Our website does not support Internet Explorer.

To get the best experience on our website and of our content, please use a more modern browser like Edge, Chrome, Safari or similar.

Titanic – En katastrofe vi aldri glemmer

14. og 15. april 1912 inntreffer en tragisk og uventet katastrofe. I Atlanterhavets iskalde vann forliste Titanic: Tidens største dampskip. Bare en tredjedel av passasjerene og besetningen overlevde. Resten omkom i de høye bølgene i et panisk hendelsesforløp verden aldri vil glemme.

Shutterstock

Havnebyen Southampton i Sør-England, onsdag 10. april 1912

Båttoget fra London ankommer Southampton et par timer før avgang. Briten Lawrence Beesley griper derfor gladelig sjansen til å utforske Titanics første klasse, som er åpen for passasjerer fra andre klasse frem til skipet kaster loss.

Beesley har arbeidet som fysikklærer og er svært nysgjerrig av seg. Han har gledet seg som en unge til å komme om bord og få utforske den teknisk triumfen av et skip.

© Mary Evans/Scanpix & Encyclopedia Titanica & Library of Congress

Øyenvitner til Titanics dødskamp

**Lawrence Beesley, 34 år: 2.-klasses passasjer og turist.

Etter å ha arbeidet som fysikklærer i flere år, sa Beesley opp stillingen sin i London for å få tid til å ta ferie i USA og besøke sin bror i Toronto i Canada. Beesley var enkemann og lot den lille sønnen sin bli igjen hjemme hos slektninger.

Han betalte 13 pund for Titanic-billetten – det vil si rundt 9000 nåtidskroner – og var innlosjert i en tomannslugar. Han overlevde forliset, og bare ni uker etter tragedien ga han ut en bok om reisen med Titanic.

Et par ganger holder han på å gå seg vill i de lange, hvite korridorene, men han får sett både den staselige spisesalongen og den brede trappen med det utsmykkede, forgylte rekkverket, krystallampene og den enorme glasskuppelen i taket.

Men det som imponerer ham mest, er trimrommet. Her fins alt man kan ønske seg av treningsutstyr – fra håndvekter og romaskiner til ergometersykler og mekaniske hester til ridetrening.

Han lurer seg til en prøvetur på en av syklene, og mens han sitter og tråkker, dukker det opp to pressefotografer. De knipser i vei mot den dresskledde Beesley der han sykler side om side med en kvinnelig medpassasjer.

På Titanic er skipets nærmere 900 besetningsmedlemmer i full sving med de siste forberedelsene før luksusskipet kan legge ut på jomfruturen til New York kl. 11. Lugartjenere løper rundt på passasjerdekkene for å ta imot de rundt tusen forventningsfulle reisende som strømmer om bord fra kaiplass 44.

© Getty/All Over Press

Sammen med fire andre nordmenn ankommer Olaus Abelseth sent på formiddagen.

Før det lille reisefølget går om bord, må de i likhet med alle andre på tredje klasse gjennom en legeundersøkelse slik at de kan få innreisetillatelse til USA.

Abelseth har lovet å ta seg av den 16 år gamle Karen fra nabogården hjemme på Sunnmøre. Dessverre kan han ikke være hos henne under hele overfarten, ettersom enslige menn og kvinner på tredje klasse blir innkvartert i hver sin ende av skipet.

700 passasjerer på 3. klasse måtte dele på to badekar

Mens Karen og en annen norsk kvinne blir tildelt soveplasser i akterskipet, får Abelseth anvist en plass i en lugar forrest på nest nederste dekk.

Det hersker en nærmest babelsk stemning på tredje klasse. Utvandrere fra hele Europa er innlosjert her, men mens de fleste aldri har satt sine bein på et skip før, er Abelseth mer fortrolig med sjøen.

I sin ungdom arbeidet han som fisker på ålesundstraktene, og i tillegg har han krysset Atlanteren flere ganger. Han bor i USA og er på vei hjem etter et besøk i hjemlandet.

© Mary Evans/Scanpix & Encyclopedia Titanica & Library of Congress

Øyenvitner til Titanics dødskamp

Olaus Abelseth, 25 år: 3.-klasses passasjer og emigrant.

Olaus Abelseth fra Ørskog på Sunnmøre utvandret med sin bror til USA i 1902 og etablerte en kvegfarm i South Dakota i 1908. Høsten 1911 besøkte han familien hjemme i Norge. Med i følget på tilbaketuren til USA i 1912 var blant andre en nabojente fra hjemtraktene, Karen (16).

Olaus betalte 7 pund og 13 shilling – cirka 5000 kroner – for billetten. Abelseth overlevde forliset og kunne gi en detaljert forklaring til havarikommisjonen.

Skuffede fyrbøtere må snu

Kl. 12: Besetningen gjør seg klar til å manøvrere det 269 m lange luksusskipet ut av havnen.

Overstyrmannen og Charles Lightoller forbereder seg til å kaste fortøyningene.

Lightoller har vært på vakt siden klokken seks om morgenen, og til sammen har han oppholdt seg på skipet i to uker. I forkant av jomfruturen har han vært med på en rekke prøveseilaser, og dessuten har han brukt flere timer på å gjøre seg kjent med skipet.

Da han mønstret på Titanic, ble han lamslått over fartøyets formidable størrelse, og han er stadig forundret over at han kan gå flere kilometer på skipet og hele tiden oppdage nye steder.

Etter 14 dager er han omsider så fortrolig med skipet at han med rimelig sikkerhet kan finne den korteste ruten fra et punkt til et annet.

© Mary Evans/Scanpix & Encyclopedia Titanica & Library of Congress

Øyenvitner til Titanics dødskamp

Charles Lightoller, 38 år: Annenstyrmann og besetningsmedlem.

Britiske Lightoller dro til sjøs allerede som 13-åring, og han skulle få en begivenhetsrik karriere. Han overlevde blant annet et forlis, en skipsbrann og en syklon før han i 1900 fikk hyre hos White Star Line.

Lightoller hadde arbeidet under kaptein Edward Smiths kommando før, og mønstret på Titanic to uker før den skjebnesvangre jomfruturen. På 1930-tallet ga han ut en selvbiografi der han beskrev opplevelsene sine på Titanic.

Like før skipet kaster loss, legger Beesley merke til en gjeng fyrbøtere som kommer strenende mot landgangen med skipssekker over skuldrene. Men matrosformannen på kaien nekter dem å gå om bord – de er for sent ute og noen andre er allerede satt på jobben, forteller han og vifter de fortvilte mennene bort.

Da fortøyningene kort etter blir kastet, står Beesley og ser ut over menneskemengden som har møtt opp for å vinke farvel til slekt og venner.

I et par minutter holder de tritt med skipet mens det majestetisk glir ut fra kaien.

«God tur, Titanic», gaules det fra menneskehavet på land da skipet blåser i dampfløyten og stevner til sjøs ut av havnen.

Astor-paret går om bord

Cherbourg, kl. 19: Før Titanic setter kurs mot New York, skal skipet ta om bord nye passasjerer i Frankrike og i Irland. Første stopp er franske Cherbourg.

Hele vinteren har den 18 år gamle Madeleine Astor vært på bryllupsreise i Egypt og Frankrike med sin søkkrike ektemann, den nesten 30 år eldre John Jacob Astor IV.

Det er over et halvt år siden de giftet seg, og nå er de på vei hjem til New York. Foruten tjenestefolk og en enorm mengde bagasje har de hunden Kitty med seg på reisen.

Mens en tjener tar Kitty med ned i skipets hundekennel, blir ekteparet vist til rette i en luksussuite. Madeleine er gravid i femte måned og har nytt hvetebrødsdagene langt unna USA, der sladderjournalistene vokter som hauker over det skandaleombruste ekteparet.

