Fra vitenskapens arkiver: Kampen om telefonen

Suksess skal redde ekteskapet

Året er 1876. Bell arbeider som besatt med å teste ut nye konstruksjoner. Ikke bare for å høste heder og ære, men også fordi en løsning på telegrafselskapenes problem også vil løse hans personlige sorger.

Bell har forelsket seg hodestups i en av elevene sine – Mabel Hubbard. Som datter av Bells investor Gardiner Greene Hubbard har Mabel vokst opp i en av Bostons mest velstående familier, og den unge oppfinneren er smertelig klar over at han ikke tjener nok som lærer til å forsørge henne.

Bells notater avslører dessuten at han sliter med konstant dårlig samvittighet overfor investorene.

Rikmennene har lagt store beløp i eksperimentene og patent­søknadene hans, og oppfinneren tynges mer og mer av forventningspresset. Bell trenger derfor desperat en suksess som kan sikre både ham og investorene en økonomisk trygg fremtid.

Gray sender musikk

Blant Bells konkurrenter er den 41 år gamle Elisha Gray. Han har i to år arbeidet med et apparat som skal overføre lyd via telegraf-kabler.

Gray har allerede demonstrert en primitiv utgave av en oppfinnelse han har gjort som kan sende musikk via kabler. Målet nå er å gjøre apparatet i stand til å overføre forståelig tale slik at to personer kan føre en samtale over lang avstand.

Fredag 11. februar 1876 ber Gray sin advokat om å utferdige en midlertidig patentsøknad. Gray er så godt som ferdig med apparatet, og oppfinneren frykter at en av konkurrentene skal ta ham igjen og slå ham på målstreken.

Tre dager senere – mandag 14. februar 1876 – avleverer Grays advokat søknaden på patentkontoret.

Advokatene presser på

Akkurat denne dagen sitter Zenas Fisk Wilber, seniorkonsulent på det amerikanske patentkontoret, ved skrivebordet sitt lengst inne i lokalet.

Rundt lunsjtider kommer to velkledde menn brasende inn døren. De fortsetter tvers gjennom lokalet – forbi funksjonærene som er i gang med å behandle patentsøknader – og bort til Wilber.

De to mennene overrekker ham en patentsøknad fra deres klient i Boston, Alex­ander Graham Bell. Advokatene betaler patentavgiften på 250 dollar og insisterer på at Wilber registrerer søknaden med en gang.

Det strider mot prosedyren på kontoret. Normalt leveres dokumentene til en kontorist for å bli registrert senere.

Men de to advokatene er faste kunder, så Wilber gir etter og registrerer søknaden med tittelen «Forbedringer i telegrafi».

Konsulenten går også med på å gi dispensasjon fra kravet om at selve oppfinnelsen skal leveres inn sammen med søknaden. Bells patentsøknad blir den femte som registreres på datoen 14. februar 1876.

Senere samme dag går en kontormedarbeider gjennom bunken av dagens søknader. Blant dem er en fra søknad Gray som gjelder patent på «instrumenter til overføring og mottak av talte lyder». Grays søknad registreres som dagens søknad nr. 39.

Søknad suspenderes

Fem dager senere gjør Zenas Fisk Wilber en oppdagelse som får ham til å sperre opp øyene: Selv om han er tung i hodet etter en fuktig runde på Washingtons barer kvelden før, legger han merke til at Grays søknad minner påfallende om den advokatene leverte inn på vegne av Bell.

Patentkontoret har tidligere opplevd at to oppfinnere arbeider samtidig med noenlunde samme idé. Men aldri at søknadene minner så mye om hverandre og er levert inn samme dag.

Praksisen på kontoret tilsier at alle søknader fra samme dato skal regnes som samtidige. Wilber vet ikke sine arme råd, og oppsøker sin overordnede, Ellis Spear.

Spear slår fast at de to søknadene skal anses som samtidige. Patentkontoret suspenderer derfor straks – slik prosedyren er – Bells søknad midlertidig.

Suspensjonen skal gi kontoret mulighet for å undersøke søknadene i detalj og gi Gray tid til å levere inn en fullstendig søknad slik at de to oppfinnerne kan konkurrere på like vilkår.

Fra Bells advokater kommer det skriftlige svaret prompte:

«Vi ber om at De, før søknaden vår suspenderes i tre måneder, avgjør hvorvidt det er sant at søknaden vår ble registrert før nevnte forhåndspatent».

