Forskerne avslører din indre viking

Har du vikingblod i årene? Det spørsmålet – og mange andre – har nå blitt besvart av den største studien av vikingenes DNA som noensinne er gjennomført. Det gamle DNA-et velter en lang rekke myter og dreper forestillingen om et samlet folk av blonde nordiske krigere.

Har du vikingblod i årene? Det spørsmålet – og mange andre – har nå blitt besvart av den største studien av vikingenes DNA som noensinne er gjennomført. Det gamle DNA-et velter en lang rekke myter og dreper forestillingen om et samlet folk av blonde nordiske krigere.

Vinden fyller de store ullseilene. Skipene gjør god fart, og de fryktinngytende dragehodene hugger mot vannet. Kursen er satt mot ukjente kyster, og målet nærmer seg.

Om bord er det en hær av kampklare vikinger – lyshårede kjemper – med forfedre som har bebodd det kalde nord i utallige generasjoner. De er representanter for et stolt folkeslag som har satt seg som mål å erobre verden.

Slik har bildet av vikingene vært i århundrer. Men nå har en internasjonal forskergruppe med den danske DNA-forskeren Eske Willerslev i spissen tatt livet av forestillingen om et rendyrket nordisk folk.

Sammen med kollegene sine ved Københavns Universitet og forskere fra flere andre land har Willerslev vært på et vitenskapelig tokt til alle avkroker av vikingenes verden. Reisen har ført til den mest omfattende analysen av viking-DNA noen gang, og resultatene knuser mange myter om de gamle nordboerne.

Forskeren Eske Willerslev er ekspert på årtusengammelt DNA og er en av de forskerne som sto i spissen for den store studien av vikingenes gener.

© Niels Hougaard/Jyllands-Posten/Ritzau Scanpix

Med gensekvenseringsmaskiner, biokjemisk utstyr og avanserte algoritmer har forskerne kartlagt gammelt DNA fisket ut av 80 graver fordelt på det meste av den nordlige halvkulen.

I alt har forskerne undersøkt DNA-et fra 442 menn, kvinner og barn som levde i perioden fra bronsealderen fram til 1600-tallet. De aller fleste stammet imidlertid fra vikingtiden – mellom år 750 og 1050.

Reisen inn i vikingtidens gener har ikke bare avslørt hvordan vikingene faktisk så ut, men også hvor de kom fra, hvor i verden de reiste – og hvem de gikk til sengs med.

Vikingtokt var en familieutflukt

Et skjebnesvangert tokt til den estiske øya Saaremaa blir av flere forskere betraktet som startskuddet for vikingtiden – og forskerne har nå funnet en overflod av gammelt DNA på øya.

I 2008 og 2011 gravde arkeologer ut to vikingskip på Saaremaa med skjelettene av 41 menn – flere med hugg- og stikkskader og én med toppen av hodet hugget av.

Med seg hadde mennene blant annet sverd, delvis prydet med gull og smykkesteiner. Det tyder på at noen av mennene tilhørte eliten.

Den begynte med et plyndringstokt til Estland og ble avsluttet med et voldsomt slag i England. Vikingtiden varte i tre århundrer og ble formet av en lang rekke blodige begivenheter.

© Anti Poolamets/AFP/Ritzau Scanpix

År 750: Tokt satte i gang tidsalder

Det tidligste kjente vikingtoktet går til øya Saaremaa i Estland, der minst 41 svensker ble drept i et slag. I årene som følger, begynner svenske vikinger å seile på handelsreiser til Baltikum, Russland og Midtøsten. Samtidig blir de første vikingbyene etablert.

© CM Dixon/Print Collector/Getty Images

År 793: Angrep gir vikinger makt

Danske vikinger angriper et kloster på den engelske øya Lindisfarne. Deretter overfaller store vikingflåter Frankrike og De britiske øyer. Den norske høvdingen Olav grunnlegger Dublin og blir konge. I Danmark grunnlegges Hedeby og i Norge Kaupang.

© Shutterstock

År 947: Vikinger invaderer England

Vikingen Erik Blodøks, sønn av Harald Hårfagre, erobrer byen York i England. Erobringen markerer en ny bølge av angrep, blant annet med den danske kongen Svein
Tjugeskjegg i spissen. I 954 var England samlet under en engelsk konge.