33 nasjoner var representert blant passasjerene.

John Jacob Astor er en av verdens rikeste menn, og etter at han året før skilte seg fra sin kone gjennom 19 år og giftet seg med en kvinne på alder med hans egen sønn, har han blitt en ekstremt upopulær skikkelse.

© Mary Evans/Scanpix & Encyclopedia Titanica & Library of Congress

Øyenvitner til Titanics dødskamp

Madeleine Astor, 18 år: 1.-klasses passasjer og kjendis.

Amerikanske Madeleine Astor hadde nettopp giftet seg med den betydelig eldre rikmannen John Jacob Astor. Hun var gravid i femte måned da hun etter en lang bryllupsreise gikk om bord på Titanic i Cherbourg i Frankrike.

Prisen for Madeleines billett på første klasse var 247 pund og 10 shilling – omtrent 170 000 kroner i dag. Madeleine overlevde forliset og slo seg ned i New York. I 1940 døde hun som følge av hjerteproblemer.

Ubekymrede passasjerer

Atlanterhavet, søndag 14. april, kl. 20.30: Etter fem dager på havet har passasjerene funnet sine faste rutiner.

Sammen med rundt hundre andre er Lawrence Beesley til stede på en sangkveld. En britisk prest står for arrangementet, og han oppfordrer gjestene til å la valget av salme gå på rundgang.

Beesley henger seg opp i at mange av sangene kretser rundt farene som lurer på havet. Samtidig opplever han stemningen som både avslappet og munter.

Etter noen timer er det på tide å gå til køys, men før de bryter opp, ber presten en bønn og takker for gleden og sikkerheten som har preget overfarten så langt. Og så minner han om at den eventyrlige jomfrureisen snart er ved veis ende: Om kort tid vil skipet ankomme New York og passasjerene spres for alle vinder.

Da de fremmøtte til slutt stemmer i en salme med tittelen «For Those in Peril on the Sea» – For de som er i fare på havet – er det ingen bekymring å spore i toneleiet rundt i lokalet.

Ingen har noen grunn til å frykte at sangen skal kunne komme til å handle om dem selv.

Et flytende palass

Titanic hadde alt. Dampskipet fungerte som en mellomstor by der man kunne spise, sove, trene og slappe av. Og i likhet med datidens øvrige samfunn var alt strengt klassedelt.

Café Parisien var møtested for jetset

Gjennom store panoramavinduer som kunne rulles ned, var det utsikt over havet, og kafeen skulle gi gjestene på 1. klasse følelsen av å sitte på en boulevard i Paris. Kafeen ble spesielt populær blant de unge og rike passasjerene.

Illustrated London News/Scanpix

Spisesal var luksus for 3. klasse

På de fleste dampskip måtte 3.-klassepassasjerene selv ta mat med seg, men på Titanic var det en ekte restaurant.

Getty/All Over

Tyrkisk bad oste av mystikk

I det overdådige badet kunne man få varme, tempererte eller kalde bad, bli massert og avkjølt i svømmebassenget ved siden av. Badet var bygd som et sultanpalass med fargelagte, glasserte fliser, gylne takbuer og bronselamper.

Mary Evans/Scanpix

Radiorom summet av travelhet

Radioen var trolig tidens kraftigste til sjøs med en rekkevidde på opptil 1500 km om natten. I dagene før forliset var de to telegrafistene særlig opptatt med å sende passasjerenes telegrammer, men de mottok også flere advarsler om is.

Illustrated London News/Scanpix

Fornem trapp prydet sentrum av skipet

En praktfull trapp førte fra promenadedekket på 1. klasse ned til hallen utenfor restauranten. I trappen, som var dekket av en stor glasskuppel, møttes passasjerene i sin fineste stas før middagen.

Mary Evans/Scanpix

Båtdekk var lekeplass

Passasjerene kunne spasere eller slappe av i liggestolene. Den forreste delen var forbeholdt 1. klasse, den bakerste 2. klasse. Dekket var også en populær lekeplass for barn, som blant annet trillet tønnebånd. 16 livbåter lå også der.

Illustrated London News/Scanpix

Is på alle kanter

Kl. 22: Etter å ha mottatt meldinger om isfjell har kaptein Smith gitt ordre om å endre kurs og styre litt mer sør.

Etter en fire timer lang vakt på broen blir Lightoller avløst av førstestyrmann William Murdoch.

Lightoller informerer ham om at han har gitt utkikken beskjed om å holde skarpt øye med isfjell i farvannet.

«Jeg antar at vi vil nå isen rundt kl. 23», sier han til Murdoch, og forlater broen.

Før Lightoller trekker seg tilbake for natten, tar han rutinemessig en runde for å inspisere skipet. Han legger merke til at temperaturen har falt i løpet av få timer – ved 19-tiden lå den på rundt fem grader, men nå nærmer den seg frysepunktet.

På himmelen funkler et vell av stjerner i den sorte aprilnatten, og havet er uvanlig rolig – Lightoller kan faktisk ikke huske å ha sett et så speilblankt hav før.

© Getty/All Over Press

Millionærenes kaptein skulle gå av med pensjon

Kaptein Edward Smith var fiffens kaptein. Flere rikmenn krysset bare Atlanteren hvis han sto bak roret.

Etter 32 års tjeneste i rederiet White Star Line hadde kaptein Edward John Smith bestemt at han ville pensjonere seg etter jomfruturen med Titanic. Men Smith gikk ned med skipet sitt, og avsluttet dermed på tragisk vis en ærerik karriere på verdenshavene.

Smith var en av rederiets mest verdsatte kapteiner, og det viste igjen på lønnsslippen: Smith tjente rundt 855 000 nåtidskroner i året, og hvis han brakte et skip trygt i havn, mottok han dessuten en bonus på rundt 135 000 kroner. De fleste var enige om at Smith var verdt lønnen og vel så det, og både blant besetningsmedlemmer og passasjerer gikk han for å være en karismatisk og kompetent leder.

Så populær var kapteinen at mange rikfolk bare ville krysse Atlanteren hvis Smith hadde kommandoen – av samme årsak hadde han fått tilnavnet «millionærenes kaptein». Derfor var 62-årige Smith også det naturlige valget da rederiet skulle ha en kaptein som kunne styre verdens største skip trygt i havn på jomfruturen.

Hvordan Smith døde, er usikkert, og i det hele tatt vet ikke historikerne noe særlig om hva han foretok seg før skipet sank. Enkelte øyevitner mente å ha sett ham stå på broen til helt til slutt, andre hevdet at han hoppet på sjøen. To seiglivede rykter sier at han skjøt seg selv eller ropte «Be British!» – vær britisk – da katastrofen var et faktum. Kapteinens lik ble aldri funnet.

Ulykken er et faktum

Kl. 23.40: Utkikksposten har fått øye på et isfjell, og førstestyrmannen gir ordre om å slå bakk – men for sent. Titanic treffer isfjellet. Det skraper hardt langs siden.

Plutselig stanser den sakte gyngingen som var i ferd med å dysse Beesley i søvn. Han setter seg opp i køyen og prøver å lese. Brått merker han en svak risting, og like etter føles det som om skipet stopper helt opp.

Den fjerne, rytmiske dunkingen fra maskinene forstummer med ett og avløses av uvant stillhet.

Beesley lurer på om skipet kan ha mistet et propellblad, og bestemmer seg for å se etter. Han tar på seg skoene, slenger en slåbrok over pyjamasen og går ut i gangen. I trappen møter han en lugartjener.

«Hvorfor ligger vi i ro?», spør Beesley.

«Det vet jeg ikke, sir, men jeg tror ikke det er noe alvorlig», beroliger lugartjeneren.

