Når ble speilet oppfunnet?

De eldste menneskeskapte speilene stammer fra oldtidens Egypt, der de rike egypterne speilte seg i polert sølv og andre metaller. Men allerede lenge før hadde mennesker brukt naturlige speil, for eksempel ved å speile seg i et stykke glatt, svart vulkansk glass. De første speilene var meget små. Først omkring år 100 e.Kr. begynte man å lage speil som kunne vise hele kroppen. På slutten av 1100-tallet begynte man å bruke glass som ble belagt med et lag metall, som regel sølv. Spesielt ble speil fra Venezia kjent og verdsatt for sin høye kvalitet. Men speil var ekstremt dyre og slett ikke for vanlige folk. Prisen på speil falt først på 1800-tallet da produksjonen ble industriell. I dag produseres de fleste speilene ved at det legges et meget tynt bindelag av krom, nikkel eller titan på en glassflate. Oppå legges det et lag med sølv eller aluminium, og det hele blir beskyttet av ytterligere et lag, som kan bestå av silisium eller lakk. Det beskyttende lagets funksjon er hovedsakelig å holde fukt ute. For å fungere må speilets overflate være fullstendig glatt. Bare hvis overflaten er helt uten ujevnheter, vil lyset bli reflektert. Hvis overflaten ikke er jevn, blir lyset spredt i alle retninger og kan da ikke danne noe speilbilde. Speilbildet er et såkalt innbilt bilde. Hjernen oppfatter speilbildet som om gjenstanden som blir avspeilet, skulle befinne seg bak speilet. Først når barn er blitt omkring halvannet år gamle, kan de gjenkjenne seg selv i et speil, og blant dyrene er det visst bare sjimpansene som er klar over at speilet viser et bilde av dem selv.