Nobel-brødrene ble Russlands oljekonger

Da brødrene hørte om kjøpet, reagerte de med forbehold, men positivt: «Vi har jo klart å bli uavhengige, og burde derfor hjelpe Robert til å komme i samme situasjon», skrev Ludvig i et brev til Alfred. Verken Ludvig eller Alfred kunne vite at oljen i Baku skulle bli en av Nobel-familiens største suksesser.

Brødrenes far gikk konkurs

I likhet med mange andre hadde Nobel-familien flyttet til Russland midt på 1800-tallet. I en årrække klarede de tre brødres far, Immanuel Nobel, sig uden at ramme et boretårn. De tre brødrenes far, Immanuel Nobel, klarte seg godt i St. Petersburg i mange år. Trykket i oljefeltene var høyt – så høyt at borehullene ofte løp løpsk, og ingen ante hvordan de kunne stoppes. Et av de største spydde daglig ut mer enn to millioner liter olje – i over to år.

Overalt samlet oljen seg i svarte sjøer, og Baku ble beryktet for alle oljebrannene. Først flere år etter Roberts ankomst innså produsentene i området for eksempel at sigarettrøyking og oljeboring generelt er en dårlig kombinasjon – røyking nær oljefeltene ble derfor forbudt.

Robert Nobel gikk til oljeprosjektet med krum hals. Han var en god kjemiker og fikk etter hvert forbedret raffineringen av råoljen slik at han kunne fremstille petroleum av høy kvalitet.

Råolje består av flere komponenter, men mot slutten av 1800-tallet var det først og fremst petroleum som var interessant.

Resten av oljen ble brent eller ledet ut i bakken. Den tunge røyken fra brennede olje hang så tykt over området at Bakus industriområde ble kalt den svarte byen.

Hittil hadde Russland importert en del amerikansk petroleum, som var både bedre og billigere.

Roberts petroleum var imidlertid like god som den amerikanske, og da 300 fat av hans petroleum ankom St. Petersburg i 1876, var det begynnelsen på slutten for USAs eksport til Russland. Robert var nå en av Russlands best kjente oljeprodusenter.

Ludvig bygger oljeledninger

I 1876 var Roberts yngre bror, Ludvig, blitt så nysgjerrig at han dro til Baku sammen med sin sønn, 17 år gamle Emanuel.

Ludvig ble svært imponert over Roberts resultater, og innså snart at det vesle oljeselskapet kunne bli mer effektivt hvis han, med sin ingeniørerfaring, hjalp sin bror. Og han hadde haugevis av ideer om hvordan oljen kunne transporteres fra Baku i langt større skala enn hittil.

«Det kommer til å kunne gi en formidabel gevinst!» skrev han begeistret til bror Alfred i Sverige.

I Baku foregikk transporten av olje på fat som ble lastet på kjerrer trukket av hester. De kjørte oljen fra feltene frem til raffineriene, en avstand på omtrent tolv kilometer.

Det ga arbeid til mange tatarer i området, men det var dyrt og ikke spesielt effektivt. Ludvig hadde hørt at amerikanerne pumpet oljen gjennom oljeledninger. Derfor sendte han folk til USA for å se hvordan de gjorde det.

Ludvig tilbød de andre raffineriene å bli med på oljeledningen – forgjeves.

«Vi har jo tatarene», var svaret. Men svensken hadde tro på planen. I 1877 ble rørene levert, og snart begynte oljen å strømme. De arbeidsledige tatarene var rasende og truet med sabotasje. Brødrene måtte til slutt hyre kosakker til å holde vakt ved rørledningen, og etter ett år var den tjent inn igjen.

Branobel utvider på alle fronter

Takket være Ludvigs foretaksomhet bygde brødrenes oljeselskap, Branobel, opp 13 fabrikker i Baku, og et distribusjonsnett som nådde ut til hvert hjørne av Russland.

Brødrene var de første i verden som bygde oljetankere, og de første i Russland til å transportere oljeprodukter i spesialbygde jernbanetankvogner til selskapets store depoter. Derfra ble produktet fordelt – ofte i fat – over hele Russland.

Etter hvert ble det stadig vanskeligere å skaffe nok fat. Brødrene etablerte derfor en fabrikk som lagde 100 000 fat i året. Snart vokste oljeimperiet deres til å bli et av de største i Europa, med flere tusen ansatte.

Nobelbrødrenes selskap behandlet arbeiderne langt bedre enn de fleste arbeidsgivere gjorde på slutten av 1800-tallet. Arbeidsdagene var riktignok lange, men lønnen var god. Dessuten fikk arbeiderne en andel av årets overskudd, og i stedet for de vanlige gufne brakkene fikk de ordentlige boliger. Arbejdernes børn blev desuden tilbudt gratis skolegang, og til de ledende medarbejdere opførte Ludvig en miniby, Villa Petrolea, hvis parkanlæg blev holdt grønt selv i den hedeste sommertid.

Robert trekker seg ut av eventyret

Ludvigs utrettelige energi ble med tiden for mye for Robert. Han følte seg tilsidesatt, og i 1879 flyttet han hjem til Sverige i raseri. Herfra sendte han sinte beskjeder til Baku.