«Jeg tar en tur opp på dekk for å se hva det er», sier Beesley. Lugartjeneren smiler imøtekommende og advarer om at det er kaldt ute.

OVERBLIKK: Titanics mange oppholdssteder

1 / 5
© Ken Marschall, Copyright 1992

Madeleine Astor er sikker på at det har vært et uhell på skipets bysse, som ligger i nærheten. Hun blir liggende i sengen mens hennes mann står opp for å finne ut hva som skjer.

Da han kort etter vender tilbake til parets suite, forklarer han rolig for sin unge ektefelle at skipet har kommet borti noe is: «Men det er ingen grunn til bekymring».

På bare føtter skynder Lightoller seg ut av køyen og opp på dekk for å undersøke situasjonen. Han lar blikket gli ned langs sidene av skipet, men legger ikke merke til noe spesielt.

I mørket kan han så vidt skimte kaptein Edward Smith og førstestyrmannen der de står i sine lysende hvite uniformer og stirrer ut i natten. Det er lite som tyder på at det har oppstått noen nødsituasjon slik Lightoller ser det, så han bestemmer seg for å gå tilbake til lugaren.

«Hva var det?» spør Abelseths lugarkamerat forskrekket etter at et kraftig brak har vekket passasjerene på tredje klasse.

«Aner ikke, men vi får visst bare stå opp», svarer Abelseth. De to nordmennene får på seg klærne og løper opp på dekk i forstavnen, der store isklumper har hopet seg opp på den ene siden.

Abelseth spør en offiser om det er fare på ferde, men offiseren rister på hodet. Sunnmøringen føler seg ikke overbevist og løper ned på nest nederste dekk for å vekke fetteren og svogeren. Mennene skynder seg i klærne og haster ned den brede korridoren på tredje klasse til akterenden av skipet for å finne de to norske kvinnene de reiser sammen med.

Øyenvitner sa at isfjellet som skipet kolliderte med, var en tanke høyere enn båtdekket og dermed rundt 18 meter høyt.

© Mary Evans/Scanpix

Kurs mot katastrofen

Mandag 15. april, kl. 0.05: Kaptein Smith må innse at Titanic er dødsdømt. Han gir straks ordre om å gjøre klar livbåtene.

Det banker på døren hos Lightoller, og uten å vente på svar stikker fjerdestyrmann Joseph Boxhall hodet inn.

«Vet De ikke at vi har støtt på et isfjell», spør han opphisset. «Jeg vet at vi har støtt på et eller annet», svarer Lightoller og begynner å trekke på seg uniformen. Han beholder pyjamasen på, og over den tar han en genser.

«Nede i postrommet står vannet helt opp til taket», legger Boxhall til, som for å få sin overordnede til å skynde seg. Det behøver han ikke, for Lightoller er allerede på vei ut av døren og har kurs mot båtdekket.

Titanic hadde 3560 redningsvester om bord, nok til alle passasjerer og besetningsmedlemmer.

De to kvinnene som Abelseth og hans ledsagere leter etter, har trukket ut i korridoren. Der vrimler det av rådville mennesker. Mange kommer slepende på bagasjen, men aner ikke hvor de skal gå hen.

Da Abelseth omsider får øye på Karen i mengden, ser han at hun er livredd. Hun skjelver, og Abelseth geleider henne gjennom labyrinten av ganger og opp til utendørsdekket på tredje klasse.

Ingen tror på advarslene

Kl. 0.25: Tre skip besvarer Titanics nødsignaler. Dampskipet Car­pathia befinner seg 93 km fra Titanic og ifølge kaptein Smith vil det ta nesten fire timer før det er fremme.

Da Lightoller haster forbi radiorommet, treffer han tilfeldigvis på Edward Smith. Skipets kaptein ser sammenbitt og oppgitt ut, tenker Lightoller.

«Burde vi ikke få kvinnene og barna i livbåtene snart?» foreslår Lightoller. Kapteinen nikker bare samtykkende.

Titanic var verdens hittil største fartøy, noe rederiet alltid passet på å trekke frem i store annonser.

© Bridgeman/Scanpix

Sammen med andre rike amerikanere har ekteparet Astor søkt opp i foajeen på første klasse.

Kaptein Smith kommer ned trappen til forsamlingen og trekker diskret Madeleines mann til side. Under fire øyne forteller han John Jacob Astor at situasjonen er alvorlig, og at paret bør ta på redningsvestene.

Madeleine Astor, som er iført en lys kjole og diamanthalssmykke, får en redningsvest i hendene. Sammen med sin mann går hun opp i trimrommet for å holde varmen. De er ikke de eneste på første klasse som har fått den ideen. Noen tråkker formålsløst på ergometersykkelen eller tar seg en økt i romaskinen, mens andre sitter og småprater i de behagelige kurvstolene.

Herr og fru Astor setter seg side om side på et par mekaniske hester. Gjennom de store panoramavinduene har paret utsikt til båtdekket der besetningen akkurat har begynt å gjøre klar livbåtene.

John J. Astor peker på en av båtene og slår skråsikkert fast: «Vi er i tryggere her enn i en liten jolle som det der».

© AKG/Scanpix

Luksusskipet endte i et iskaldt helvete

Etter planen skulle Titanic anløpe New York 17. april, en uke etter avreisen. De overlevende ankom bare et døgn for sent – men på en mer tragisk måte enn noen kunne ha sett for seg.

  • Onsdag 10. april 1912: Reisen begynner

    Kl. 12.00: Titanic kaster loss og stevner ut på jomfruturen fra Southampton i Sør-England til USA. Skipet unngår ved avseilingen så vidt å kollidere med amerikabåten New York.

    Kl. 18.30: Titanic kaster anker ved Cherbourg i Nord-Frankrike og tar om bord flere passasjerer.

    Kl. 20.10: Titanic setter kursen mot Queenstown – nå Cobh – i Sør-Irland.

  • Torsdag 11. april: 2224 er om bord

    Kl. 11.30: Titanic ankommer til Queenstown i Irland, hvor skipet tar om bord post og de siste passasjerene.

    Kl. 13.40: Titanic forlater Queenstown og setter kursen mot New York med i alt 2224 mennesker om bord.

  • Fredag og lørdag 12. og 13. april: Skipet får advarsler

    Titanic seiler i rolig og klart vær over Atlanteren. Underveis passerer luksusskipet flere skip som advarer om is i farvannet.

  • Søndag 14. april: Titanic treffer et isfjell

    Kl. 23.40: Et isfjell skraper langs Titanic på styrbord side, og skipet tar inn vann.

  • Mandag 15. april: Kun 712 reddes opp av vannet

    Kl. 4.10: Den første livbåten berges av dampskipet Carpathia, som er på vei fra New York til Middelhavet med 750 passasjerer om bord.

    Kl. 8.30: Carpathia har reddet 712 av Titanics passasjerer og setter kurs mot New York.

  • Torsdag 18. april: Reisen slutter

    Kl. 21.00: Carpathia ankommer New York City med overlevende.

Beesley regner med snart at kunne vende tilbake til sin varme seng.

Mens det hersker travelhet og forvirring blant besetningen på båtdekket, er Beesley ubekymret og forholder seg i ro.

«Selv ikke Gud vil kunne senke dette skipet», hører han en kvinne slå fast.

Havet er flatt som et stuegulv, tenker Beesley, som har en underlig følelse av at alt sammen bare er innbilning – at han står her og ser på skuespillere som tar på redningsvester.

Før avgang har Beesley lest at sjøfartseksperter har erklært skipet «så godt som synkefritt». Han er derfor overbevist om at kapteinen bare har gitt ordre om å ta på redningsvester for å være på den sikre siden. Beesley regner med at han vil få beskjed om å gå tilbake til den varme sengen hvert øyeblikk.

