Titanic – En katastrofe vi aldri glemmer

Et par ganger holder han på å gå seg vill i de lange, hvite korridorene, men han får sett både den staselige spisesalongen og den brede trappen med det utsmykkede, forgylte rekkverket, krystallampene og den enorme glasskuppelen i taket.

Men det som imponerer ham mest, er trimrommet. Her fins alt man kan ønske seg av treningsutstyr – fra håndvekter og romaskiner til ergometersykler og mekaniske hester til ridetrening.

Han lurer seg til en prøvetur på en av syklene, og mens han sitter og tråkker, dukker det opp to pressefotografer. De knipser i vei mot den dresskledde Beesley der han sykler side om side med en kvinnelig medpassasjer.

Sammen med fire andre nordmenn ankommer Olaus Abelseth sent på formiddagen.

Før det lille reisefølget går om bord, må de i likhet med alle andre på tredje klasse gjennom en legeundersøkelse slik at de kan få innreisetillatelse til USA.

Abelseth har lovet å ta seg av den 16 år gamle Karen fra nabogården hjemme på Sunnmøre. Dessverre kan han ikke være hos henne under hele overfarten, ettersom enslige menn og kvinner på tredje klasse blir innkvartert i hver sin ende av skipet.

Mens Karen og en annen norsk kvinne blir tildelt soveplasser i akterskipet, får Abelseth anvist en plass i en lugar forrest på nest nederste dekk.

Det hersker en nærmest babelsk stemning på tredje klasse. Utvandrere fra hele Europa er innlosjert her, men mens de fleste aldri har satt sine bein på et skip før, er Abelseth mer fortrolig med sjøen.

I sin ungdom arbeidet han som fisker på ålesundstraktene, og i tillegg har han krysset Atlanteren flere ganger. Han bor i USA og er på vei hjem etter et besøk i hjemlandet.

Skuffede fyrbøtere må snu

Kl. 12: Besetningen gjør seg klar til å manøvrere det 269 m lange luksusskipet ut av havnen.

Overstyrmannen og Charles Lightoller forbereder seg til å kaste fortøyningene.

Lightoller har vært på vakt siden klokken seks om morgenen, og til sammen har han oppholdt seg på skipet i to uker. I forkant av jomfruturen har han vært med på en rekke prøveseilaser, og dessuten har han brukt flere timer på å gjøre seg kjent med skipet.

Da han mønstret på Titanic, ble han lamslått over fartøyets formidable størrelse, og han er stadig forundret over at han kan gå flere kilometer på skipet og hele tiden oppdage nye steder.

Etter 14 dager er han omsider så fortrolig med skipet at han med rimelig sikkerhet kan finne den korteste ruten fra et punkt til et annet.

Like før skipet kaster loss, legger Beesley merke til en gjeng fyrbøtere som kommer strenende mot landgangen med skipssekker over skuldrene. Men matrosformannen på kaien nekter dem å gå om bord – de er for sent ute og noen andre er allerede satt på jobben, forteller han og vifter de fortvilte mennene bort.

Da fortøyningene kort etter blir kastet, står Beesley og ser ut over menneskemengden som har møtt opp for å vinke farvel til slekt og venner.

I et par minutter holder de tritt med skipet mens det majestetisk glir ut fra kaien.

«God tur, Titanic», gaules det fra menneskehavet på land da skipet blåser i dampfløyten og stevner til sjøs ut av havnen.

Astor-paret går om bord

Cherbourg, kl. 19: Før Titanic setter kurs mot New York, skal skipet ta om bord nye passasjerer i Frankrike og i Irland. Første stopp er franske Cherbourg.

Hele vinteren har den 18 år gamle Madeleine Astor vært på bryllupsreise i Egypt og Frankrike med sin søkkrike ektemann, den nesten 30 år eldre John Jacob Astor IV.

Det er over et halvt år siden de giftet seg, og nå er de på vei hjem til New York. Foruten tjenestefolk og en enorm mengde bagasje har de hunden Kitty med seg på reisen.

Mens en tjener tar Kitty med ned i skipets hundekennel, blir ekteparet vist til rette i en luksussuite. Madeleine er gravid i femte måned og har nytt hvetebrødsdagene langt unna USA, der sladderjournalistene vokter som hauker over det skandaleombruste ekteparet.

John Jacob Astor er en av verdens rikeste menn, og etter at han året før skilte seg fra sin kone gjennom 19 år og giftet seg med en kvinne på alder med hans egen sønn, har han blitt en ekstremt upopulær skikkelse.

Ubekymrede passasjerer

Atlanterhavet, søndag 14. april, kl. 20.30: Etter fem dager på havet har passasjerene funnet sine faste rutiner.

Sammen med rundt hundre andre er Lawrence Beesley til stede på en sangkveld. En britisk prest står for arrangementet, og han oppfordrer gjestene til å la valget av salme gå på rundgang.

Beesley henger seg opp i at mange av sangene kretser rundt farene som lurer på havet. Samtidig opplever han stemningen som både avslappet og munter.

Etter noen timer er det på tide å gå til køys, men før de bryter opp, ber presten en bønn og takker for gleden og sikkerheten som har preget overfarten så langt. Og så minner han om at den eventyrlige jomfrureisen snart er ved veis ende: Om kort tid vil skipet ankomme New York og passasjerene spres for alle vinder.