Ved å gå direkte til Wilber og insistere på å få søknaden registrert øyeblikkelig har advokatene sikret seg at Bells patentsøknad er blant dagens første registreringer. Selv om Grays advokat i praksis kan ha levert sin søknad først.

Oppfinnelsen virker ikke

Seks dager senere velger Ellis Spear – av ukjente årsaker – å bryte med prosedyren og følge Bell-advokatenes oppfordring. Suspensjonen oppheves, Gray blir avvist og 7. mars 1876 får Bell patent på oppfinnelsen av telefonen.

Elisha Gray ville sannsynligvis ha blitt enda mer opprørt dersom han hadde fått greie på at Bells oppfinnelse faktisk ikke virker i praksis ennå.

Normalt vil en ubrukelig oppfinnelse bli avslørt av patentkontoret ganske raskt fordi oppfinneren må levere inn et fysisk eksemplar av oppfinnelsen sammen med søknaden. Men Bell leverer aldri inn noen modell av telefonen sin.

Bell drar til Washington

Omstendighetene rundt Bells søknad er fremdeles svært uklare. For eksempel pleier oppfinneren daglig å notere sine fremskritt i laboratoriejournalen, men mellom 24. februar og 7. mars – de dagene da suspensjonen blir opphevet, og Bell får patentet – er sidene tomme. Bell har da dratt til Washington (D.C.) der patentkontoret ligger.

Hva han skulle i Washington er stadig uoppklart.

Til gjengjeld skriver Bell flittig om sin nye oppdagelse i dagene etter godkjenningen av patentet. Notatene er ledsaget av en teknisk tegning som i mistenkelig grad er identisk med den Gray brukte i sin patentsøknad.

Også selve patentsøknaden til Bell får skeptikere til å undre seg. Det opprinnelige dokumentet handler utelukkende om forbedringer av telegrafi, og bare i en slurvete merknad i margen på søknaden har Bell nevnt at oppfinnelsen også kan brukes til overføring av lyd ved hjelp av en elektrisk ledende væske.

En tredje merkverdig detalj er et brev som Bell sendte til Gray noen dager før patentsøknaden hans ble godkjent. De to oppfinnerne kjente til hverandre og var klar over at begge arbeidet med hver sin oppfinnelse som hadde med telegrafi å gjøre. De møttes imidlertid ikke for å diskutere oppfinnelsene sine innbyrdes.

I brevet innrømmer Bell at han er klar over at Grays oppfinnelse har «noe å gjøre med vibrasjoner i en elektrisk leder i væske». Bell skriver at denne tanken ligger fjernt fra hans egen patentsøknad. Innrømmelsen er oppsiktsvekkende, for ifølge reglene hadde ikke Bell adgang til å se Grays søknad.

«Ønsk ham lykke til»

Patentkontorets avgjørelse får selvsagt ikke Elisha Gray til å juble. Han har tross alt jobbet nærmest døgnet rundt i to år med oppfinnelsen sin. Selv om skuffelsen er enorm, råder Grays advokat ham til å godta nederlaget fremfor å kaste seg ut i et juridisk slagsmål.

Ifølge advokaten bør Gray sågar sende Bell en hilsen der han ønsker ham lykke til og fortelle motstanderen at han ikke vil kreve å bli kreditert for oppfinnelsen.

På dette tidspunktet er ikke Gray klar over at advokaten – utover å være hans rådgiver i patentspørsmål – også figurerer på lønningslisten hos Bell. Advokaten kan ifølge historikere ha lekket opplysninger til Bell om Grays oppfinnelse.

Western Union takker nei

Bell, og ikke minst investorene hans, har håpet på at telegrafselskapene skal kaste seg over den nye oppfinnelsen. Men begeistringen lar vente på seg.
Telegrafgiganten Western Union takker i slutten av 1876 nei til å kjøpe retten til patentet for 100 000 dollar.

En av årsakene kan være at selskapets president William Orton ikke kan se noen kommersielle muligheter i å overføre tale elektrisk. Eller fordi en av Bells søkkrike investorer tidligere har gjort Orton til sin fiende ved å foreslå en nasjonalisering av hele telegrafbransjen.

I stedet for å selge rettighetene til oppfinnelsen skaffer Bell seg en beskjeden inntekt ved å dra rundt i landet og demonstrere sitt nye apparat for et betalende publikum. Med de første 149 dollarene Bell tjener på oppfinnelsen, kjøper han en sølvbrosje til sin elskede Mabel.