Besetningen får utlevert våpen

Kl. 0.45: Etter prinsippet kvinner og barn først blir den første livbåten satt på vannet. Den er langt fra fylt opp, for de fleste foretrekker å bli værende på det varme skipet.

«Hvorfor sender dere opp nødraketter hvis det ikke er noen fare på ferde?» er et av spørsmålene Lightoller må svare på når urolige passasjerer flokker seg rundt ham for å høre om situasjonen er alvorlig.

Han forklarer at de prøver å fange oppmerksomheten hos forbipasserende skip, og at det ikke er noen grunn til panikk. «Absolutt ikke», sier han muntert.

Mens Lightoller er i gang med å svinge en livbåt ut over skipssiden, blir han avbrutt av overstyrmann Henry Wilde.

«Vet De hvor våpnene er?» spør han. Selv om Lightoller synes det er sløsing av dyrebar tid å hente våpen, blir han pliktskyldig med Wilde ned til skapet i offiserskvarteret der pistolene er låst inne.

Wilde tar våpnene og rekker en pistol til Lightoller med ordene: «Vær så god, De får kanskje bruk for den». Lightoller lar våpen og ammunisjon gli ned i lommene og løper tilbake til livbåtene.

Tross at flere fartøy var nærmere, var det dampskipet Carpathia som kom først fram til ulykkesstedet. Titanic hadde nemlig sendt ut feilaktiga koordinater. California, som var det nærmeste fartøyet, dukket aldri opp fordi skipsradioen var avstengt.

© Getty/All Over Press

Beesley kjenner seg urolig. Han forlater båtdekket og trekker tilbake til lugaren for å se hvordan det står til lenger nede i skipet. Men på vei ned trappen slår det ham at noe er riv ruskende galt.

Trinnene ser i utgangspunktet ut til å være vannrette, men føttene glir fremover som om trappen heller.

Det gjør ham ikke mindre urolig. Han skynder seg bort til lugaren og rasker med seg et par bøker, før han haster tilbake til båtdekket. Her får han øye på et blendende lysglimt fra en nødrakett som skjærer seg gjennom mørket.

Idet raketten stiger høyere og høyere til værs for til slutt å briste i en eksplosjon av røde stjerner, demrer den grusomme erkjennelsen hos den ellers så stoiske Beesley: Titanic er i nød og har desperat behov for hjelp.

Nødrakettene utløser et markant stemningsskifte hos de andre om bord. Øyeblikket før hersket det en nesten gemyttelig stemning blant passasjerene. Noen av dem har kastet is etter hverandre for moro skyld og spøkt med at de kunne ta med seg isklumper fra dekk og putte dem i whiskyen.

Men da nødrakettene blir sendt opp én etter én, blir passasjerene innhentet av de ubarmhjertige realitetene. Den joviale småsnakkingen forstummer, og i stedet hører Beesley familiemedlemmer som tar avskjed med hverandre.

«Vi ses snart, pass på dere selv», sier menn til sine koner og barn som er på vei i båtene.

© AKG/Scanpix

Bortførte barn overlevde

Michel Navratil reiste under falskt navn og kalte seg Louis M. Hoffman. Han hadde bortført sine to sønner fra ektefellen, Marcelle, i Frankrike og var på flukt til USA. Guttene overlevde, men ble identifisert og gjenforent med moren først etter at et bilde av dem hadde vært publisert i mange europeiske aviser.

Midt i tumultene og trengselen holder Beesley på å kollidere med et av skipets orkestermedlemmer, som kommer ilende rundt et hjørne med en cello på slep.

Han har tilsynelatende kurs mot de andre musikerne, som har flyttet ut på dekk for å spille videre.

Ektepar tar farvel med hverandre

Kl. 1.15: Titanics dekk heller kraftig, og passasjerene stimler sammen rundt livbåtene, som nå blir låret med tett mellomrom. .

«Hvis jeg ikke ser deg mer i denne verden, ses vi i den neste», hører Lightoller en mann rope til sin kone som er på vei opp i en livbåt. Antall kvinner på dekk minker, men enkelte ektepar klamrer seg til hverandre og nekter å gi slipp.

Da Lightoller spør en kvinne om han ikke skal skaffe henne plass i en båt, rister hun på hodet.

«Ikke tale om. Vi begynte reisen sammen og det kommer ikke på tale å avslutte den hver for oss», slår hun fast. Flere ganger oppfordrer Lightoller en ung kvinne til å gå i båten, men hun klamrer seg til sin mann, en røslig og betydelig eldre brite, og smiler bare avvisende.

Arbeidet med å klargjøre livbåtene er hardt, og selv om Lightoller for lengst har tatt av seg uniformsjakken, er han dyvåt av svette.

«Hallo der, Light, greier du holde varmen?» spør skipslegen med et glimt i øyet idet han går forbi.

«SOS. Vi synker raskt. Passasjerene blir satt i båtene». Nødropene fra Titanic ble stadig mer desperate jo mer tid som gikk.

© Popperfoto/Getty/All Over

Lightoller vet at tiden er knapp. Vannet kryper stadig lenger opp gjennom skipet og i stadig raskere tempo. Men merkelig nok skinner lysene fortsatt nede i skipet – med et nesten grønnaktig skjær – og orkesteret spiller lystig jazz som om det var fest.

Lightoller er ikke noen stor fan av jazz, men akkurat denne kvelden må han innrømme at det høres bra ut. På forunderlig vis innbyr musikken til optimisme og virker beroligende på folk.

«Kvinner og barn først», roper han nok en gang ut i natten.

Tredje klasse er innelåst

Kl. 1.30: Nødsignalene fra Titanic blir stadig mer desperate, og panikken sprer seg da passasjerene innser at det på langt nær er plass til alle i livbåtene.

Nesten helt siden sammenstøtet med isfjellet har Abelseth oppholdt seg på akterdekket sammen med Karen, fetteren og svogeren. Nordmennene aner ikke hvor de skal gå eller hva de skal gjøre.

De venter bare på at noen skal komme og gi dem beskjed.

Nervøse medreisende strømmer opp på akterdekket, som merkbart hever seg lenger og lenger opp over havoverflaten. Passasjerene på tredje klasse har ingen mulighet til å søke tilflukt på dekkene på første og andre klasse lenger oppe, ettersom besetningen har satt opp gitre som sperrer veien.

Omsider åpner en styrmann inngangen til første klasse og kommanderer kvinner og barn opp på båtdekket til livbåtene.

«Pass på dere selv, det skal nok gå bra», roper nordmennene til de to kvinnene idet de forsvinner opp trappen.

© Mary Evans

Livbåtene la halvtomme til sjøs

Hvis livbåtene hadde blitt fylt helt opp, ville rundt halvparten av de som var om bord ha overlevd..

Skipets 20 livbåter kunne ta til sammen 1178 personer – eller cirka halvparten av de som var om bord. Likevel var båtene langt fra fylt opp da de ble satt på vannet.

Det skyldtes for det første at mange av passasjerene ventet i det lengste med å bytte ut det varme luksusskipet med en liten, åpen trebåt. For det andre nektet offiserene å fylle båtene helt opp til å begynne med, fordi de fryktet at farkostene ville brekke i to når de ble låret.

I megafonen befalte kaptein Smith livbåtene om å snu og plukke opp passasjerer fra vannet. Men sjøfolkene fryktet at båtene ville bli sugd med ned når Titanic sank, så de rodde vekk fra de skipbrudne. Dessuten var de redde for at de desperate menneskene i vannet ville få båtene til å kantre når de prøvde å komme seg i sikkerhet.

Det er svært usikkert hvor mange mennesker det faktisk var om bord i de enkelte båtene. I ettertid ble trolig noen av de som berget livet, fristet til å overdrive antallet i hver båt fordi de fryktet å bli beskyldt for å ha latt folk i stikken.