Da de fremmøtte til slutt stemmer i en salme med tittelen «For Those in Peril on the Sea» – For de som er i fare på havet – er det ingen bekymring å spore i toneleiet rundt i lokalet.

Ingen har noen grunn til å frykte at sangen skal kunne komme til å handle om dem selv.

Et flytende palass

Titanic hadde alt. Dampskipet fungerte som en mellomstor by der man kunne spise, sove, trene og slappe av. Og i likhet med datidens øvrige samfunn var alt strengt klassedelt.

Is på alle kanter

Kl. 22: Etter å ha mottatt meldinger om isfjell har kaptein Smith gitt ordre om å endre kurs og styre litt mer sør.

Etter en fire timer lang vakt på broen blir Lightoller avløst av førstestyrmann William Murdoch.

Lightoller informerer ham om at han har gitt utkikken beskjed om å holde skarpt øye med isfjell i farvannet.

«Jeg antar at vi vil nå isen rundt kl. 23», sier han til Murdoch, og forlater broen.

Før Lightoller trekker seg tilbake for natten, tar han rutinemessig en runde for å inspisere skipet. Han legger merke til at temperaturen har falt i løpet av få timer – ved 19-tiden lå den på rundt fem grader, men nå nærmer den seg frysepunktet.

På himmelen funkler et vell av stjerner i den sorte aprilnatten, og havet er uvanlig rolig – Lightoller kan faktisk ikke huske å ha sett et så speilblankt hav før.

Ulykken er et faktum

Kl. 23.40: Utkikksposten har fått øye på et isfjell, og førstestyrmannen gir ordre om å slå bakk – men for sent. Titanic treffer isfjellet. Det skraper hardt langs siden.

Plutselig stanser den sakte gyngingen som var i ferd med å dysse Beesley i søvn. Han setter seg opp i køyen og prøver å lese. Brått merker han en svak risting, og like etter føles det som om skipet stopper helt opp.

Den fjerne, rytmiske dunkingen fra maskinene forstummer med ett og avløses av uvant stillhet.

Beesley lurer på om skipet kan ha mistet et propellblad, og bestemmer seg for å se etter. Han tar på seg skoene, slenger en slåbrok over pyjamasen og går ut i gangen. I trappen møter han en lugartjener.

«Hvorfor ligger vi i ro?», spør Beesley.

«Det vet jeg ikke, sir, men jeg tror ikke det er noe alvorlig», beroliger lugartjeneren.

«Jeg tar en tur opp på dekk for å se hva det er», sier Beesley. Lugartjeneren smiler imøtekommende og advarer om at det er kaldt ute.

Madeleine Astor er sikker på at det har vært et uhell på skipets bysse, som ligger i nærheten. Hun blir liggende i sengen mens hennes mann står opp for å finne ut hva som skjer.

Da han kort etter vender tilbake til parets suite, forklarer han rolig for sin unge ektefelle at skipet har kommet borti noe is: «Men det er ingen grunn til bekymring».

På bare føtter skynder Lightoller seg ut av køyen og opp på dekk for å undersøke situasjonen. Han lar blikket gli ned langs sidene av skipet, men legger ikke merke til noe spesielt.

I mørket kan han så vidt skimte kaptein Edward Smith og førstestyrmannen der de står i sine lysende hvite uniformer og stirrer ut i natten. Det er lite som tyder på at det har oppstått noen nødsituasjon slik Lightoller ser det, så han bestemmer seg for å gå tilbake til lugaren.

«Hva var det?» spør Abelseths lugarkamerat forskrekket etter at et kraftig brak har vekket passasjerene på tredje klasse.

«Aner ikke, men vi får visst bare stå opp», svarer Abelseth. De to nordmennene får på seg klærne og løper opp på dekk i forstavnen, der store isklumper har hopet seg opp på den ene siden.

Abelseth spør en offiser om det er fare på ferde, men offiseren rister på hodet. Sunnmøringen føler seg ikke overbevist og løper ned på nest nederste dekk for å vekke fetteren og svogeren. Mennene skynder seg i klærne og haster ned den brede korridoren på tredje klasse til akterenden av skipet for å finne de to norske kvinnene de reiser sammen med.

Kurs mot katastrofen

Mandag 15. april, kl. 0.05: Kaptein Smith må innse at Titanic er dødsdømt. Han gir straks ordre om å gjøre klar livbåtene.

Det banker på døren hos Lightoller, og uten å vente på svar stikker fjerdestyrmann Joseph Boxhall hodet inn.

«Vet De ikke at vi har støtt på et isfjell», spør han opphisset. «Jeg vet at vi har støtt på et eller annet», svarer Lightoller og begynner å trekke på seg uniformen. Han beholder pyjamasen på, og over den tar han en genser.

«Nede i postrommet står vannet helt opp til taket», legger Boxhall til, som for å få sin overordnede til å skynde seg. Det behøver han ikke, for Lightoller er allerede på vei ut av døren og har kurs mot båtdekket.

De to kvinnene som Abelseth og hans ledsagere leter etter, har trukket ut i korridoren. Der vrimler det av rådville mennesker. Mange kommer slepende på bagasjen, men aner ikke hvor de skal gå hen.

