Hvorfor ser kalenderen egentlig ut som den gjør?

Alle kalendere er basert på tre grunnleggende astronomiske rytmer.

Den første er døgnets lengde på 24 timer som er bestemt av jordrotasjonen.

Den andre er måneden som har sin opprinnelse i månefasene og altså omløpstiden rundt Jorden. Skulle vi basert måneden bare etter månefasene, måtte alle månedene vært 29,53 døgn lange; en nokså upraktisk ordning.

Den tredje rytmen er året, som er basert på den tiden det tar Jorden å vandre én gang rundt Solen. Dessverre har naturen innrettet det slik at det går 364,25 døgn på ett år, og det ekstra kvarte døgnet har helt siden historiens demring skapt mange problemer for etableringen av en god kalender.

Mye rot

I vår kultur tar vi utgangspunkt i årets lengde og bryr oss mindre om månedenes sammenheng med Månens ferd rundt Jorden. Det er også derfor vi kan tillate oss å ha måneder med forskjellig lengde.

Går vi helt tilbake til romertiden, ser vi at romerne hadde en etter våre forhold snodig kalender med et kalenderår på 355 dager, som tilsvarer 12 omløp av Månen. Det er dessverre drøyt ti dager kortere enn Jordens omløp rundt Solen, men det problemet løste romerne ved at de med visse mellomrom tok seg en ekstra måned på 27 dager som de kalte mensis intercalaris.

Det var selvsagt upraktisk at årene ikke alltid var like lange, men det fikset Julius Cæsar ved å innføre den julianske kalenderen. Men det var så mye rot i tellingen at Cæsar måtte starte med et år på 445 dager – det var i år 46 før vår tidsregning.

Kort februar kommer fra romersk kalender

Mensis intercalaris ble avskaffet, og månedenes lengde ble tilpasset slik at de til sammen utgjorde ett år på 365 dager. At februar er kortere enn de øvrige månedene, er et etterslep fra den romerske kalenderen, der man nettopp brukte februar til å sette inn en mensis intercalaris.

Men skuddåret var fremdeles et problem fordi årets lengde ikke er 365 døgn, men 365,2422 døgn. Og fordi året ikke er nøyaktig et kvart døgn lengre enn 365 døgn, er det ikke nok med et skuddår hvert fjerde år, det må flere korrigeringer til.

Men problemene forsvant da pave Gregor 13. introduserte den gregorianske kalenderen som vi bruker fremdeles. Den ble innført i 1582 og løste det hele ved å justere antallet skuddår, slik at det bare er 97 skuddår i løpet av 400 år.