Mens andrestyrmann Lightoller holder strengt på at bare kvinner og barn får komme i livbåtene, ser andre offiserer stort på dette prinsippet.

De dirigerer Beesley og tre andre menn om bord i en livbåt.

En eldre kvinne nekter å gå i båten, men blir dyttet av gårde og rett før den blir låret på vannet, klatrer en kvinne med et spedbarn innpakket i et teppe over i båten.

Da båten langsomt er på vei ned mot vannet, betrakter Beesley fascinert de opplyste lugarene og salongene han passerer. Båten fires ned i rykk og napp, og han kan tydelig høre knirkingen fra taljene selv om matrosene gauler kommandoer i øst og vest der oppe.

Båten lander like ved en enorm vannstråle som blir pumpet ut gjennom en åpning i skipssiden like over vannlinjen. En av matrosene greier å dytte livbåten vekk fra de sprutende vannmassene ved hjelp av en åre, men så driver den inn under en annen båt som er på vei ned.

Mannskapet på den øverste båten roper til folkene ved kranene at de skal ta en pause i firingen, men de hører ingenting. Bare få sekunder før de deiser ned og knuser Beesleys båt, blir faren avverget: Et snarrådig besetningsmedlem reiser seg opp og skubber fra mot kjølen på båten som kommer ovenfra slik at Beesleys båt driver i sikkerhet.

På avstand av Titanic oppdager Beesley for alvor hvor ille situasjonen er på det enorme skipet: Selv om han nå har erkjent at bare et mirakel kan redde Titanic fra undergangen, blir han sjokkert over synet av rekkene av lys som ender forvirrende skjevt i vannet.

En mann i livbåten forsøker å trøste seg selv og de andre med å konstatere: «Hvis det virkelig er så at Titanic skal synke, har alle om bord heldigvis tid til å komme seg i sikkerhet».

Et stykke av skroget er hentet opp. Det har vært på utstilling og er også blitt underkastet metallurgiske undersøkelser.

© AFP/Scanpix

På promenadedekket venter Madeleine Astor sammen med en gruppe prominente amerikanske familier på å komme om bord i en livbåt.

Kvinner, barn og tjenestepiker tripper nervøst mens besetningsmedlemmer åpner vinduene slik at folk kan komme ut i båten som er firt ned fra båtdekket over.

Da vinduene er åpnet, stiller andrestyrmann Lightoller seg med den ene foten i livbåten og den andre i vinduskarmen, og langs en provisorisk trapp av dekkstoler blir kvinnene ført opp til åpningen. Lightoller og en matros hjelper kvinnene med å ta det rundt en meter lange spranget over i livbåten.

John Jacob Astor gir Madeleine en hjelpende hånd og spør andrestyrmannen om han får slå følge med sin kone, som med Astors ord er «i lykkelige omstendigheter».  

Men Lightoller er urokkelig: «Nei sir, ingen menn får lov å gå i båtene før alle kvinner er kommet fra borde». Astor spør høflig etter båtens nummer slik at han kan finne den senere. Øyeblikket etter kaster han hanskene ned til Madeleine og roper: «Havet er rolig, dette kommer til å gå bra. Du er i gode hender. Vi ses i New York i morgen».

I forvirringen ser noen av mennene sitt snitt til å hoppe ned i båten. De fleste blir trukket opp igjen av sinte offiserer, som skyter varselskudd ut i natten.

En ung ire kryper gråtende sammen helt i bunnen av båten og prøver å gjøre seg usynlig. Madeleine legger sjalet sitt over ham og hvisker beroligende: «Bare bli her».

© Getty/All Over

Madeleine Astors dyrebare sjal

Mens Titanic lå utenfor Queenstown i Irland, solgte irske kremmere suvenirer på et lite marked på akterdekket. John Jacob Astor betalte en svimlende sum av 165 pund for et elegant kniplingssjal til sin kone, Madeleine.

Båten fires ned, og gjennom kuøyene kan hun se møbler som flyter i lugarene. Fra havet hører hun plask fra tønner og dekkstoler som folk kaster over bord som primitive flytebøyer. Da båten kort etter er i vannet, ser hun opp. Der står ektemannen og vinker til henne.

«Farvel», hører hun ham rope. «Jeg følger etter i en annen båt».

Ikke plass til alle i livbåtene

Kl 2.05: Kapteinen løser besetningen fra pliktene. Om bord befinner det seg over 1500 mennesker, men bare tre livbåter.

Det bygger opp til en desperat kamp om en plass i en av skipets såkalte klappbåter – sammenleggbare livbåter – som henger i heisverket og er klar til å bli fylt.

For sikkerhets skyld beordrer Lightoller besetningsmedlemmene om å ta hverandre under armen og lage en mur rundt klappbåten for å unngå at folk stormer den – bare kvinner og barn får slippe gjennom, befaler han.

Han peker truende på den desperate menneskemengden med pistol, og mennene rykker uvilkårlig tilbake da han roper: «Flytt dere, forbaskede fjols».

En mann fører sine to små sønner bort til mennene, og Lightoller løfter barna over i båten. En annen mann dytter sin kone fremover og slår avvergende ut med armene da han blir stanset av muren.

«Ja, jeg vet det, jeg blir her».

Livbåtene ble bare holdt oppe av to vaiere, og flere offiserer fryktet at båtene ville knekke. De fylte dem derfor ikke helt opp.

© AKG/Scanpix

Akkurat idet båten er klar til å bli låret ned langs skipssiden, overlater en kvinne sin plass til en medsøster med ordene: «Bare gå først du, jeg vet at du har barn hjemme».

Overstyrmann Henry Wilde, som hjelper med å fylle båten, foreslår for Lightoller at han også tar plass i båten.

«Under ingen omstendigheter», svarer Lightoller. Fra skipets dyp velter det opp søkkvåte mennesker med panikk i øynene. Samtidig noterer han seg forundret at lampene som står under vann fortsatt lyser.

«Da er det åpent for alle», roper en offiser, og gir omsider mennene på akterdekket på tredje klasse tillatelse til å søke opp til livbåtene.

I motsetning til Abelseth og hans fetter og svoger foretrekker mange å bli hvor de er. Slik situasjonen er nå fremstår akterdekket som det tryggeste stedet å oppholde seg fordi det hever seg langt over havoverflaten.

Da det norske reisefølget kommer opp på båtdekket, oppdager Abelseth at den siste livbåten er i ferd med å ro bort. På dekket over offiserskvarteret forsøker en gruppe besetningsmedlemmer febrilsk å få løsnet et par klappbåter.

Da en av matrosene roper: «Er det noen sjøfolk til stede», vurderer Abelseth et øyeblikk å melde seg. Han er en erfaren sjømann som har tjent til livets opphold som fisker i seks år, men fetteren og svogeren trygler ham om å holde en lav profil. Ingen av de to kan svømme, så de bønnfaller Abelseth om å bli hos dem.

Titanic på vei i dypet

Kl. 2.15: Mens stavnen borer seg ned i havet, løfter akterskipet seg mot nattehimmelen, og skrogets voldsomme bevegelse utløser en kraftig bølge som ruller over båtdekket.

På dekket over offiserskvarteret strever Lightoller sammen med andre besetningsmedlemmer med å få løsnet de siste klappbåtene fra festene.

Med en kniv kapper Lightoller tauene til klappbåtene. De er konstruert med flat bunn og sider av lerret som kan slås opp. Da de omsider får løsnet farkostene, dytter mennene dem bort til kanten.

Herfra glir båtene langs noen årer ned på det oversvømte båtdekket. Den første klappbåten lander med bunnen i været, mens den andre lander rett vei. Mennene begynner straks å feste den i heisverket.