© CM Dixon/Print Collector/Getty Images

År 1016: Konge regjerer enormt imperium

Knut den Store, konge av Danmark og sønn av Svein Tjugeskjegg, erobrer hele England. Han regjerer også over Norge og en del av Sverige. Til sammen kalles det for Nordsjøimperiet. Regjeringstiden er fredelig, og etter at hans død i 1035 overtar sønnen Harald Harefot.

© Historia/Shutterstock/Ritzau Scanpix

År 1066: Vikinger faller i blodig slag

Vilhelm Erobreren av Normandie erobrer England. En skandinavisk invasjonshær under kong Harald Hårdråde blir slått i slaget ved Stamford Bridge. Nederlaget markerer slutten på vikingtiden, selv om det også forekommer enkelte angrep og plyndringer senere.

Forskerne har siden oppdagelsen arbeidet for å avdekke skjelettenes hemmeligheter. En analyse fra 2016 av ulike former av stoffet strontium i mennenes tenner viser at sammensetningen av strontium svarer til det som finnes i området omkring Stockholm.

Det tyder på at mennene hadde vokst opp i området som utgjorde et maktsentrum for vikingene. Resultatet underbygger at mennene var vikinger. Men de levde 50–100 år før angrepet på den engelske øya Lindisfarne i 793, som vanligvis betraktes som startskuddet for vikingtiden. Funnet på Saaremaa utvider derfor vikingtiden.

Den nye studien av skjelettenes DNA bekrefter mennenes svenske opphav, men avslører også en mye mer personlig historie: Fire av mennene var brødre, og en femte var en slektning av dem. Toktet var altså et familieforetak.

Og brødrene på Saaremaa var ikke den eneste familien i den store DNA-analysen. To vikinger henholdsvis i England og på Fyn var enten onkel og nevø eller bestefar og barnebarn.

«I seg selv er det ikke vitenskapelig banebrytende», forteller forsker Ashot Margaryan, som var med på studien. «Men det er første gang vi ser et så tett slektskap i denne typen studie.

Det gir oss et nytt personlig og til og med familiært innblikk i migrasjonene.»

Vikinger var et blandingsprodukt

Forskerne har sekvensert hele arvematerialet til hvert av de i alt 442 skjelettene i studien – først og fremst ved å bore ut DNA fra øresteiner og emalje i tannrøttene, der det er best bevart.

Derfor har det vært mulig å komme tett på vikingenes nære familieforhold som i tilfellet med de svenske brødrene på Saaremaa. Søsken har halvparten av genene til felles, og det er noe en datamaskin raskt vil oppdage.

Men forskerne så også på hele befolkningsgrupper. De kunne blant annet avsløre at vikingene genetisk ligner på dagens nordmenn, dansker og svensker.

De norske, danske og svenske vikingene lignet dessuten på hverandre, men ikke så mye som antatt DNA-et avslører at de tre gruppene bare utvekslet gener i begrenset omfang.

Oppdagelsen tar et oppgjør med tidligere forestillinger om at vikingene var et ensartet folkeslag med massevis av innbyrdes kontakt.

Til gjengjeld viser DNA-analysene en livlig utveksling av gener med andre befolkninger. Utvekslingen begynte allerede før vikingtiden, men økte i løpet av de 300 årene vikingene hersket over havene.

Genene fløt blant annet fra Finland og de baltiske landene inn i Sverige og fra De britiske øyer til Norge og Danmark. Søreuropeiske gener strømmet også inn i Danmark og Sverige.

Bevegelsen av gener inn i Skandinavia kom antagelig med innvandring, blandet ekteskap og slaver. Vikingene voldtok eller gikk til sengs med lokale kvinner overalt de dro, og noen av dem dro de med hjem.

Dessuten inngikk de ekteskap med kvinner fra fjerne kongedømmer som et ledd i politiske allianser. I tillegg fikk de barn med treller, vikingtidens slaver. Mellom 20 og 30 prosent av den skandinaviske befolkningen var treller på denne tiden.

