Pint: Flytende eller tørr milliliter
For de fleste henger ordet pint uløselig sammen med et glass fra fat med høyt skum på en engelsk pub. Det er også godt kjent at det er en halv liter og litt til.
Ordet kommer fra det gammelfranske pinte, som muligens har rot i latin, og det beskriver et rommål som engang var utbredt over store deler av Europa og Nord-Amerika. Men det var også en del variasjoner – ett sted var en pint under en halv liter, og andre steder litt over en liter. Eneste faste regel var at en pint skulle være en åttendedels gallon, men fordi størrelsen på en gallon varierte tilsvarende fra sted til sted, var man like langt.
Opp gjennom 1800-tallet begynte flere og flere europeiske stater å bruke metersystemer, slik at pinten gikk etterhvert bort. Men britene holdt fast ved den, og i 1824 bestemte de seg for å sette tingene på plass. Ved lov ble det vedtatt at en pint skulle tilsvare 568 ml., og det skulle gjelde over hele imperiet.
Pint brukes fortsatt forskjellig
I dag er stort sett alle tidligere medlemmer av Commonwealth også gått over til metersystemet, og det samme har skjedd i England der pint primært brukes til øl, sider og melk. Men likevel er det små lommer av det gamle rommålet igjen, og til tross for denne sterkt reduserte bruken er det fortsatt regionale forskjeller.
I Commonwealth-medlemmet Canada bruker man i visse sammenhenger britisk imperial pint, mens en pint i nabolandet mot sør bare er 473 ml. I USA ville man nemlig ikke gå med på det britiske forsøket på å standardisere i 1824, og man fastholdt det lokale målet som vel å merke fortsatt er en flytende pint.
Det er nemlig også noe som heter en tørr pint, og den er på 551 ml. Denne siste brukes eksempelvis i en del amerikanske kokebøker når man skal bruke mel eller sukker til brødbakingen.