«Hans brev til meg er sjofle, fulle av bitterhet, hån og hat», skrev Ludvig irritert til Alfred.

To år senere vendte Robert likevel tilbake til Baku for en kort periode – og ved den anledning holdt Ludvig en stor avskjedsfest for ham.

Men alle prosjektene til Ludvig skapte også andre problemer. Alfred Nobel tjente gode penger på dynamitt, og gang på gang måtte Ludvig be ham om lån. For riktig nok tjente Branobel rikelig, men Ludvig satte i gang så mange prosjekter at selskapet stadig manglet kapital. Alfred, som hadde aksjer i selskapet, sendte penger og gode råd, men avslo selv å komme til Baku.

«Den tørre, støvete, oljeflekkete villmarken tiltrekker meg ikke», skrev han i et av brevene brødrene sendte hverandre på kryss og tvers av Europa.

Standard Oil i krig mot Branobel

Ludvig ble nå kalt «Bakus oljekonge», og fulgte bare noen få av Alfreds råd. Men også han måtte erkjenne at markedet var hardt, blant annet fordi det dominerende amerikanske oljeselskapet, Standard Oil, for alvor hadde fått øynene opp for det lukrative russiske markedet.

Standard Oil, som var grunnlagt av den skruppelløse oljemagnaten John D. Rockefeller, dumpet i 1886 oljeprisene, i et forsøk på å tvinge Branobel i kne. Selskapet skydde ingen midler for å skape problemer for Ludvig. Standard Oils agenter helte blant annet vann i et parti av oljen hans, og spredte falske rykter om oljens dårlige kvalitet.

Resultatet var et stort fall i salget, men likevel fikk Standard Oil aldri skikkelig fotfeste på det russiske markedet. Det hadde Branobel fortsatt et solid grep om. Olje begynte så smått å erstatte kull i industrien og på skip. Ludvig utviklet oljebrennere, og bygde opp et nytt, stort marked for brenselolje.

Senere var sønnen Emanuel med på å forbedre dieselmotoren – og Branobel begynte derfor også å selge diesel, slik at enda mer av råoljen kunne utnyttes.

Ludvig og Alfred dør

Da Robert Nobel kom til Baku i 1873, ble det årlig produsert omtrent 23 000 tonn olje i området. I 1894 var produksjonen oppe i nesten seks millioner tonn, og tre år senere ble Russland verdens største oljeprodusent. 45 prosent av all råolje kom fra Russland, og over en femtedel av den russiske oljen stammet fra feltene til Branobel.

I 1896 døde først Robert Nobel, og fire måneder senere også Alfred Nobel. I sitt testamente bestemte han at en del av formuen fra dynamittsalg og Branobel skulle brukes til å hedre vitenskapsfolk og kulturpersoner hvert år. Også fredsprisen ble innstiftet i testamentet.

Ledelsen av Branobel var det Ludvigs sønn, Emanuel, som overtok. Han gikk en tøff tid i møte. Rundt år 1900 hadde opprøret begynt å ulme i Russland. Omtrent tre millioner russere arbeidet i industrien, der elendige lønninger og arbeidsdager på både 12 og 14 timer var normen.

I 1903 spredte en streik blant oljearbeiderne i Baku seg og ble til landets første generalstreik. To år senere brøt helvete løs i Baku.

I løpet av en måned ble over tusen oljekilder ødelagt, og fabrikker ble plyndret. Nobels industrier slapp relativt billig unna, ikke minst fordi de fleste av arbeiderne var lojale overfor Nobel.

Men i Baku var det ikke lenger trygt for noen. I 1907 kom bolsjeviken Josef Dsjugasjvili til Baku. Han begynte straks å organisere streiker, kidnappinger og drap rettet mot oljebaronene. Dsjugasjvili er i dag bedre kjent som Stalin.

Til tross for de urolige tidene gikk forretningen godt for Branobel, for etterspørselen etter olje steg og steg.

Emanuel Nobel må flykte forkledd

Første verdenskrig gjorde ikke etterspørselen mindre. Faktisk kunne fabrikkene knapt holde tritt med etterspørselen, og i 1916 passerte Nobels selskaper 50 000 ansatte. En tredjedel av all russisk olje ble nå foredlet på Nobels anlegg. Men det høye utbyttet virket samtidig som en rød klut på kommunistene.

Fra St. Petersburg spredte uroen seg til hele Russland, og snart sto Baku for tur. Drap ble nå dagligdags i oppgjøret med «de kapitalistiske blodsugerne», og motstandere av revolusjonen ble systematisk tatt av dage.

Nobels fabrikker slapp imidlertid igjen unna de verste urolighetene. Men Emanuel Nobel innså snart at det var klokest å forlate landet. Han forkledde seg som bonde, og ved hjelp av falske papirer klarte han å komme seg til Berlin og videre til Stockholm.

I Baku fjernet bolsjevikene i løpet av de neste årene alle synlige spor etter Nobels virksomhet, og døpte om brødrenes virksomhet til «Russky Diesel». Det over 40 år lange svenske oljeeventyret i Russland var slutt.