De rekker aldri å gjøre arbeidet ferdig før en kjempebølge skyller opp fra den dykkende forstavnen. Bølgen feier den ene klappbåten over bord.

© Carol Goodwin

Gåte om ukjent barn omsider løst

I 99 år gikk diskusjonen høyt om hva navnet på et guttelik var, før en DNA-test i 2011 avslørte barnets sanne identitet.

Etter forliset ble hundrevis av lik plukket opp, blant dem en rundt to år gammel gutt. Han ble senere stedt til hvile på en kirkegård i Halifax i Canada. I likhet med de fleste andre ofre ble gutten aldri identi­fisert, og på gravsteinen sto det bare «unknown child» – ukjent barn.

Siden 1912 har mange forskere og historikere lurt på hvem gutten kunne være, og i årevis ble det feilaktig antatt at det måtte være svenske Gösta Leonard Pålsson. Men takket være en DNA-test greide en professor i 2011 å identifisere barnet – 99 år etter forliset.

DNA fra beinrestene utelukket den svenske gutten, men avslørte til gjengjeld at barnet måtte være den 19 måneder gamle Sidney Goodwin fra England. Sammen med foreldre og fem søsken var han på vei til Niagara Falls i USA da katastrofen inntraff. Familien reiste på tredje klasse, og ingen av dem overlevde.

Abelseth ser bølgen komme rullende: På sin ferd over båtdekket skyller den hundrevis av mennesker i vannet, men selv er han i sikkerhet enn så lenge.

Han befinner seg langt akterut, på båtdekket ved bakerste skorstein, og herfra kan han se hvordan folk desperat forsøker å flykte fra de skummende vannmassene. Bare de kjappeste er så heldige å unnslippe. Alle andre blir skylt på havet.

Da akterskipet hever seg til nesten loddrett stilling, hører han en voldsom knaking og braking. Det klirrer i glass som knuses, klaprer av dekkstoler som farer nedover dekket. Skipet heller nå så kraftig at folk ikke greier å finne fotfeste, og til alle kanter ser Abelseth sine medpassasjerer falle og gli på sjøen.

Som sine slektninger klamrer Abelseth seg til et tau fra et heisverk, og svogeren skriker: «Vi må hoppe, ellers trekkes vi med ned i dragsuget».

«Nei», roper Abelseth, «vi må ikke hoppe ennå. Vi har ikke mange sjanser likevel, så vi kan like godt bli så lenge som mulig».

«Vi skal hoppe», insisterer svogeren desperat, men Abelseth vil se tiden an. «Nei, ikke ennå», formaner han. Få minutter senere er vannoverflaten bare cirka en meter fra dem, og hånd i hånd hopper de tre mennene i havet.

Prustende og stønnende kommer de opp til overflaten, men Abelseth merker at han er viklet inn i noe tauverk.

«Jeg er ferdig», tenker han skrekkslagen og slipper de andres hender for å gjøre seg fri. Da han har fått viklet seg ut av tauene, oppdager han at fetteren og svogeren er forsvunnet.

Ved hjelp av 15 loddrette skott ble Titanic delt i 16 vanntette seksjoner. Tanken var at Titanic skulle holde seg flytende selv om to av de største eller fire av de små ble flylt opp med vann på grunn av lekkasje eller kollisjon.

© National Museums Northern Ireland

Skipet suger forulykkede med ned

Kl. 2.16: Folk forsøker å klamre seg til skipet, men rutsjer i vannet og river andre med seg.

Lightoller har ikke på noe tidspunkt vurdert å forlate Titanic, men nå har han ikke noe valg. Havet tvinger ham til å hoppe. Han dykker med hodet først ned i vannmassene.

Da det iskalde sjøvannet treffer ham, føles det som om han får tusenvis av kniver i kroppen. Midt i kuldesjokket kommer han opp til overflaten igjen og får øye på utkikkstønnen i vannet like foran ham.

Instinktivt svømmer han mot tønnen, men innser at den vil gå ned sammen med Titanic. I stedet forsøker han av alle krefter å svømme klar av skipet, men blir sugd tilbake av vannet som fosser inn gjennom luftsjakten like foran den forreste skorsteinen.

Lightoller kjemper forgjeves for å gjøre seg fri av trykket som nagler ham til trådnettet foran sjakten, men i samme øyeblikk som skipet suger ham med ned, blåser en sterk strøm av varm luft fra Titanics dyp opp gjennom luftsjakten og kaster ham opp til overflaten.

Gispende etter luft og nærmest lammet av kulde oppdager Lightoller at han mirakuløst har havnet rett ved en klappbåt som driver med bunnen i været.

En av de sammenleggbare livbåtene endte på vannet med bunnen i været. Andrestyrmann Lightoller berget livet ved å svømme bort til båten.

© AKG/Scanpix

Beesley har alltid hatt lyst til å se Titanic på avstand – å beundre skipets profil og kolossale dimensjoner. I Southampton fikk han aldri muligheten til det, men så sent som under middagen kvelden før har han fortalt en medpassasjer at han vil gjøre et forsøk når skipet ligger til kai i New York.

Han har ikke drømt om at anledningen skulle by seg tidligere – og i alle fall ikke under så grufulle omstendigheter. Men nå befinner han seg i en livbåt cirka halvannen kilometer fra Titanic, som trer tydelig frem i den stjerneklare natten.

Synet er skrekkelig: Havoverflaten og fartøyets endeløse rekker av lys burde gå parallelt, og de to linjene burde aldri møtes. Men det gjør de nå. Skipet står nesten loddrett i vannet, og de opplyste kuøyene forsvinner i dypet ett for ett.

Titanic går under

Kl. 2.20: Plutselig knekker Titanic i to mellom de to bakerste skorsteinene.

Mens Lightoller og rundt 30 andre klamrer seg til den kantrede klappbåten, setter Titanic kursen mot dypet med et rumlende brøl.

Mennesker, skipsdeler og dekksutstyr styrter i vannet da Titanic i sin dødskamp plutselig hever akterenden slik at den står loddrett som en søyle. Et øredøvende brak tordner ut over havet idet det tunge maskineriet river seg løs og deiser ned gjennom skipet.

I et regn av gnister og ild river den forreste skorsteinen seg løs og styrter ned i en menneskemengde i havet bare noen meter fra Lightoller. Idet skorsteinen braker gjennom overflaten, reiser en gigantisk bølge seg og sender livbåten, Lightoller og de andre som klamrer seg til den, langt bort fra den synkende kjempen.

© Polfoto/Corbis

Titanics siste timer

Atlanterhavsskipet sank to timer og 40 minutter etter at et isfjell hadde streifet styrbord side. I begynnelsen tok skipet bare inn små mengder vann. Siden økte det på.

  • Kl. 23.40: Isfjell i veien

    Kl. 23.40 streifer Titanic et isfjell på styrbord side, og skipet begynner med en gang å ta inn vann. Kaptein Smith, som har krøpet til køys, returnerer like etter til broen og inspiserer skaden sammen med Titanics konstruktør, Thomas Andrews.

    De regner seg frem til at skipet vil synke ved 01.30-tiden, og beordrer livbåtene gjort klar og redningsvester delt ut. Titanics radiotelegrafister sender nød-signaler ut i natten.

  • Kl. 0.20: Skipet tar inn vann

    Kl. 00.20 fanger radiotelegrafisten på Carpathia opp nødsignalet. Skipets kaptein, Henry Roston, befaler at dampskipet straks setter kurs mot ulykkesstedet.

    På Titanic gir kaptein Smith offiserene ordre om å fylle livbåtene. Kvinner og barn skal først om bord. Rundt 00.30 mottar Titanic beskjed om at Carpathia er på vei for full maskin. Skipet er 93 km unna Titanic, og det vil ta nesten fire timer å nå frem.