Da Abelseth omsider får øye på Karen i mengden, ser han at hun er livredd. Hun skjelver, og Abelseth geleider henne gjennom labyrinten av ganger og opp til utendørsdekket på tredje klasse.

Ingen tror på advarslene

Kl. 0.25: Tre skip besvarer Titanics nødsignaler. Dampskipet Car­pathia befinner seg 93 km fra Titanic og ifølge kaptein Smith vil det ta nesten fire timer før det er fremme.

Da Lightoller haster forbi radiorommet, treffer han tilfeldigvis på Edward Smith. Skipets kaptein ser sammenbitt og oppgitt ut, tenker Lightoller.

«Burde vi ikke få kvinnene og barna i livbåtene snart?» foreslår Lightoller. Kapteinen nikker bare samtykkende.

Sammen med andre rike amerikanere har ekteparet Astor søkt opp i foajeen på første klasse.

Kaptein Smith kommer ned trappen til forsamlingen og trekker diskret Madeleines mann til side. Under fire øyne forteller han John Jacob Astor at situasjonen er alvorlig, og at paret bør ta på redningsvestene.

Madeleine Astor, som er iført en lys kjole og diamanthalssmykke, får en redningsvest i hendene. Sammen med sin mann går hun opp i trimrommet for å holde varmen. De er ikke de eneste på første klasse som har fått den ideen. Noen tråkker formålsløst på ergometersykkelen eller tar seg en økt i romaskinen, mens andre sitter og småprater i de behagelige kurvstolene.

Herr og fru Astor setter seg side om side på et par mekaniske hester. Gjennom de store panoramavinduene har paret utsikt til båtdekket der besetningen akkurat har begynt å gjøre klar livbåtene.

John J. Astor peker på en av båtene og slår skråsikkert fast: «Vi er i tryggere her enn i en liten jolle som det der».

Beesley regner med snart at kunne vende tilbake til sin varme seng.

Mens det hersker travelhet og forvirring blant besetningen på båtdekket, er Beesley ubekymret og forholder seg i ro.

«Selv ikke Gud vil kunne senke dette skipet», hører han en kvinne slå fast.

Havet er flatt som et stuegulv, tenker Beesley, som har en underlig følelse av at alt sammen bare er innbilning – at han står her og ser på skuespillere som tar på redningsvester.

Før avgang har Beesley lest at sjøfartseksperter har erklært skipet «så godt som synkefritt». Han er derfor overbevist om at kapteinen bare har gitt ordre om å ta på redningsvester for å være på den sikre siden. Beesley regner med at han vil få beskjed om å gå tilbake til den varme sengen hvert øyeblikk.

Besetningen får utlevert våpen

Kl. 0.45: Etter prinsippet kvinner og barn først blir den første livbåten satt på vannet. Den er langt fra fylt opp, for de fleste foretrekker å bli værende på det varme skipet.

«Hvorfor sender dere opp nødraketter hvis det ikke er noen fare på ferde?» er et av spørsmålene Lightoller må svare på når urolige passasjerer flokker seg rundt ham for å høre om situasjonen er alvorlig.

Han forklarer at de prøver å fange oppmerksomheten hos forbipasserende skip, og at det ikke er noen grunn til panikk. «Absolutt ikke», sier han muntert.

Mens Lightoller er i gang med å svinge en livbåt ut over skipssiden, blir han avbrutt av overstyrmann Henry Wilde.

«Vet De hvor våpnene er?» spør han. Selv om Lightoller synes det er sløsing av dyrebar tid å hente våpen, blir han pliktskyldig med Wilde ned til skapet i offiserskvarteret der pistolene er låst inne.

Wilde tar våpnene og rekker en pistol til Lightoller med ordene: «Vær så god, De får kanskje bruk for den». Lightoller lar våpen og ammunisjon gli ned i lommene og løper tilbake til livbåtene.

Beesley kjenner seg urolig. Han forlater båtdekket og trekker tilbake til lugaren for å se hvordan det står til lenger nede i skipet. Men på vei ned trappen slår det ham at noe er riv ruskende galt.

Trinnene ser i utgangspunktet ut til å være vannrette, men føttene glir fremover som om trappen heller.

Det gjør ham ikke mindre urolig. Han skynder seg bort til lugaren og rasker med seg et par bøker, før han haster tilbake til båtdekket. Her får han øye på et blendende lysglimt fra en nødrakett som skjærer seg gjennom mørket.

Idet raketten stiger høyere og høyere til værs for til slutt å briste i en eksplosjon av røde stjerner, demrer den grusomme erkjennelsen hos den ellers så stoiske Beesley: Titanic er i nød og har desperat behov for hjelp.

Nødrakettene utløser et markant stemningsskifte hos de andre om bord. Øyeblikket før hersket det en nesten gemyttelig stemning blant passasjerene. Noen av dem har kastet is etter hverandre for moro skyld og spøkt med at de kunne ta med seg isklumper fra dekk og putte dem i whiskyen.

Men da nødrakettene blir sendt opp én etter én, blir passasjerene innhentet av de ubarmhjertige realitetene. Den joviale småsnakkingen forstummer, og i stedet hører Beesley familiemedlemmer som tar avskjed med hverandre.

