Sydtårnet kollapser

Kl. 9.57: Tvillingtårnene smelter

Få år tidligere har de bygningsansvarlige for World Trade Center stolt hevdet at «selv ikke et passasjerfly» kunne velte bygningen. Derfor kan ingen forestille seg hva som nå holder på å skje.

Få år tidligere har de bygningsansvarlige for World Trade Center stolt hevdet at «selv ikke et passasjerfly» kunne velte bygningen. Derfor kan ingen forestille seg hva som nå holder på å skje.

Gulnara Samoilova/AP/Ritzau Scanpix

Sirener fra brannbiler, ambulanser og politibiler skaper en øredøvende kakofoni, og det er vanskelig å høre noe som helst gjennom lyden.

På fortauet står en av World Trade Centers bygningsinspektører, Gerry Drohan, med en walkie-talkie presset mot det ene øret og prøver å høre hva folkene i tårnet snakker om.

Plutselig hører han en nasal stemme, som han straks gjenkjenner som Frank De Martini – en bygningskonstruktør som fortsatt befinner seg i de øverste etasjene.

Tross alvoret i situasjonen virker Frank rolig og fattet. Han forteller at han har sett noe i bygningens stålkonstruksjon som han ikke liker.

Drohan forstår ikke helt hva, men når De Martini er urolig, må det være alvorlig. Det er tross alt mannen som i januar 2001 uttalte i et TV-intervju på History Channel at selv ikke et Boeing 707 kunne velte World Trade Center.

Bygningens struktur er som myggnettet på en terrassedør, et tett gitter. Et fly vil bare være som en blyant som treffer gjennom nettet. Bygningskonstruktør Frank De Martini. Intervju med History Channel 25. juni 2001.

Oppe i tårnene er evakueringen nesten fullført for alle som befant seg under etasjene der flyene traff. Mer enn 10 000 mennesker er brakt i sikkerhet.

Så da brannmenn kjemper seg oppover de tomme etasjene og gjennomsøker dem i tur og orden, finner de bare noen få som fortsatt er igjen. Handikappede i rullestoler som ikke kommer seg ned fordi heisene ikke virker. Kolleger som ikke har hatt hjerte til å gå fra dem. Eldre, folk som er dårlige til beins eller sliter med astma og ikke klarer å bevege seg fort nok.

Ingen har fantasi til å forestille seg at bygningene vil kollapse, og med brannfolk i bygningen og brannen mange etasjer høyere oppe, blir de fleste værende.

Samtidig kjemper brannfolk seg oppover. I kilovis av utstyr. I intens varme. I den intense varmen har de ansatte kastet jakker og skjorter, mens brannfolkene kjemper seg opp kledd i tykt, brannsikkert materiale. Alle kan se på ansiktene deres hvor slitne de er.

Brannmenn i ruinene

© Todd Maisel/NY Daily News Archive/Getty Images

5 ting kom i veien for brannmennene

I alt 343 brannfolk ble drept i den umulige kampen for å slukke ilden og forhindre katastrofen.

Dehydrerte og svimle tar de fleste seg en hvil i 22. etasje – og møter veggen som en annen maratonløper. På vei opp i sørtårnet er blant andre brannmann Michael Otten. Pliktskyldig beveger han seg opp i det ukjente helvetet, samtidig som svogeren hans, børsmegleren med samme navn, Michael Otten, beveger seg nedover.

De to mennenes veier krysses kanskje, men de ser ikke hverandre. Aldri mer. Den ene dør, den andre overlever.

Mange rekker å si farvel

Folk har begynt å innse det uunngåelige. Telefonnettet er overbelastet av anrop til mobiltelefoner, men flere hundre finner likevel en åpning i linjen. De rekker å gi et siste vitnesbyrd til pårørende eller på telefonsvarerne deres.

Ingen telefonsamtaler kan fullt ut beskrive redslene i toppen av de to tårnene 11. september 2001. De fleste samtaler var preget av desperasjon og rop om hjelp, men hundrevis ble også et siste farvel.

Den 37 år gamle børsmegleren Brad Vadas legger igjen en beskjed på forlovedens telefonsvarer:

«Kris, det har vært en eksplosjon. Vi er fanget. Det kommer inn røyk. Jeg aner ikke hva som skjer. Jeg vil at du skal vite at livet mitt har vært så mye bedre og rikere fordi du har vært i det. Jeg elsker deg».

Også Ed McNally ringer hjem fra 97. etasje til sin kone. Han har noe å si, begynner han. Hun og barna har betydd alt for ham. Forsikringspapirene ligger i en mappe på datamaskinen. Andre viktige dokumenter ligger i en annen mappe.

