Klokken var litt over midnatt da kommandant Jakov Jurovskij gikk opp for å vekke tsarfamilien. Alle måtte ned i kjelleren, forklarte han. Det hadde vært skuddveksling i byen, og de skulle flyttes i sikkerhet et annet sted.
Tsarparet, de fem barna og de fire gjenværende tjenestefolkene fikk lov til å kle på seg i ro og mak før Jurovskij førte dem ned. Tsar Nikolaj 2. gikk først med kronprins Aleksej i armene. De ble ført inn i et sparsomt opplyst kjellerrom som var blitt tømt for alt innbo.
Tsarina Aleksandra klaget over at det ikke fantes noe å sitte på mens de ventet, og Jurovskij ga ordre om å hente to stoler til henne og Aleksej.
Henrettelse kom som en overraskelse
Ingen så ut til å ane uråd. Heller ikke da en gruppe på ti bevæpnede vakter kom inn i rommet. Først da Jurovskij trådte frem og tok et ark opp av lommen, gikk det opp for dem hva som skulle skje.
”Eksekutivkomiteen for Urals råd av arbeider-, bonde- og soldatrepresentanter har bestemt at dere skal henrettes,” leste han med høy stemme. Tsaren, som sto med ryggen til kommandanten, snudde seg brått.
Overrasket fikk han stotret frem et ”hva?”. Han kastet et blikk bort på sin kone og rakk bare å si ”hva” enda en gang før Jurovskij trakk pistolen og skjøt ham med flere skudd i brystet og i hodet.
Skuddene utløste et inferno i det lille halvmørke rommet. Hver av vaktene hadde på forhånd fått tildelt en person han skulle skyte. Men nå falt eller kastet ofrene seg på gulvet. Andre hamret skrikende på en låst dør i bakgrunnen. Forvirringen var total.
Vaktene begynte å skyte vilt inn i mengden. Villfarne kuler rikosjetterte fra veggen. Kommandanten forsøkte å stanse skytingen, men kunne vanskelig få ørenslyd. Rommet var nå blitt så fullt av kruttrøyk og støv at det var nødvendig å lufte ut før Jurovskij på ny kunne få oversikt over situasjonen.
Tsaren, tsarinaen og datteren Maria var døde. Det samme gjaldt to av tjenestefolkene. De andre var bare blitt såret.
Kommandanten skjøt nå og drepte Aleksej og hofflegen. Imens drepte de andre vaktene hoffdamen og de andre døtrene, Olga, Tatiana og Anastasia. De prøvde først med skudd og så bajonetter, men et lag av diamanter og edelstener som var sydd inn i klærne deres, beskyttet prinsessene.
Til slutt henrettet vaktene dem én etter én med et skudd i hodet slik at de var sikre på at alle var døde.
Sult og nød drev tsaren fra tronen
Massakren, som fant sted natt til 17. juli 1918 i kjelleren under Ipatjev-huset i Jekaterinburg, markerer avslutningen på tsarveldet i Russland. Nikolaj 2. hadde allerede abdisert i mars året før.
Da var hans popularitet dalt til under nullpunktet etter at Russland hadde deltatt i første verdenskrig, og det hadde ført landet ut i en økonomisk og politisk krise. Mangelen på mat i byene var katastrofal, og i februar 1917 gjorde befolkningen i St. Petersburg opprør. Hæren nektet å gripe inn, og tsaren måtte gi opp.
Tsarfamilien ble først satt i husarrest i Aleksanderpalasset utenfor St. Petersburg. Men i løpet av sommeren tilspisset situasjonen seg ytterligere i hovedstaden. Den provisoriske regjeringen valgte å flytte tsarfamilien utenfor synsvidde og i sikkerhet i den sibirske byen Tobolsk. Det var der familien oppholdt seg da bolsjevikene tok makten samme år.
Revolusjonen førte til borgerkrig mellom bolsjevikene og den hvite armé, som kjempet for å gjeninnsette tsaren på tronen. Nikolaj ble derfor raskt en torn i øyet på bolsjevikene. Faren for at han skulle bli befridd og gi fienden en stor symbolsk seier, var overhengende.
Da den hvite armé nærmet seg Tobolsk i april 1918, flyttet bolsjevikene tsarfamilien til Ipatjev-huset i Jekaterinburg på østsiden av Uralfjellene.
Etter ganske kort tid beveget den hvite armé seg også inn i Ural-området. Bolsjevikene innså at de var nødt til å løse problemet en gang for alle og gjøre det av med Nikolaj 2. og arvingen hans.
For sikkerhets skyld ble også resten av familien dømt til døden uten rettergang. Ordren kom fra høyeste hold. Lenin var selv med på å ta avgjørelsen, som nådde Jekaterinburg 16. juli om ettermiddagen. Jurovskij gikk straks i gang med å sette beslutningen ut i livet samme natt.
Likene var farlige og måtte bort
For bolsjevikene var det ikke bare viktig å få drept tsaren og familien hans. Likene måtte også skaffes trygt av veien, slik at den hvite armé ikke kunne finne dem og bruke dem i propagandaøyemed. Da skuddene hadde stilnet i det lille kjellerrommet i Ipatjev-huset, ble de døde kroppene derfor kjørt til en forlatt gruvesjakt litt utenfor byen.
Der ble de avkledd og klærne tømt for edelstener og brent på to store bål. Likene ble slått til ugjenkjennelighet med geværkolber og overhelt med syre før de ble kastet ned i sjakten. Vannet på bunnen var imidlertid ikke dypt nok til å dekke dem. Jurovskij våget ikke å la likene bli liggende i gruven, men det var i ferd med å bli lyst slik at flyttingen måtte utsettes til neste natt.
Neste kveld vendte bolsjevikene tilbake for å hente opp likene igjen og kjøre dem til en annen, dypere gruve i området. På veien kjørte imidlertid lastebilen seg fast, og de ble nødt til å etterlate likene i en improvisert grav under en øde skogssti.
Mens én gruppe gravde, ga Jurovskij ordre til den andre gruppen om å legge likene av kronprins Aleksej og en av prinsessene på et bål et stykke derfra.
Likene ble overhelt med syre
De forkullede levningene ble gravlagt for seg selv ved siden av bålet. De rakk ikke å brenne flere før de på ny ble overrasket av morgengryet. De andre likene ble derfor igjen overhelt med syre for å gjøre dem ugjenkjennelige og redusere liklukten fra graven, før de ble dekket med jord.
Øverst la arbeiderne noen lange jernbanesviller som de hadde funnet i nærheten, og da de fikk løs lastebilen igjen, kjørte de over stedet et par ganger for å presse ned jorden.
To dager etter drapene sendte bolsjevikene ut en offisiell melding om at Nikolaj 2. var blitt skutt på grunn av den overhengende faren for at han ville bli befridd. Meldingen nevnte ikke med ett ord noe om resten av familien. Først åtte år senere, etter at bolsjevikene hadde sikret seg makten, innrømmet myndighetene at alle var blitt drept.