Telefonen ringer på Stanley Praimnaths kontor idet han kommer inn døren. Han tar telefonen og hører en velkjent stemme. Det er en kvinnelig kollega fra Chicago.
«Går det bra med deg?» spør kvinnen.
«Ja, det går fint», forsikrer han henne.
«Stan, ser du på tv? Ser du på nyhetene? Er du klar over hva som skjer?»
«Ja», forsikrer han henne igjen. «Og alt er fint her».
Mens han snakker, svinger han kontorstolen rundt slik at han ser ut vinduet mot Frihetsstatuen og innseilingen til New York. På vannet skjærer ferjer og privatbåter fredsommelig gjennom vannet og etterlater hvit skumsprøyt bak seg.
I utkanten av synsfeltet legger han så vidt merke til en fremmed gjenstand i horisonten.
Praimnath snur seg lettere fraværende for å finne ut hva det kan være. Det ser ut som et fly. Og tilsynelatende beveger det seg direkte mot kontoret hans, faktisk direkte mot vinduet hans.
Like etter, da han kan bokstaven U på flyet, forstår han hva som er i ferd med å skje.
VIDEO: Boeing 767 braker inn i sørtårnet
Sjælden vinkel viser tydeligt, hvordan Flight 175 tiltede 35 grader, inden det ramte sydtårnet. Kollisionen skete med 950 km/t og var så voldsom, at tårnet ifølge øjenvidner stod og svajede i fire minutter.
«Åh, Gud», brøler han inn i telefonen og dykker instinktivt ned under skrivebordet. I Chicago sitter kollegaen hans og hører alt som foregår over telefonen, samtidig som hun følger med på fjernsynet og ser flyet brase inn i sørtårnet.
Klokken er nøyaktig 09.02.59 da United Airlines Flight 175 pløyer seg gjennom sørtårnet og rommet der Praimnath ligger under skrivebordet.
Sekundet etter er kontoret forvandlet til brennende ruiner. Veggene har falt ned, ledninger dingler fra taket, lokalet fylles med støv. Praimnath ser at flyets ene vinge har kløyvet seg inn i en dør bare seks meter fra skrivebordet hans. Øyeblikket etter kollapser taket.
Like før selvmordspiloten hamrer sitt dødbringende våpen inn i sørtårnet, tilter han flyet slik at Flight 175 treffer sørtårnet i en skjev vinkel – sannsynligvis for å treffe så mange etasjer som mulig. Men manøveren ender faktisk med å redde liv.
(Artikkelen fortsetter under grafikken).
Skjev kollisjon rammer flere etasjer
Mens nordtårnet står i flammer, nærmer Flight 175 seg World Trade Center med hele 950 km/t – altså 200 km/t raskere enn det første flyet. For å påvirke så mange etasjer som mulig har selvmordspiloten en siste manøver i ermet og legger flyet 35 grader over.
1. Bare den ene siden av bygningen påvirkes
Klokken 9.03 passerer Flight 175 tett forbi Frihetsgudinnen før det 127 tonn tunge flyet treffer etasjene fra 78 til 83 i sørtårnet. Siden tårnet blir truffet i en skjev vinkel, fyker drivstoff og vrakdeler bare gjennom den ene siden av bygningen.
2. Feilaktige meldinger koster hundrevis av liv
Trapp A lengst vekk fra kollisjonen får bare mindre skader. I motsetning til nordtårnet er det derfor en mulig fluktvei, men siden folk blir advart mot å fortsette nedover i den røykfylte trappeoppgangen, redder bare fire personer fra toppen av tårnet seg ut.
3. Vrakrester blir funnet tolv år senere
Kollisjonen spyr en gigantisk ildkule ut på motsatt side av tårnet. Redningsvester og flyseter lander på taket av World Trade Center 5, mens en flymotor havner tre kvartaler unna. Dessuten blir biter av landingsunderstellet funnet i et smug i 2013.
Selv om flyet skjærer seg gjennom flere etasjer, etterlater det – i motsetning til i nordtårnet – en enkelt farbar nødutgang langs den ene veggen.
Selv om trappen ikke har kollapset, er den absolutt ikke et behagelig sted. Den er full av røyk, og veggene har rast sammen enkelte steder.
Når Praimnath hever blikket igjen og klarer å kikke opp over støvhaugene, ser han mennesker som noen sekunder tidligere hadde stått og snakket og pustet, liggende døde. Forbrent eller ugjenkjennelige.
