fra måleinstrumenter til smarte hjelpemidler i hverdagen.

I en periode konsentrerte de seg om forbedringer som ville gjøre det behageligere å kjøre hest og vogn.

Vennene møttes som regel den søndagen som lå nærmest fullmåne. Senere, da prester ble en del av kretsen, måtte sammenkomstene flyttes til mandag.

De ankom vertens hjem klokken 14.00 og nøt en overdådig middag, før koner og barn ble sendt ut. Så fant mennene frem måleglass, instrumenter og konstruksjonstegninger, og dermed var den vitenskapelige leken i gang.

Vinen fløt mens de begeistret utførte eksperimenter og diskuterte all verdens mysterier.

Klokken 20.00, eller ofte senere, var det omsider på tide å dra hver til sitt. Vennene tok hjertelig avskjed før de vaklet ut til hestene eller vognene sine for å begi seg hjem langs veier opplyst av fullmånen.

I begynnelsen foregikk alt uformelt, men etter hvert som suksess ga dem en travlere hverdag, holdt de fellesskapet i live gjennom fastere rammer.

Fra 1765 omtalte de seg selv som «Månekretsen», og ti år senere gikk de et skritt videre og dannet «Måneklubben», med regler for møter og opptak.

Vennene brukte møtene til å tenke i fellesskap, og det ble avgjørende for suksessen flere av dem oppnådde.

Fabrikkene

Matthew Boultons første steg på veien mot historiebøkene var å bytte ut verkstedet i Birmingham med fabrikken Soho Manufactory.

I den forbindelse utvidet han sortimentet fra beltespenner til luksusvarer av sølv og gull. Bygningen hadde plass til 400 smeder og lærlinger, og de kunne produsere raskere og billigere enn alle konkurrentene, takket være serieproduksjon.

Boulton innførte arbeidsdeling slik at arbeiderne hans produserte hver sin del av en vare, fremfor å lage hele produktet. Han kjøpte også sinnrike maskiner som kunne overta de enkleste oppgavene fra arbeiderne.

Måneklubbens møter ble ofte holdt hjemme hos Boulton, og fabrikken hans inspirerte pottemakeren Josiah Wedg­wood til å produsere etter de samme prinsippene. I 1769 åpnet han en ny
fabrikk i Stoke-on-Trent, sju mil nord for Birmingham.

Wedgwood kombinerte forretning og hobby ved å eksperimentere med nye materialer og glaseringer til steintøyet han produserte. Og takket være Boultons eksempel gikk produksjonen raskt. Men det var særlig den nyskapende markeds­føringen som sikret Wedg-wood en plass i historiebøkene.

Porselensprodusenten brukte store krefter på å skaffe seg bestillinger fra kongehuset. Og da han omsider klarte det, brukte Wedgwood den kongelige forbindelsen til å friste folket, som til en rimelig pris kunne få likt servise som hoffet.

Servisene hans sto etter hvert på alle britiske bord, og alle var merket med initialene «JW».

Salgsmetodene gjorde Wedgwoods steintøy til verdens første merkevare. Hans tallerkener, vaser og krukker ble ettertraktet, ikke bare fordi de var pene og holdbare, men også i kraft av at den kjente logoen hans var inngravert i bunnen. Wedgwood erobret det britiske markedet, men ville ha mer.

«Av sted, min herre, for å triumfere over franskmennene i smak», befalte han salgsagenten i sedvanlig grandios stil. Anerkjente franske porselsensprodusenter ble tvunget i kne sammen med sine nederlandske og tyske kolleger.

England fikk flytende motorveier

Med Boultons og Wedgwoods fabrikker i spissen strømmet varer ut av Midt-England. Fremgangen var så stor at transport ble et økende problem.

1700-tallets veier egnet seg ikke for tung trafikk – og særlig ikke for tandert gods som steintøy. Det eneste alternativet var vanntransport via elva Trent, men den var ikke dyp nok for lektere på det første stykket, og varer kunne bare sendes østover til Nordsjøen. Erasmus Darwin var i 1765 en av de første som foreslo en ambisiøs løsning i form av en menneskeskapt kanal. Den skulle være 150 kilometer lang og forbinde den seilbare delen av Trent med havnebyen Liverpool på den engelske vestkysten.

Hittil hadde ingen i Storbritannia våget å ta på seg en så gigantisk ingeniøroppgave. Dessuten møtte den hard motstand fra lokale handelsmenn, som måtte regne med uvelkommen konkurranse hvis varer plutselig kunne fraktes vannveien gjennom landet fra kyst til kyst.

Wedgwood gikk til gjengjeld helhjertet inn for prosjektet, for det ville gjøre eksport fra fabrikken hans langt enklere.

«Jeg må tenke meg om for å huske om jeg er godseier, ingeniør eller pottemaker», skrev han i en periode da kanalen og forretningseventyret konkurrerte om tiden hans. I 1766 begynte omsider gravearbeidet, og elleve år senere ble Trent og Merseykanalen åpnet – med hele 70 sluser.

Snart gikk det kanaler på kryss og tvers med stor trafikk av industri­varer, mange år før jernbanene ble bygd.

Damp skapte en ny tid

Trent og Mersey-kanalen var et stort skritt i riktig retning, og det samme ble et nytt produkt Boulton lanserte i 1775. Han hadde inngått partnerskap med en skotte som hadde store vyer, men ingen midler til å få dem realisert.

James Watts ambisjon var å lage en dampmaskin som faktisk fungerte. Enkelte maskiner drev allerede pumper i britiske gruver, men de var ineffektive på grensen til det ubrukelige.

Finansiert av Boulton og med Sohofabrikkens dyktige smeder i ryggen, klarte Watt å konstruere en sterkt forbedret versjon, som kunne omsette kull og vann til fire ganger så mye kraft. Watts dampmaskin gjorde Storbritannia til verdens første industrinasjon.

Nok en gang ledet Boultons Soho Manufactory an. Han fikk i 1788 en statskontrakt på myntslagning, og de dampdrevne maskinene hans pøste ut 70-85 helt identiske mynter i minuttet.

Klubben døde med vennene

En rekke av Måneklubbens medlemmer fikk plass i det fornemme vitenskaps­selskapet Royal Society – også Boulton, selv om han manglet utdannelse. De suksessrike mennene var travle og noen flyttet bort, men likevel forsøkte de å finne tid til å møtes.

Erasmus Darwin døde 70 år gammel i 1802. Hans nære venn Matthew Boulton levde til 1809, som er det siste året møter i Lunar Society kan dokumenteres. I 1813 trakk medlemmene lodd om bøkene i klubbens bibliotek, og deretter forsvant de geniale amatørene hver til sitt og ut av historien. En liten vennegjeng hadde forvandlet Storbritannia, Europa og verden.