«Vi ses snart, pass på dere selv», sier menn til sine koner og barn som er på vei i båtene.

Midt i tumultene og trengselen holder Beesley på å kollidere med et av skipets orkestermedlemmer, som kommer ilende rundt et hjørne med en cello på slep.

Han har tilsynelatende kurs mot de andre musikerne, som har flyttet ut på dekk for å spille videre.

Ektepar tar farvel med hverandre

Kl. 1.15: Titanics dekk heller kraftig, og passasjerene stimler sammen rundt livbåtene, som nå blir låret med tett mellomrom. .

«Hvis jeg ikke ser deg mer i denne verden, ses vi i den neste», hører Lightoller en mann rope til sin kone som er på vei opp i en livbåt. Antall kvinner på dekk minker, men enkelte ektepar klamrer seg til hverandre og nekter å gi slipp.

Da Lightoller spør en kvinne om han ikke skal skaffe henne plass i en båt, rister hun på hodet.

«Ikke tale om. Vi begynte reisen sammen og det kommer ikke på tale å avslutte den hver for oss», slår hun fast. Flere ganger oppfordrer Lightoller en ung kvinne til å gå i båten, men hun klamrer seg til sin mann, en røslig og betydelig eldre brite, og smiler bare avvisende.

Arbeidet med å klargjøre livbåtene er hardt, og selv om Lightoller for lengst har tatt av seg uniformsjakken, er han dyvåt av svette.

«Hallo der, Light, greier du holde varmen?» spør skipslegen med et glimt i øyet idet han går forbi.

Lightoller vet at tiden er knapp. Vannet kryper stadig lenger opp gjennom skipet og i stadig raskere tempo. Men merkelig nok skinner lysene fortsatt nede i skipet – med et nesten grønnaktig skjær – og orkesteret spiller lystig jazz som om det var fest.

Lightoller er ikke noen stor fan av jazz, men akkurat denne kvelden må han innrømme at det høres bra ut. På forunderlig vis innbyr musikken til optimisme og virker beroligende på folk.

«Kvinner og barn først», roper han nok en gang ut i natten.

Tredje klasse er innelåst

Kl. 1.30: Nødsignalene fra Titanic blir stadig mer desperate, og panikken sprer seg da passasjerene innser at det på langt nær er plass til alle i livbåtene.

Nesten helt siden sammenstøtet med isfjellet har Abelseth oppholdt seg på akterdekket sammen med Karen, fetteren og svogeren. Nordmennene aner ikke hvor de skal gå eller hva de skal gjøre.

De venter bare på at noen skal komme og gi dem beskjed.

Nervøse medreisende strømmer opp på akterdekket, som merkbart hever seg lenger og lenger opp over havoverflaten. Passasjerene på tredje klasse har ingen mulighet til å søke tilflukt på dekkene på første og andre klasse lenger oppe, ettersom besetningen har satt opp gitre som sperrer veien.

Omsider åpner en styrmann inngangen til første klasse og kommanderer kvinner og barn opp på båtdekket til livbåtene.

«Pass på dere selv, det skal nok gå bra», roper nordmennene til de to kvinnene idet de forsvinner opp trappen.

Mens andrestyrmann Lightoller holder strengt på at bare kvinner og barn får komme i livbåtene, ser andre offiserer stort på dette prinsippet.

De dirigerer Beesley og tre andre menn om bord i en livbåt.

En eldre kvinne nekter å gå i båten, men blir dyttet av gårde og rett før den blir låret på vannet, klatrer en kvinne med et spedbarn innpakket i et teppe over i båten.

Da båten langsomt er på vei ned mot vannet, betrakter Beesley fascinert de opplyste lugarene og salongene han passerer. Båten fires ned i rykk og napp, og han kan tydelig høre knirkingen fra taljene selv om matrosene gauler kommandoer i øst og vest der oppe.

Båten lander like ved en enorm vannstråle som blir pumpet ut gjennom en åpning i skipssiden like over vannlinjen. En av matrosene greier å dytte livbåten vekk fra de sprutende vannmassene ved hjelp av en åre, men så driver den inn under en annen båt som er på vei ned.

Mannskapet på den øverste båten roper til folkene ved kranene at de skal ta en pause i firingen, men de hører ingenting. Bare få sekunder før de deiser ned og knuser Beesleys båt, blir faren avverget: Et snarrådig besetningsmedlem reiser seg opp og skubber fra mot kjølen på båten som kommer ovenfra slik at Beesleys båt driver i sikkerhet.

På avstand av Titanic oppdager Beesley for alvor hvor ille situasjonen er på det enorme skipet: Selv om han nå har erkjent at bare et mirakel kan redde Titanic fra undergangen, blir han sjokkert over synet av rekkene av lys som ender forvirrende skjevt i vannet.

En mann i livbåten forsøker å trøste seg selv og de andre med å konstatere: «Hvis det virkelig er så at Titanic skal synke, har alle om bord heldigvis tid til å komme seg i sikkerhet».

På promenadedekket venter Madeleine Astor sammen med en gruppe prominente amerikanske familier på å komme om bord i en livbåt.