Men andre er, som Praimnath, mirakuløst i live.
Mange av de overlevende beskriver senere hvordan tårnet etter sammenstøtet begynner å lene seg faretruende mot vest ut mot Hudson River. Helningen er så stor på denne ellers vindstille dagen at folk må lene seg mot vegger og gripe fatt i bord for å bevare balansen.
De neste fire minuttene står World Trade Centers 415 meter høye sørlige tårn og svaier faretruende frem og tilbake, før til det til slutt stabiliserer seg igjen. Så blir alt mørkt.
Bare fire unnslipper fra toppen
9.04: Midt i kaos, død og ødeleggelse overlever enkelte mot alle odds. En av dem er visedirektøren i børsmeglerfirmaet Euro Brokers.
Richard Fern har noen øyeblikk før sammenstøtet forlatt skrivebordet i den østlige delen av tårnet, der flyet sekunder senere treffer og dreper alle. Ved heissjakten har han nettopp trykket på knappen til heisen i 84. etasje, men rekker ikke å starte heisturen før strømmen plutselig går. Dermed unngår han å bli fanget i sjakten og gå en sikker død i møte.
Etter å ha blitt kastet mot veggen finner han i det stummende mørket og ved et rent lykketreff den eneste intakte rømningsveien i hele tårnet. På trappetrinnene på vei ned møter han folk som sleper seg oppoverog advarer ham mot å fortsette ned den røykfylte rømningstrappen.
Fern ignorerer advarslene, løfter ved egen kraft en vegg som har ramlet ned og som sperrer trappen, og fortsetter gjennom varme og røyk nedover. Ni trinn ned til neste avsats. Så ni nye trinn og en avsats. Rundt og rundt og rundt. 1512 trinn totalt.
20 minutter senere vakler Fern gjennom utgangen til Church Street.
Richard Fern er en av bare fire personer som unnslipper fra etasjene over innslagspunktet. Med en blanding av flaks og ulydighet. De tre andre overlevende, blant dem Stanley Praimnath, som gjemte seg under skrivebordet, forteller alle den samme historien. At alle advarte dem mot å fortsette nedover mens de selv var på vei oppover. De fire mennene valgte å gå mot strømmen, og berget dermed livet.
Støvede og sårede kjempet over 10.000 mennesker som befant seg under angrepsstedet seg ned trappene i tårnene og ut i sikkerhet.
Andre overlever på grunn av en usannsynlig utholdenhet.
Sekunder før det første flyet treffer har seks menn nettopp gått om bord i heisen i nordtårnets 44. etasje, blant dem John Phoenix. Han har med kaffe, melk og wienerbrød som han akkurat har hentet i kafeteriaen i 43. etasje.I heisen befinner også vindusvaskeren Jan Demczur seg, bærende på sitt grønne spann og en vinduskrape i metall.
Heisen rekker å stige mot de øvre etasjene, men blir plutselig kastet fra side til side før den stanser. Ingen av mennene vet hva som har skjedd, men etter ti minutter begynner det å sive inn mørk røyk i heisen.
De får vridd håndtaketpå Demczurs lange vinduskrape inn mellom heisdørene og tvunget dem fra hverandre – bare for å stirre direkte inn i en 20 cm tykk gipsvegg.
Ved å dyppe tøystumper i melken som John Phoenix har med til kaffen og holde dem foran ansiktet, klarer de å puste gjennom røyken, og med metallhåndtaket fra Demczurs pusserredskaper får de hamret seg gjennom tre lag gipsvegger og et lag fliser før de unnslipper døden i heisene.
Andre er ikke like heldige, og med all sannsynlighet har folk møtt døden sperret inne i heisene uten å forstå hva som har truffet World Trade Center.
Himlen regner stål
9.08: Fra luften forsøker helikoptere å evakuere folk som er fanget på taket av nordtåret. Men kraftig røyk og varme gjør det umulig, og ordren til pilotene er klar: Ingen får lande på taket. I stedet må pilotene bare holde ut det grusomme synet av folk som gisper etter luft og vinker desperat etter hjelp.
Mens personene på de øverste etasjene spurter ned trappene, går evakueringen roligere for seg lenger nede. I to rekker bukter strømmen av folk seg nedover. Når sårede og gamle kommer ned, båret av kolleger, venner eller fremmede, er folk snare om å flytte seg til siden, og den dobbelte køen blir midlertidig til én.