Professor Eske Willerslev fra Københavns Universitet, som var med på å lede studien, var overrasket over resultatene.

«Det kom som en overraskelse på meg at så mange vikinger hadde blandede gener, og særlig med søreuropeiske folkeslag», sier han.

Overraskelsen vokste da forskerne undersøkte vikingenes gener for hårfarge. Genvarianter som gir svart hår, var vesentlig mer utbredt blant vikinger enn de er blant dagens skandinaver.

Blonde nordiske krigere – slik er det klassiske bildet av fortidens skandinaver, men det er misvisende. Eldgammelt DNA avslører at svart pigment strømmet ut i håret til vikingene i markant høyere grad enn hos dagens skandinaver.
DOM OVER MYTEN: USANN

© shutterstock

1. Celler skaper mørke bobler

I bunnen av hårstrået danner celler som kalles melanocytter, det mørke pigmentet melanin. Det foregår ved at enzymer gjør om stoffet tyrosin til melanin i små bobler som frigis fra cellens såkalte golgiapparat.

© shutterstock

2. Bobler flyttes oppover i håret

Boblene, kalt melanosomer, er nå tettpakket med mørkt melanin. Melanocyttene overfører melanosomene til andre celler som kalles keratinocytter, og som sitter høyere oppe i hårstrået. De er nå farget av melanin.

© shutterstock

3. Døde celler gir håret farge

Keratinocyttene dør og skyves langsomt høyere opp etter hvert som håret vokser. De døde, inntørkede cellene er fortsatt tettpakket med melanin og ligger som et kraftig farget lag rundt hårets innerste kjerne.

© Videoblocks

Gener styrer hårfargen

Dannelsen av melanin og overføringen av pigmentet til selve håret involverer en lang rekke enzymer og andre proteiner. Proteinene blir dannet ut fra instruksjoner i DNA-et, og små forskjeller i genene fra person til person gir den variasjonen i hårfarge som finnes hos mennesker.

© shutterstock

Vikingene hadde mer pigment

Bestemte versjoner av genene kan for eksempel bremse dannelsen av melanin, slik at håret blir lysere. DNA fra vikingene viser at de gamle skandinavene hadde gener som generelt ga mørkere hår enn det vi ser hos dagens skandinaver.

Vikingene var altså ikke bare lyshårede fullblodsskandinaver. Noen av dem hadde heller ikke en eneste dråpe skandinavisk blod i årene. Det gjelder blant annet en mann og en kvinne som ble funnet på Orknøyene i Skottland.

De var av skotsk og irsk opprinnelse, men begge var begravet på samme måte som vikinger av skandinavisk opprinnelse. Det samme var tilfellet med en kvinne av samisk opprinnelse begravet på Værøy i Lofoten.

«Det viser at vikingfenomenet ikke er knyttet til etnisitet. Det var en livsstil som kunne adopteres av alle», sier Willerslev.

Kursen står skrevet i genene

I begynnelsen av vikingtiden – den gangen de fire svenske brødrene omkom på Saaremaa i Estland – var maktforholdene i Skandinavia i endring. Et utall av småkonger og høvdinger måtte vike plassen for noen få, men rikere og sterkere makthavere.

De nye herskerne sendte av sted stadig større ekspedisjoner på oppdagelses- og handelsreiser, men også på plyndringstokter. Sølv var særlig ettertraktet – det samme var slaver.

Også før vikingtiden var det handelsplasser i Skandinavia, men nå skjøt store handelsbyer opp på rekke og rad. Gotland i Sverige ble et livlig sentrum for handelen på Østersjøen, der blant annet rav, honning, glassperler og verdifull ekornpels skiftet hender.

Den summende aktiviteten satte dype avtrykk i DNA-et. Gotland hadde et usedvanlig stort genetisk mangfold, som avspeilet det virvaret av ulike folkeslag som møttes på øya.

Mens rikdommen vokste, satte vikingene seil mot fjerne kyster, og skipene ble stadig mer avanserte.

Langskipene var slanke og fleksible, og de stakk ikke særlig dypt, slik at de kunne trekkes opp på en strand eller på elvebredden.