Kvinner, barn og tjenestepiker tripper nervøst mens besetningsmedlemmer åpner vinduene slik at folk kan komme ut i båten som er firt ned fra båtdekket over.

Da vinduene er åpnet, stiller andrestyrmann Lightoller seg med den ene foten i livbåten og den andre i vinduskarmen, og langs en provisorisk trapp av dekkstoler blir kvinnene ført opp til åpningen. Lightoller og en matros hjelper kvinnene med å ta det rundt en meter lange spranget over i livbåten.

John Jacob Astor gir Madeleine en hjelpende hånd og spør andrestyrmannen om han får slå følge med sin kone, som med Astors ord er «i lykkelige omstendigheter».

Men Lightoller er urokkelig: «Nei sir, ingen menn får lov å gå i båtene før alle kvinner er kommet fra borde». Astor spør høflig etter båtens nummer slik at han kan finne den senere. Øyeblikket etter kaster han hanskene ned til Madeleine og roper: «Havet er rolig, dette kommer til å gå bra. Du er i gode hender. Vi ses i New York i morgen».

I forvirringen ser noen av mennene sitt snitt til å hoppe ned i båten. De fleste blir trukket opp igjen av sinte offiserer, som skyter varselskudd ut i natten.

En ung ire kryper gråtende sammen helt i bunnen av båten og prøver å gjøre seg usynlig. Madeleine legger sjalet sitt over ham og hvisker beroligende: «Bare bli her».

Båten fires ned, og gjennom kuøyene kan hun se møbler som flyter i lugarene. Fra havet hører hun plask fra tønner og dekkstoler som folk kaster over bord som primitive flytebøyer. Da båten kort etter er i vannet, ser hun opp. Der står ektemannen og vinker til henne.

«Farvel», hører hun ham rope. «Jeg følger etter i en annen båt».

Ikke plass til alle i livbåtene

Kl 2.05: Kapteinen løser besetningen fra pliktene. Om bord befinner det seg over 1500 mennesker, men bare tre livbåter.

Det bygger opp til en desperat kamp om en plass i en av skipets såkalte klappbåter – sammenleggbare livbåter – som henger i heisverket og er klar til å bli fylt.

For sikkerhets skyld beordrer Lightoller besetningsmedlemmene om å ta hverandre under armen og lage en mur rundt klappbåten for å unngå at folk stormer den – bare kvinner og barn får slippe gjennom, befaler han.

Han peker truende på den desperate menneskemengden med pistol, og mennene rykker uvilkårlig tilbake da han roper: «Flytt dere, forbaskede fjols».

En mann fører sine to små sønner bort til mennene, og Lightoller løfter barna over i båten. En annen mann dytter sin kone fremover og slår avvergende ut med armene da han blir stanset av muren.

«Ja, jeg vet det, jeg blir her».

Akkurat idet båten er klar til å bli låret ned langs skipssiden, overlater en kvinne sin plass til en medsøster med ordene: «Bare gå først du, jeg vet at du har barn hjemme».

Overstyrmann Henry Wilde, som hjelper med å fylle båten, foreslår for Lightoller at han også tar plass i båten.

«Under ingen omstendigheter», svarer Lightoller. Fra skipets dyp velter det opp søkkvåte mennesker med panikk i øynene. Samtidig noterer han seg forundret at lampene som står under vann fortsatt lyser.

«Da er det åpent for alle», roper en offiser, og gir omsider mennene på akterdekket på tredje klasse tillatelse til å søke opp til livbåtene.

I motsetning til Abelseth og hans fetter og svoger foretrekker mange å bli hvor de er. Slik situasjonen er nå fremstår akterdekket som det tryggeste stedet å oppholde seg fordi det hever seg langt over havoverflaten.

Da det norske reisefølget kommer opp på båtdekket, oppdager Abelseth at den siste livbåten er i ferd med å ro bort. På dekket over offiserskvarteret forsøker en gruppe besetningsmedlemmer febrilsk å få løsnet et par klappbåter.

Da en av matrosene roper: «Er det noen sjøfolk til stede», vurderer Abelseth et øyeblikk å melde seg. Han er en erfaren sjømann som har tjent til livets opphold som fisker i seks år, men fetteren og svogeren trygler ham om å holde en lav profil. Ingen av de to kan svømme, så de bønnfaller Abelseth om å bli hos dem.

Titanic på vei i dypet

Kl. 2.15: Mens stavnen borer seg ned i havet, løfter akterskipet seg mot nattehimmelen, og skrogets voldsomme bevegelse utløser en kraftig bølge som ruller over båtdekket.

På dekket over offiserskvarteret strever Lightoller sammen med andre besetningsmedlemmer med å få løsnet de siste klappbåtene fra festene.

Med en kniv kapper Lightoller tauene til klappbåtene. De er konstruert med flat bunn og sider av lerret som kan slås opp. Da de omsider får løsnet farkostene, dytter mennene dem bort til kanten.

Herfra glir båtene langs noen årer ned på det oversvømte båtdekket. Den første klappbåten lander med bunnen i været, mens den andre lander rett vei. Mennene begynner straks å feste den i heisverket.

De rekker aldri å gjøre arbeidet ferdig før en kjempebølge skyller opp fra den dykkende forstavnen. Bølgen feier den ene klappbåten over bord.