Da paret gifter seg i juli 1877, gir ektemannen sin kone en usedvanlig gave, nemlig 1487 aksjer i det nydannede Bell Telephone Company, tilsvarende 30 prosent av selskapet. Bell selv beholder bare ti aksjer – eller 0,2 prosent. De resterende cirka 70 prosent av aksjene tilfaller investorene.

Bell går lei av telefonen

På reisen distanserer Bell seg stadig mer fra sitt eget telefonselskap. Ikke engang da Bell Telephone Company i 1879 utfordres av Western Union, som har startet sitt eget telefonselskap på bakgrunn av Elisha Grays ideer, ønsker Bell å ha noe med saken å gjøre.

Bells investorer vil stevne konkurrenten for patentbrudd, men for å kunne gå til sak mot Western Union må alle stiftere av selskapet skrive under. Investorene forsøker ivrig å overtale Bell til å komme tilbake til USA, men oppfinneren nekter å stille i vitneboksen.

«Det kan da ikke bety noe hvem som har funnet opp telefonen så lenge verden får nytte av den? Og hva skulle det ha å si for meg hva verden måtte mene så lenge jeg har oppnådd det jeg arbeidet for: min kjære, elskede hustru», erklærte Bell.

Først da Mabel stiller seg helt tydelig på investorenes side, går Bell med på å møte i retten.

Gray utfordrer Bell

Bell må tilbringe ni dager i vitneboksen. Her blir han blant annet bedt om å forklare hvordan han kunne kjenne til detaljene i Grays søknad.

«Jeg ante ingenting om den. Jeg spurte konsulenten (Wilber, red.), og han forklarte at det dreide seg om et fortrolig dokument. Jeg fikk aldri se noen søknad, men han forklarte meg litt generelt om hvilken del av min søknad som var i konflikt med Grays», forklarte Bell.

Zenas Fisk Wilber fra patentkontoret blir også hentet til vitneboksen. Han støtter Bells forklaring.

Gray: Bell kopierte meg

Rettssaken blir den eneste gangen Bell og Gray møtes ansikt til ansikt. Saken slutter med et historisk forlik der Gray og Western Union må erklære at det er Bell som har funnet opp telefonen. Erklæringen slås stort opp i avisene, men privat er Gray langt fra overbevist.

De to oppfinnelsene ligner påfallende mye på hverandre, og flere ting vekker Grays mistanke.

«Etter å ha hørt Bells egne vitneutsagn i retten er jeg nå overbevist om at det er jeg som viste ham hvordan han skulle konstruere telefonen som ga ham de første resultatene», skriver Gray i journalen sin.

Oppfinnerens antagelse blir bekreftet noen dager etter rettssaken. Mens Gray er ute og går, treffer han tilfeldigvis på seniorkonsulent Wilber.

... men på den tiden kjente jeg Dem ikke særlig godt. Og De hadde aldri gitt meg sigarer eller invitert meg ut på en drink», skal Wilber ha sagt mens de sto og pratet. Ifølge Gray.

Telefonen slår an

Forliket innebærer at Western Union må avvikle telefonvirksomheten. Til gjengjeld for denne innrømmelsen skal Bells selskap betale en femtedel av inntekten på patentet sitt til Western Union i patentets 18 år lange levetid.

I årene som følger vokser Bells telefonselskap jevnt og trutt, og i 1881 kjøper det opp Grays selskap. Da det kontroversielle patentet utløper etter 18 år, har telegrafselskapene for lengst tapt kampen om kommunikasjon til telefonen. Bells suksessfulle selskap sitter nå tungt på markedet og har et uoppnåelig forsprang på kunder og kabler.

Takket være telefonens kommersielle suksess kan Graham og Mabel Bell leve i økonomisk velstand resten av sine dager.

Sannheten har avgått ved døden

Æren for oppfinnelsen av telefonen tilfaller offisielt og alene Graham Bell. Men Elisha Gray kan ikke skjule sin frustrasjon og bitterhet for evig og alltid. Blant papirene Gray etterlater seg finner familien følgende kommentar etter oppfinnerens død:

«Den fulle historien om telefonen vil aldri bli skrevet. Den er begravd i de tjue til tretti tusen sidene med vitneutsagn. Og den er begravd i hjertene på noen få, hvis lepper enten er forseglet i døden eller lukket med en gylden haspe, en haspe med en styrke som om mulig er enda større».