Så sier McNally farvel, men noen minutter senere ringer han plutselig opp igjen. Han hadde planlagt en overraskelse til kona i anledning 40-årsdagen hennes. «Jeg føler meg dum», sier han. «Jeg har bestilt en reise til Roma. Liz, du må se om du kan få avbestilt den».

«Jeg føler meg dum. Jeg har booket en reise til Roma. Liz, du må finne en måte å avlyse den på.» Ed McNally i en telefonsamtale til sin kone fra 97. etasje i sørtårnet.

Kona prøver å oppmuntre ham til å holde motet oppe: «Ed», sier hun, «du kommer til å slippe ut. Brannfolkene er på vei. Ikke gi opp.»

Omtrent samtidig blir ledelsen i brannvesenet nødt til å innse at folk som Vadas og McNally er sjanseløse. De kan ikke reddes. Men den konklusjonen har en gruppe brannfolk tenkt å motbevise.

I sørtårnet har brannsjef Orio J. Palmer funnet en heis som fortsatt fungerer. Den kan ta ham til 40. etasje. Han finner frem radioen, som han endelig har fått til å virke, og sender en beskjed til sine overordnede nede på bakken.

«Dette er bataljon 7 i 40. etasje», sier Orio Palmer, som egenhendig har fikset heisen og nå er den brannmannen som er nærmest brannen.

«Vi har fått en heis til å virke her», fortsetter han, og begynner å spurte mot flammene.

På vei opp blir det stadig mer glissent i trappene, og varmen mer intens, men som tidligere maratonløper får Palmer virkelig fart på seg.

Orio blir den første brannmannen i begge tårn som tar seg opp til brannene i 78. etasje i sørtårnet. Hjelp for de innesperrede er ikke lenger utopisk. Redningsfolk er på vei og har nådd flammene.

Orio Palmer

Brannsjef Orio Palmer fikk en heis til å virke og kjempet seg egenhendig opp til 78. etasje av sydtårnet. Det var det siste noen hørte fra ham.

© Mario Tama/Getty Images

Sjefen legger merke til at Palmers stemme er i et toneleie en anelse høyere enn normalt da han endelig får kontakt etter en del kommunikasjonsproblemer.

Men ellers er stemmen forbausende rolig for en mann som har spurtet opp trapper og inn i et inferno av ild. Palmer er nå i 78. etasje

«Vi har to isolerte lommer av ild», rapporterer Palmer. «Vi bør kunne slukke dem med to slanger».

Den neste delen av beskjeden stotrer han langsomt frem – kanskje på grunn av utmattelse, kanskje på grunn av synet som har møtt ham:

«Fortell, fortell, fortell dem at 78. etasje… Mange 10-45, kode 1».

Brannvesenet unngår helst å bruke begrepet «sivile», men refererer til dem som «10-45-ere». Brannfolk sier heller ikke «døde», men «kode 1».

«I 78. etasje?» spør mannen i andre enden.

«Bekreftet», svarer Palmer. «Mange sivile. Vi trenger to slanger her oppe».

«Vi er på vei», er svaret.

Noen minutter senere sender Orio Palmer enda en beskjed. Han er i full sving med å hjelpe folk som er skadet i 78. etasje da han plutselig hører en beskjed på radioen fra enheten «Stige 15».

«Fanget i heisen. Vi klipper oss gjennom veggen for å komme ut».

I rundt ett minutt er det helt stille på linjen. Så dukker Palmer opp igjen.

«7. bataljon til Stige 15…»

Det blir hans siste ord.

Aluminium flyter ned bygningen

9.59: På bakken mottar redningsmannskapet en samtale nesten 50 minutter etter at flyet har truffet sørtårnet. Personen i røret, Thorpe, forteller at folk rundt ham i 89. etasje besvimer av oksygenmangel, og at han nå vil knuse vinduene. Det er det siste noen hører fra 89. etasje.

Rundt det tidspunktet ringer en av de bygningsansvarlige ingeniørene til en av sjefene for brannvesenet i New York. Ingeniøren er urolig, for de gangene røyken letter slik at han kan skimte bygningen, kan han se skadene på tårnet.

Aluminium flyter nedover ytterveggene. Stabiliteten for begge bygningene er i fare. Han kan ikke lenger gi en vurdering av hvor lenge de vil bli stående.

Aluminium strømmer ned tårnets sider

Brannmenn observerte at aluminium strømmet ned siden på bygningene, og at noen av etasjene allerede var kollapset. Like etter styrtede sydtårnet (tv.) sammen.

© Thomas Nilsson/ Getty Images
  1. etasje har allerede klappet ned i 82. etasje, avslører fotografier senere. I telefonsamtaler fra tårnet forteller de innesperrede i 105. etasje at gulvet har kollapset. Like etter forteller en mann i 106. etasje det samme.