Abelseth ser bølgen komme rullende: På sin ferd over båtdekket skyller den hundrevis av mennesker i vannet, men selv er han i sikkerhet enn så lenge.

Han befinner seg langt akterut, på båtdekket ved bakerste skorstein, og herfra kan han se hvordan folk desperat forsøker å flykte fra de skummende vannmassene. Bare de kjappeste er så heldige å unnslippe. Alle andre blir skylt på havet.

Da akterskipet hever seg til nesten loddrett stilling, hører han en voldsom knaking og braking. Det klirrer i glass som knuses, klaprer av dekkstoler som farer nedover dekket. Skipet heller nå så kraftig at folk ikke greier å finne fotfeste, og til alle kanter ser Abelseth sine medpassasjerer falle og gli på sjøen.

Som sine slektninger klamrer Abelseth seg til et tau fra et heisverk, og svogeren skriker: «Vi må hoppe, ellers trekkes vi med ned i dragsuget».

«Nei», roper Abelseth, «vi må ikke hoppe ennå. Vi har ikke mange sjanser likevel, så vi kan like godt bli så lenge som mulig».

«Vi skal hoppe», insisterer svogeren desperat, men Abelseth vil se tiden an. «Nei, ikke ennå», formaner han. Få minutter senere er vannoverflaten bare cirka en meter fra dem, og hånd i hånd hopper de tre mennene i havet.

Prustende og stønnende kommer de opp til overflaten, men Abelseth merker at han er viklet inn i noe tauverk.

«Jeg er ferdig», tenker han skrekkslagen og slipper de andres hender for å gjøre seg fri. Da han har fått viklet seg ut av tauene, oppdager han at fetteren og svogeren er forsvunnet.

Skipet suger forulykkede med ned

Kl. 2.16: Folk forsøker å klamre seg til skipet, men rutsjer i vannet og river andre med seg.

Lightoller har ikke på noe tidspunkt vurdert å forlate Titanic, men nå har han ikke noe valg. Havet tvinger ham til å hoppe. Han dykker med hodet først ned i vannmassene.

Da det iskalde sjøvannet treffer ham, føles det som om han får tusenvis av kniver i kroppen. Midt i kuldesjokket kommer han opp til overflaten igjen og får øye på utkikkstønnen i vannet like foran ham.

Instinktivt svømmer han mot tønnen, men innser at den vil gå ned sammen med Titanic. I stedet forsøker han av alle krefter å svømme klar av skipet, men blir sugd tilbake av vannet som fosser inn gjennom luftsjakten like foran den forreste skorsteinen.

Lightoller kjemper forgjeves for å gjøre seg fri av trykket som nagler ham til trådnettet foran sjakten, men i samme øyeblikk som skipet suger ham med ned, blåser en sterk strøm av varm luft fra Titanics dyp opp gjennom luftsjakten og kaster ham opp til overflaten.

Gispende etter luft og nærmest lammet av kulde oppdager Lightoller at han mirakuløst har havnet rett ved en klappbåt som driver med bunnen i været.

Beesley har alltid hatt lyst til å se Titanic på avstand – å beundre skipets profil og kolossale dimensjoner. I Southampton fikk han aldri muligheten til det, men så sent som under middagen kvelden før har han fortalt en medpassasjer at han vil gjøre et forsøk når skipet ligger til kai i New York.

Han har ikke drømt om at anledningen skulle by seg tidligere – og i alle fall ikke under så grufulle omstendigheter. Men nå befinner han seg i en livbåt cirka halvannen kilometer fra Titanic, som trer tydelig frem i den stjerneklare natten.

Synet er skrekkelig: Havoverflaten og fartøyets endeløse rekker av lys burde gå parallelt, og de to linjene burde aldri møtes. Men det gjør de nå. Skipet står nesten loddrett i vannet, og de opplyste kuøyene forsvinner i dypet ett for ett.

Titanic går under

Kl. 2.20: Plutselig knekker Titanic i to mellom de to bakerste skorsteinene.

Mens Lightoller og rundt 30 andre klamrer seg til den kantrede klappbåten, setter Titanic kursen mot dypet med et rumlende brøl.

Mennesker, skipsdeler og dekksutstyr styrter i vannet da Titanic i sin dødskamp plutselig hever akterenden slik at den står loddrett som en søyle. Et øredøvende brak tordner ut over havet idet det tunge maskineriet river seg løs og deiser ned gjennom skipet.

I et regn av gnister og ild river den forreste skorsteinen seg løs og styrter ned i en menneskemengde i havet bare noen meter fra Lightoller. Idet skorsteinen braker gjennom overflaten, reiser en gigantisk bølge seg og sender livbåten, Lightoller og de andre som klamrer seg til den, langt bort fra den synkende kjempen.

«Ro for livet, ellers blir vi sugd med ned», roper et av besetningsmedlemmene på Madeleine Astors livbåt da Titanic synker.

Hun griper en åre og ror av alle krefter bort fra katastrofeområdet og de skrikende og døde menneskene som flyter rundt. På veien bort haler folkene på båten opp åtte personer, blant dem en beruset fyrbøter som plasker i vannet mens han svinger med en flaske sprit.