De mange tusen som greier å ta seg ned til lobbyen i World Trade Center og ut på gaten, får sjokket rett i ansiktet. I de vindusløse trapperommene har de ikke ant hva som har skjedd. Nå tar de steget ut på noe som ligner månens overflate.
Bakken er full av krater etter biter av stål og sement som har truffet med et brak. Svidde kropper ligger strødd. Sko. Flydeler. Bagasje. Et vinduspanel dekket av blod. Tøystumper.
De eneste synlige restene av folk fra de øverste etasjene.
Politifolk på gaten kan tydelig se panikken i ansiktene på de evakuerte.
«Fortsett. Fortsett», beordrer de. «Ikke se opp». Ordren skal holde evakueringen i gang og skåne folk for de verste inntrykkene. Rundt de overlevende hagler kjøleskapstore stålelementer fra himmelen og hamrer ubønnhørlig ned i asfalten. Selv på bakkeplan er ingen i sikkerhet.
Brannfolk guider menneskene tvers over infernoet på den åpne plassen og over til Church Street. Her ligger det en kirke, og mange av de som slipper unna, søker ly under kirkens støpejernsporter, der en prest tar imot og trekker dem i sikkerhet.
Nødutgangen er låst
9.42: Mens tusenvis kommer seg unna via trappene, er evakueringen fra luften ikkeeksisterende. Her, nesten en halv kilometer over gateplan, mener pilotene at det er nødvendig at noen griper inn. Brannen har spredt seg i begge tårn.
En gruppe på rundt 200 personer som har sneket seg opp alle trappene til taket på sørtårnet, er fremme ved 105. etasje etter en lang tur i røyk og støv. Men døren til taket er låst. De prøver desperat å bryte den opp ved å banke hardt i den. Men innsatsen er nytteløs. Døren kan ikke åpnes.
Selv brannfolk som hadde fri, tok utstyret på nakken og skynte seg mot World Trade Center, i taxi, med metro eller til fots.
Her fra trappen få meter fra taket begynner redningsmannskap og pårørende å motta nødsamtaler. En av dem forteller sin kone om situasjonen og får vite at hjelpen er på vei. De må bare holde ut. Vaktsentralen mottar følgende anmodning:
«2 World Trade, 105. etasje. Mennesker er fanget. Åpne takdøren for å gi adgang».
Men døren kan ikke åpnes. De innesperrede er fanget. Omtrent samtidig går det ut en beskjed til alle helikopterpiloter:
«Gjør dere klar til å rigge helikopteret. Vi trenger dere på taket så raskt som mulig».
Beskjeden har akkurat nådd ut til pilotene da en av dem ser flere mennesker hoppe ut av bygningen.
«Kom dere opp på taket», har han lyst til å rope da han manøvrerer nærmere bygningen. Men bare et øyeblikk senere kommer kontrabeskjeden – til pilotenes store frustrasjon:
«Ingen får fire seg ned til toppen av bygningen. Vi gjentar: Ingen får fire seg ned til toppen av bygningen».
Tykk, svart røyk forhindrede redningshelikopterne å nærme seg tårnene og redde folk fra takene. I det hjørne der helikoptere kunne ha landet, sto en vindusvaskerrobot i veien.
Det er fortsatt nokså lite røyk på det nordvestlige hjørnet av nordtårnet, rapporterer en pilot, men han må likevel gi opp å lande helikopteret, for WTCs automatiske vindusvaskemaskin sperrer veien der han kunne ha landet.
Den eneste muligheten han har, er å senke helikopterets heis og redde et par personer fra taket den veien. En innsats som vil kreve tålmodighet, for han vil bare kunne ta to personer med om gangen. Og foruten panikken som fort kan oppstå, er piloten også urolig for selve operasjonen.
Heisekabelen kan risikere å sette seg fast til antennene på taket og tjore helikopteret fast til bygningen.
Det ville vært en katastrofe, og han innser raskt at hvis noen i det hele tatt får landet helikopteret på taket for å komme ham til unnsetning, vil han måtte ta et vanskelig valg mellom sitt eget liv eller livet til menneskene på taket.
LES VIDERE:
Helikopterpilotene blir snart vitne til den totale katastrofe. En bygningskonstruktør som er fanget i toppen av sørtårnet ringer til sin kollega på bakken med foruroligende nyheter: Stålet holder på å gi etter.
Artikkelserien er skrevet i samarbeid med HISTORIE.