  • Kl. 1.35: Situasjonen er desperat

    Kl. 01.35 har Titanics nødrop blitt stadig mer desperate: «Vi synker raskt. Kvinner og barn i båtene. Vi holder ikke særlig lenger», heter det i meldingen.

    Ti minutter senere sender radiotelegrafisten ut enda et nødrop til Carpathia: «Kom så fort som mulig. Vannet står nå mellom kjelene i maskinrommet».

    Svaret fra Carpathia er: «På vei for full kraft. To arbeidslag i sving i maskinrommet. Livbåter gjort klar».

  • Kl. 2.05: 1500 er fanget på skipet

    Kl. 02.05 erklærer kaptein Smith at alle medlemmer av besetningen er løst fra sine plikter, og at det nå er opp til hver enkelt å sørge for seg selv: «It’s every man for himself».

    Den siste livbåten settes på vannet, men fortsatt er det over 1500 personer igjen om bord. Like etter kan folkene i livbåtene se at de tre skipspropellene nå befinner seg i luften og skinner i mørket.

  • Kl. 2.18: Skroget roterer

    Frem til kl. 02.18 har Titanic sunket langsomt, men nå tar forliset fart.

    Skipet skjelver og begynner å rotere, samtidig med at det skifter fra skrånende stilling til loddrett med stavnen pekende mot dypet. Kjeler og maskiner river seg løs, og tonnevis av metall tordner gjennom skroget og knuser alle skott.

  • Kl. 2.19: Titanic går ned

    Kl. 02.19 står akterskipet rundt 60 meter over havet, og minuttet etter synker Titanic.

    I livbåtene forsøker Titanics offiserer og sjøfolk å få oversikt over de som er reddet og sikre en mer jevn fordeling av de som er om bord. Ved 03-tiden er den siste håndfullen overlevende reddet opp av vannet.

«Ro for livet, ellers blir vi sugd med ned», roper et av besetningsmedlemmene på Madeleine Astors livbåt da Titanic synker.

Hun griper en åre og ror av alle krefter bort fra katastrofeområdet og de skrikende og døde menneskene som flyter rundt. På veien bort haler folkene på båten opp åtte personer, blant dem en beruset fyrbøter som plasker i vannet mens han svinger med en flaske sprit.

En liten jente klynker av kulde, og Madeleine Astor låner ennå en gang ut sjalet sitt slik at moren kan pakke det rundt barnet. Kvinnen takker på et fremmed språk, men Madeleine Astor hører ikke etter. Alt hun tenker på, er om mannen hennes har klart seg.

Like før forliset mener hun å ha sett Kitty løpe rundt på dekk. Hun antar at ektefellen har hentet hunden ut fra skipets kennel og at den i det minste har fått en sjanse til å kjempe for livet.

Blant de søkkrike passasjerene på første klasse var Astor den desidert rikeste. John Jacob Astor omkom da han fikk Titanics forreste skorstein over seg mens han svømte i vannet. Liket ble funnet knust og dekket av sot.

© Corbis/Polfoto

I et virvar av kasser, dekkstoler, dører, korkbiter, planker og annet vrakgods som flyter opp til overflaten, kjemper Abelseth for sitt liv. Rundt ham driver hundrevis av mennesker omkring i vannet. Skrikene deres vokser i styrke og fortvilelse mens de klamrer seg til vrakgods eller til hverandre.

Abelseth svømmer rundt uten mål og mening, helt til han plutselig merker en annen manns arm rundt halsen. Han river seg løs og stønner: «Slipp! Slipp meg». Da mannen griper fatt i ham en gang til, må Abelseth sparke hardt til ham for å komme seg unna.

Da bølgen har lagt seg, klatrer Lightoller opp på den kantrede klappbåten. Mens noen står eller kneler, sitter andre og stirrer taust på stedet der havet har slukt Titanic.

Overalt kjemper mennesker taust eller skrikende mot drukningsdøden i det iskalde vannet, og mange flyter allerede livløse i redningsvester.

«She’s gone» – hun er borte – kommer det vantro fra en av passasjerene på båten. «Synes dere ikke vi at vi burde be en bønn?» foreslår en annen. Øyeblikket etter forenes alle på båten i et fadervår.

© Mary Evans/Scanpix

Mange omkomne var fra Southampton

Blant de omkomne besetningsmedlemmene var de aller fleste, nesten 700 av 898, fra Southampton. Bare i én enkelt gate i byen bodde det 20 familier som mistet en nær slektning. I dagene etter forliset samlet mange seg utenfor White Star Lines kontor for å høre nytt.

Roerne har lagt inn årene, og mens Beesley og flere andre i livbåten ubevegelig har fulgt Titanics dødskamp, har andre begravd ansiktene på hverandres skuldre for å skåne seg for det opprivende synet.

En mann bryter den spøkelsesaktige stillheten med ordene: «Dette er ingen spøk – vi risikerer å drive rundt her i dagevis før noen fisker oss opp».

Vannet er iskaldt

Kl. 3.00: I det rundt to kuldegrader kalde vannet er de fleste omkommet av nedkjøling. Også i livbåtene er folk lammet av kulde.

Etter å ha svømt rundt blant vrakgods, døde og druknende mennesker i over en halvtime befinner Abelseth seg endelig ved en livbåt. Den er full av vann og halvdøde skipbrudne, og da han forsøker å klatre opp i båten, mumler de: «Forsiktig nå så ikke båten kantrer».

Like etter kommer flere svømmende til, og snart befinner det seg en uhyggelig forsamling av søkkvåte og gjennomfrosne mennesker i båten. Den driver halvfull lenger og lenger bort fra katastrofestedet, og samtidig blir det stadig lenger mellom svømmerne i vannet.

En av mennene i båten ber om å få låne en annen manns hatt slik at han kan bruke den som øse. Men mannen nekter – han er redd for å bli forkjølet, forklarer han.

For hvert minutt synker Lightollers kantrede klappbåt stadig dypere i vannet, og de rundt 30 mennene som har søkt tilflukt på den, kjemper for å klore seg fast. Situasjonen blir ikke bedre av bølgene som skyller over kjølen med jevne mellomrom.

Lightoller innser at båten bare kan holdes i balanse hvis mennene samarbeider. Han ber alle om å reise seg og stille seg to og to på rekke med ansiktene mot forstavnen.

Margaret “Molly” Brown var gift med en rik gruveeier fra Denver. Lederen av redningsbåten hun var i, nr. 6, nektet å redde folk som lå i vannet. Da tok Molly kommandoen. Hun har senere blitt lovprist i bøker, på filmer og i en musikal med tittelen “The Unsinkable Molly Brown”.

© Bridgeman/Scanpix

Idet båten ruller i sjøen, kommanderer han mennene slik at de i fellesskap kan motarbeide dønningene: «Bøy mot høyre», «rett opp» og «bøy mot venstre», befaler han.

Lydig veksler de mellom å legge vekten til den ene eller den andre siden. For å spare på kreftene tar de jevnlige pauser, mens tennene klaprer og kuldegysningene farer gjennom de utkjørte kroppene.

En av passasjerene tilbyr Lightoller en tår fra lommelerken sin, men han avslår. En annen tar imot tilbudet i den tro at det er konjakk. Han tar en ordentlig slurk, men spytter det rett ut igjen mens han hoster og harker. Det viste seg å være peppermyntedråper på flasken.

Med på båten er andretelegrafisten Harold Bride, og da Lightoller spør hvilke skip som er på vei til unnsetning, ramser Bride opp: Baltic, Olympia og Carpathia. Sistnevnte bør nå frem først, trolig ved daggry, ifølge Brides beregninger. Han og Lightoller speider utover havet for å se om redningen er på vei.