En liten jente klynker av kulde, og Madeleine Astor låner ennå en gang ut sjalet sitt slik at moren kan pakke det rundt barnet. Kvinnen takker på et fremmed språk, men Madeleine Astor hører ikke etter. Alt hun tenker på, er om mannen hennes har klart seg.

Like før forliset mener hun å ha sett Kitty løpe rundt på dekk. Hun antar at ektefellen har hentet hunden ut fra skipets kennel og at den i det minste har fått en sjanse til å kjempe for livet.

I et virvar av kasser, dekkstoler, dører, korkbiter, planker og annet vrakgods som flyter opp til overflaten, kjemper Abelseth for sitt liv. Rundt ham driver hundrevis av mennesker omkring i vannet. Skrikene deres vokser i styrke og fortvilelse mens de klamrer seg til vrakgods eller til hverandre.

Abelseth svømmer rundt uten mål og mening, helt til han plutselig merker en annen manns arm rundt halsen. Han river seg løs og stønner: «Slipp! Slipp meg». Da mannen griper fatt i ham en gang til, må Abelseth sparke hardt til ham for å komme seg unna.

Da bølgen har lagt seg, klatrer Lightoller opp på den kantrede klappbåten. Mens noen står eller kneler, sitter andre og stirrer taust på stedet der havet har slukt Titanic.

Overalt kjemper mennesker taust eller skrikende mot drukningsdøden i det iskalde vannet, og mange flyter allerede livløse i redningsvester.

«She’s gone» – hun er borte – kommer det vantro fra en av passasjerene på båten. «Synes dere ikke vi at vi burde be en bønn?» foreslår en annen. Øyeblikket etter forenes alle på båten i et fadervår.

Roerne har lagt inn årene, og mens Beesley og flere andre i livbåten ubevegelig har fulgt Titanics dødskamp, har andre begravd ansiktene på hverandres skuldre for å skåne seg for det opprivende synet.

En mann bryter den spøkelsesaktige stillheten med ordene: «Dette er ingen spøk – vi risikerer å drive rundt her i dagevis før noen fisker oss opp».

Vannet er iskaldt

Kl. 3.00: I det rundt to kuldegrader kalde vannet er de fleste omkommet av nedkjøling. Også i livbåtene er folk lammet av kulde.

Etter å ha svømt rundt blant vrakgods, døde og druknende mennesker i over en halvtime befinner Abelseth seg endelig ved en livbåt. Den er full av vann og halvdøde skipbrudne, og da han forsøker å klatre opp i båten, mumler de: «Forsiktig nå så ikke båten kantrer».

Like etter kommer flere svømmende til, og snart befinner det seg en uhyggelig forsamling av søkkvåte og gjennomfrosne mennesker i båten. Den driver halvfull lenger og lenger bort fra katastrofestedet, og samtidig blir det stadig lenger mellom svømmerne i vannet.

En av mennene i båten ber om å få låne en annen manns hatt slik at han kan bruke den som øse. Men mannen nekter – han er redd for å bli forkjølet, forklarer han.

For hvert minutt synker Lightollers kantrede klappbåt stadig dypere i vannet, og de rundt 30 mennene som har søkt tilflukt på den, kjemper for å klore seg fast. Situasjonen blir ikke bedre av bølgene som skyller over kjølen med jevne mellomrom.

Lightoller innser at båten bare kan holdes i balanse hvis mennene samarbeider. Han ber alle om å reise seg og stille seg to og to på rekke med ansiktene mot forstavnen.

Idet båten ruller i sjøen, kommanderer han mennene slik at de i fellesskap kan motarbeide dønningene: «Bøy mot høyre», «rett opp» og «bøy mot venstre», befaler han.

Lydig veksler de mellom å legge vekten til den ene eller den andre siden. For å spare på kreftene tar de jevnlige pauser, mens tennene klaprer og kuldegysningene farer gjennom de utkjørte kroppene.

En av passasjerene tilbyr Lightoller en tår fra lommelerken sin, men han avslår. En annen tar imot tilbudet i den tro at det er konjakk. Han tar en ordentlig slurk, men spytter det rett ut igjen mens han hoster og harker. Det viste seg å være peppermyntedråper på flasken.

Med på båten er andretelegrafisten Harold Bride, og da Lightoller spør hvilke skip som er på vei til unnsetning, ramser Bride opp: Baltic, Olympia og Carpathia. Sistnevnte bør nå frem først, trolig ved daggry, ifølge Brides beregninger. Han og Lightoller speider utover havet for å se om redningen er på vei.

«Det er nesten som å være på piknik», sier en fyrbøter på Beesleys båt og peker opp på den stjerneklare himmelen. «Aldri har jeg opplevd en så vakker og rolig natt på havet».

Beesley må gi ham rett. De grufulle omstendighetene til tross kunne de like gjerne vært på måneskinnstur i en robåt på en innsjø. Bare den knasende lyden av isflak som fra tid til annen skvulper mot båten, bryter illusjonen.

Det første sjokket har så smått begynt å legge seg. Folk prøver etter beste evne å småprate for å holde humøret oppe.

Mens Beesley holder på med å vikle et teppe rundt et gråtende og forfrossent barn, kommer han i snakk med kvinnen som har barnet på fanget. De finner fort ut at de har felles kjente i Clonmel i Irland.