Beskjeden blir mottatt med vantro av de som hører den. Men bygningsingeniørene tar det ikke helt på alvor.

Akkurat som at det en gang ble sagt at Titanic ikke kunne synke, har omkvedet alltid vært at tvillingtårnene kan overleve et sammenstøt med et fly. Og akkurat som at Titanic absolutt viste seg i stand til å synke, er tårnene som alle andre bygninger i stand til å kollapse.

Faktisk er faren for at de skal kollapse overhengende.

Mens helikopterpilotene fortsatt vurderer mulighetene for å redde personer fra nordtårnet, har de den mest uhyggelige utsikten til det som nå skjer: På under ti sekunder kollapser tårnet foran øynene på dem.

VIDEO: Politihelikopter opplever sørtårnets kollaps fra orkesterplass

Etasjene styrter sammen og faller som stempler oppå hverandre, med større og større kraft jo nærmere de kommer bakken, og pulveriseres til en flere tonn tung sky av støv og bygningsrester som hamrer inn i kjelleren på nordtårnet og opp gjennom trappene og heissjakter for til slutt å spre støv, røyk og aske opp i luften.

I 28 år i alt slags vær har de to tvillingtårnene tronet over Manhattan. To klare parallelle linjer. Nå – på under ti sekunder – faller det sørlige tårnet sammen. Etasje etter etasje klapper sammen oppå den neste med store, tydelige dunk.

Folk i nordtårnet, som ikke aner hva som skjer, tror at nye bomber har eksplodert. Så enorme er kreftene at energien som blir frigjort, tilsvarer 1/20 av en Hiroshima-atombombe. Nok energi til å holde millionbyen Miami med elektrisitet i én time.

Mer enn 400 kilometer unna fanger seismografer opp skjelvene. Hele området ved World Trade Center rister på grunn av lufttrykket fra det kollapsende tårnet. Enda flere dras med i døden fra etasjene som ikke er evakuert, fra lobbyen og fra gatene.

Hasteevakuering begynner

Kollapsen av sørtårnet får brannvesenet til å beordre alle ut av nordtårnet. Men kommunikasjonslinjene er overbelastet, og ikke alle får beskjeden.

Etter en lang og hard tur ned trappene fra 89. etasje har Dianne DeFontes, som en times tid tidligere satt og drakk kaffe, tok imot telefoner og spiste yoghurt, endelig kommet seg helt ut av nordtårnet.

Da hun kommer ut på gaten, begynner hun å gå nordover på Manhattan. Hun får øye på seg selv i et butikkvindu i Greenwich Village og tenker:

«Jeg er svart, og ansiktet mitt er helt hvitt. Håret mitt er helt hvitt. Jeg kan ikke fatte at det der er meg».

Støvdekket kvinne

Newyorkerne flyktet hvite av støv inn i bakrom og gater da tårnene kollapset.

© Stan Honda/AFP/Ritzau Scanpix

Samtidig tikker enda en illevarslende beskjed inn fra helikopterpilotene, bare en halv time etter at sørtårnet kollapset:

«Jeg er ikke hundre prosent sikker altså, men det ser ut som om det øverste tårnet heller».

«Heller tårnet?» spør mottakeren over radioen.

«Bekreftet». «Det heller mot sør».

«Hvilket tårn er det?» spør mottakeren. «Ett eller to?»

«Det er det tårnet som er igjen. Nordtårnet heller mot sørvest, akkurat nå», svarer piloten.

«Det ser ut til at det synker i det sørvestlige hjørnet».

Mottakeren gjentar beskjeden: «Nordtårnet krenger», sier han. «Og det ser ut til at det heller akkurat nå i det sørvestlige hjørnet».

Nordtårnet styrter i grus

102 minutter etter at et passasjerfly traff nordtårnet, er stålskjelettet i konstruksjonen svekket, og vekten fra de sammenraste etasjene for tung. Katastrofen er uunngåelig.

Klokken 10.28 begynner nordtårnet å røre på seg.

Øyenvitner beskriver hvordan tårnet begynner å vri seg. Sekunder senere forstår folk at de i dag blir vitner til at tvillingtårnene forsvinner fra Manhattans øvre luftlag.

(Artikkelen fortsetter under grafikken).

En sky av støv og røyk skyter opp fra toppen av nordtårnet og raser nedover bygningen før den treffer bakken.

Nordtårnet har kollapset.

Det har gått 102 minutter siden et fly traff bygningen. På under to timer har verden forandret seg.

Artikkelserien er skrevet i samarbeid med HISTORIE.

Rester av WTC

Restene av tårnene la seg i en ti etasjer høy og syv etasjer dyp haug av betong og forvridd metall, som brente i 100 dager.

© Matt Moyer/Corbis/Getty Images