«Det er nesten som å være på piknik», sier en fyrbøter på Beesleys båt og peker opp på den stjerneklare himmelen. «Aldri har jeg opplevd en så vakker og rolig natt på havet».

Beesley må gi ham rett. De grufulle omstendighetene til tross kunne de like gjerne vært på måneskinnstur i en robåt på en innsjø. Bare den knasende lyden av isflak som fra tid til annen skvulper mot båten, bryter illusjonen.

Det første sjokket har så smått begynt å legge seg. Folk prøver etter beste evne å småprate for å holde humøret oppe.

Mens Beesley holder på med å vikle et teppe rundt et gråtende og forfrossent barn, kommer han i snakk med kvinnen som har barnet på fanget. De finner fort ut at de har felles kjente i Clonmel i Irland.

Redningsskipet når frem

Kl. 3.30: Passasjerskipet Carpathia ankommer katastrofeområdet. Skipet avfyrer raketter, som kan ses fra livbåtene.

Lysglimtene fra rakettene utløser hurrarop og gledesutbrudd over vannet. Et skip nærmer seg, og imens forsøker Abelseth å holde liv i en stivfrossen mann som han delte kupé med på toget til Southampton.

Han legger armen rundt mannens skulder og trekker ham opp i sittende stilling.

«Se, der kommer det et skip. Ta Dem sammen», ber Abelseth innstendig. Han griper mannens hånd og løfter den opp, forsøker på alle måter å ruske liv i ham.

«Hvem er du?» mumler mannen. «La meg være». Abelseth finner en plankebit som mannen kan lene seg mot slik at han ikke glir ned i bunnen av den vannfylte båten igjen. Da han ser til ham igjen etter en stund, er han død.

Abelseth slipper mannens hånd og gir seg til å svinge med armene for å holde varmen.

Denne mannen var hardt skadet og måtte hjelpes i land ved ankomsten til New York.

© Getty/All Over Press

Forulykkede søker mot Carpathia

Kl. 4.45: Besetningen på Carpathia redder skipbrudne opp fra båtene, som ligger spredt over et seks kvadratkilometer stort havområde.

Beesley tar seg fra livbåten og opp på dekk av Carpathia via en leider. Da han merker fast grunn under føttene, skyller en blanding av glede, lettelse og takknemlighet gjennom kroppen. På dekket hersker total stillhet.

Han ser hvordan livbåter nærmer seg Carpathia fra alle kanter. Kvinner i aftenkjoler prydet med kniplinger, i nattkjoler, pelskåper, slitte ullsjal, silkesko og gummistøvler vrimler om bord.

Det befinner seg også noen menn blant dem. Noen har bare undertrøye på. Andre er iført dresser som er farget hvite av saltvannet.

Takknemlig tar Beesley imot en skål med suppe og et teppe, før han utmattet kryper sammen oppå en stabel av håndklær.

328 døde ble etter forliset hentet opp av vannet. White Star Line sendte senere maskinskrevne brev til de etterlatte med opplysninger om gjenstander som var blitt funnet på de døde.

© Mary Evans/Scanpix

Mennene om bord på Lightollers båt har snart ikke mer krefter igjen og knapt nok overskudd til å ta seg bort til Carpathia.

To menn har bukket under i nattens løp, noen har fått forfrysninger, og de sterkeste har mer enn nok å gjøre med å holde båten flytende. Bølgene skyller fortsatt inn over det kantrede fartøyet mens Lightoller og mennene flytter vekten fra side til side.

De overlevende frykter at Carpathia er så langt unna at besetningen kanskje ikke får øye på den. Men da dagslyset for alvor trenger seg på, kan de puste lettet ut. De kan nå se fire livbåter som befinner seg bare rundt 800 meter unna.

Først forsøker Lightoller å tilkalle oppmerksomheten deres ved å rope, men de hører ingenting. Så fisker han styrmannsfløyten opp av lommen med stivfrosne fingre og blåser alt han kan. Endelig blir han hørt. To av båtene endrer kurs og kommer mot dem. «Kom og ta oss med!», roper Lightoller da de er nært nok.

En etter en kjemper mennene seg over i de to livbåtene, og før Lightoller som den siste forlater den kantrede klappbåten, løfter han en nesten livløs kropp med seg over i sikkerhet.

De 712 overlevende fikk tepper og mat da de endelig ble reddet av dampskipet Carpathia.

© AKG/Scanpix

Passasjerer i sikkerhet

Kl. 7.00: Om bord på Carpathia tar besetningen seg av de som er reddet.

Idet Madeleine Astors båt seiler opp på siden av Carpathia, lener en mann seg ut over relingen og kikker spent ned. Han får øye på sin kone og datter, men ikke sin sønn.

«Hvor er min sønn?» roper han. En gutt i båten tar av seg en bredbremmet damehatt og gløtter opp: «Jeg er her, far».

Madeleine Astor er helt utmattet da hun kommer om bord. Som alle andre får hun et teppe og noe varmt å styrke seg på. Kapteinen stiller lugaren sin til disposisjon for den unge kvinnen, som ikke har sett noe til sin mann siden de tok farvel på Titanic.

Da Abelseth sjangler om bord, er Carpathia allerede stappfull av skipbrudne fra Titanic. Han får et varmt teppe til å legge rundt seg, og i spisesalongen får han tilbud om en kopp rykende varm kaffe, suppe og et glass konjakk.

Stadig iført sine gjennomvåte klær legger han seg på dekket for å prøve å få seg litt søvn og glemme nattens redsler for en stund.

© Polfoto/Corbis

Lightholler er siste overlevende

Kl. 8.30: Etter en over fire timer lang redningsaksjon kommer de siste overlevende om bord på Carpathia.

Mens de andre kryper sammen og ber til Gud om å bli reddet, kjemper Lightoller for å få livbåten i le av Carpathia.

Da de skipbrudne endelig er kommet i sikkerhet, kaster en av mennene seg på kne og kysser dekket. En annen besvimer i samme øyeblikk som han er kommet om bord.

Lightoller blir den siste som kommer seg trygt om bord på Carpathia, og like etter starter skipets motorer opp. Ved relingen står en gruppe tause kvinner med tepper over skuldrene.

De speider ut i horisonten i et siste, desperat håp om å få øye på sine menn. Da Carpathia forlater katastrofeområdet og setter kurs mot New York, blir de varsomt geleidet inn i varmen. Nå er de enker.

Titanic gikk for å være synkefritt, så nyheten ble møtt med vantro. Over-skriften på avisguttens plakat sier «Titanic- katastrofe. Mange døde».

© Getty/All Over Press

Katastrofen krevde 1512 ofre

Da andrestyrmann Charles Lightoller kom om bord som den siste overlevende, var til sammen 712 – eller under en tredjedel – blitt reddet. Av de 2224 passasjerene og besetningsmedlemmene på Titanic omkom 1512.

Les også:

Vitenskapshistorie

For 75 år siden: Atombomben smeltet ørkenen til glass

16 minutter
Historie

FUN FACT: Visste du at ...

4 minutter
human zombie
Vitenskapshistorie

VITENSKAPENS ARKIVER: Leger forvandlet pasientene til zombier

7 minutter

Logg inn

Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
Vis Skjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!

Nullstill passord

Skriv inn e-postadressen din, så sender vi deg en e-post som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt.
Ugyldig e-postadresse

Sjekk e-posten din

Vi har sendt en e-post til som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt. Hvis du ikke finner e-posten, bør du se i søppelposten (uønsket e-post, «spam»).

Oppgi nytt passord.

Skriv inn det nye passordet ditt. Passordet må ha minst 6 tegn. Når du har opprettet passordet ditt, vil du bli bedt om å logge deg inn.

Passord er påkrevd
Vis Skjul