Redningsskipet når frem

Kl. 3.30: Passasjerskipet Carpathia ankommer katastrofeområdet. Skipet avfyrer raketter, som kan ses fra livbåtene.

Lysglimtene fra rakettene utløser hurrarop og gledesutbrudd over vannet. Et skip nærmer seg, og imens forsøker Abelseth å holde liv i en stivfrossen mann som han delte kupé med på toget til Southampton.

Han legger armen rundt mannens skulder og trekker ham opp i sittende stilling.

«Se, der kommer det et skip. Ta Dem sammen», ber Abelseth innstendig. Han griper mannens hånd og løfter den opp, forsøker på alle måter å ruske liv i ham.

«Hvem er du?» mumler mannen. «La meg være». Abelseth finner en plankebit som mannen kan lene seg mot slik at han ikke glir ned i bunnen av den vannfylte båten igjen. Da han ser til ham igjen etter en stund, er han død.

Abelseth slipper mannens hånd og gir seg til å svinge med armene for å holde varmen.

Forulykkede søker mot Carpathia

Kl. 4.45: Besetningen på Carpathia redder skipbrudne opp fra båtene, som ligger spredt over et seks kvadratkilometer stort havområde.

Beesley tar seg fra livbåten og opp på dekk av Carpathia via en leider. Da han merker fast grunn under føttene, skyller en blanding av glede, lettelse og takknemlighet gjennom kroppen. På dekket hersker total stillhet.

Han ser hvordan livbåter nærmer seg Carpathia fra alle kanter. Kvinner i aftenkjoler prydet med kniplinger, i nattkjoler, pelskåper, slitte ullsjal, silkesko og gummistøvler vrimler om bord.

Det befinner seg også noen menn blant dem. Noen har bare undertrøye på. Andre er iført dresser som er farget hvite av saltvannet.

Takknemlig tar Beesley imot en skål med suppe og et teppe, før han utmattet kryper sammen oppå en stabel av håndklær.

Mennene om bord på Lightollers båt har snart ikke mer krefter igjen og knapt nok overskudd til å ta seg bort til Carpathia.

To menn har bukket under i nattens løp, noen har fått forfrysninger, og de sterkeste har mer enn nok å gjøre med å holde båten flytende. Bølgene skyller fortsatt inn over det kantrede fartøyet mens Lightoller og mennene flytter vekten fra side til side.

De overlevende frykter at Carpathia er så langt unna at besetningen kanskje ikke får øye på den. Men da dagslyset for alvor trenger seg på, kan de puste lettet ut. De kan nå se fire livbåter som befinner seg bare rundt 800 meter unna.

Først forsøker Lightoller å tilkalle oppmerksomheten deres ved å rope, men de hører ingenting. Så fisker han styrmannsfløyten opp av lommen med stivfrosne fingre og blåser alt han kan. Endelig blir han hørt. To av båtene endrer kurs og kommer mot dem. «Kom og ta oss med!», roper Lightoller da de er nært nok.

En etter en kjemper mennene seg over i de to livbåtene, og før Lightoller som den siste forlater den kantrede klappbåten, løfter han en nesten livløs kropp med seg over i sikkerhet.

Passasjerer i sikkerhet

Kl. 7.00: Om bord på Carpathia tar besetningen seg av de som er reddet.

Idet Madeleine Astors båt seiler opp på siden av Carpathia, lener en mann seg ut over relingen og kikker spent ned. Han får øye på sin kone og datter, men ikke sin sønn.

«Hvor er min sønn?» roper han. En gutt i båten tar av seg en bredbremmet damehatt og gløtter opp: «Jeg er her, far».

Madeleine Astor er helt utmattet da hun kommer om bord. Som alle andre får hun et teppe og noe varmt å styrke seg på. Kapteinen stiller lugaren sin til disposisjon for den unge kvinnen, som ikke har sett noe til sin mann siden de tok farvel på Titanic.

Da Abelseth sjangler om bord, er Carpathia allerede stappfull av skipbrudne fra Titanic. Han får et varmt teppe til å legge rundt seg, og i spisesalongen får han tilbud om en kopp rykende varm kaffe, suppe og et glass konjakk.

Stadig iført sine gjennomvåte klær legger han seg på dekket for å prøve å få seg litt søvn og glemme nattens redsler for en stund.

Lightholler er siste overlevende

Kl. 8.30: Etter en over fire timer lang redningsaksjon kommer de siste overlevende om bord på Carpathia.

Mens de andre kryper sammen og ber til Gud om å bli reddet, kjemper Lightoller for å få livbåten i le av Carpathia.

Da de skipbrudne endelig er kommet i sikkerhet, kaster en av mennene seg på kne og kysser dekket. En annen besvimer i samme øyeblikk som han er kommet om bord.

Lightoller blir den siste som kommer seg trygt om bord på Carpathia, og like etter starter skipets motorer opp. Ved relingen står en gruppe tause kvinner med tepper over skuldrene.

De speider ut i horisonten i et siste, desperat håp om å få øye på sine menn. Da Carpathia forlater katastrofeområdet og setter kurs mot New York, blir de varsomt geleidet inn i varmen. Nå er de enker.