Dermed kunne vikingene overraske klostre, kirker og hele byer. Og ingen byer var for store for vikingene – Paris, London, Sevilla og Konstantinopel ble alle beleiret og plyndret.

Gjennom hele 800-tallet seilte hele flåter ut hvert år for å handle og plyndre. Fra skriftlige kilder og arkeologiske funn som graver, våpen, smykker og slavelenker vet forskerne at svenske vikinger seilte langs elver inn i de baltiske landene, Russland og Det kaspiske hav.

Det fatale svenske toktet til Estland passer også inn i den fortellingen. Dansker satte derimot kursen mot franske og engelske kyster, mens nordmennene valgte Irland, Skottland og senere Island og Grønland.

Hele den historien er nå bekreftet av DNA-undersøkelsen. Vikingene etterlot seg tydelige genetiske spor overalt hvor de dro, og i flere tilfeller kan forskerne fortsatt dokumentere dette i dagens befolkninger – for eksempel i England og Polen – nesten tusen år etter vikingtiden.

Bønder levde totalt isolert

Ikke alle skandinaver ville eller kunne stikke til sjøs. Mens noen dro på tokt, ble andre hjemme og dyrket jorden, drev med håndverk eller halte i land fisk.

Vikingene brukte ikke ordet «viking», som betyr noe i retning av «sjøkriger», selv. Forestillingen om en samlet vikingverden stemmer heller ikke med virkeligheten.

Det var snarere snakk om flere atskilte samfunn. Og selv om de sent i vikingtiden dro på store tokt sammen, er det tydelig i kartleggingen av genene at kontakten mellom de store vikingsamfunnene i Skandinavia var begrenset.

«Det ser ut til at vikingtiden er preget av et internasjonalt perspektiv, men svært begrenset regionalt perspektiv – det er virkelig overraskende», forteller Willerslev.

Det var også en enorm genetisk forskjell på globetrotterne i de store kystbyene og bøndene som bodde langt fra kysten.

6 år tok det å gjennomføre studien av vikingenes DNA.

Noen befolkningsgrupper i Skandinavia ser ut til å ha hoppet helt av den genetiske utviklingen som foregikk i resten av regionen, og Willerslev forteller at noen bønder levde i en slags isolert parallellverden. Det gjaldt blant annet en bonde forskerne fant levninger av i Småland i Sverige.

«Genetisk ser det ut som om han er neo­littisk bonde. Han stammer fra de første bøndene, og det har ikke skjedd noe genetisk på 6000 år! Hele verden har passert ham.

Man tenker: Hva har du gått og gjort? Slike funn setter i gang historier i hodet, der man ikke bare er forsker, men også menneske.»

Vulkaner skrudde av solen

Vikingene kastet Europa ut i en turbulent periode og forvandlet hele kontinentet. De havgående krigerne herjet, plyndret og tok hyre som leiesoldater, men de grunnla også handelsbyer og koloniserte nye landområder.

Hva som egentlig satte i gang vikingenes aktiviteter, blir fortsatt diskutert blant forskerne.

Eske Willerslev ser innvandringer i tiden opp til vikingtiden som en av de viktigste årsakene til de store endringene som skjedde i Skandinavia.

«Min arbeidshypotese er at menneskene som har kommet inn i de skandinaviske landene, har påvirket den måten de har levd på. Det har utløst overgangen fra jernalder til vikingtid. Det passer også med den nordiske mytologien der guder representerer to ulike grupper som møter hverandre – de gamle gudene, vanene, som Frøy og Frøya, og så krigsgudene, æsene, som Tor og Odin, som kommer utenfra.»

En annen årsak til endringene i vikingtiden kan kanskje også finnes i den nordiske mytologien, nemlig i beretningen om fimbulvinteren, som innledet ragnarok.

Flere forskere har gjennom de siste årene funnet tegn på at fimbulvinteren er inspirert av en virkelig hendelse.

De mener at to voldsomme vulkanutbrudd i år 536 og 540 utløste en klimakatastrofe. Utbruddene spydde ut så mye støvpartikler at solstrålene ikke kunne trenge gjennom skyene i tre år.

Planter, dyr og mennesker døde av sult. Temperaturen falt og utløste en liten istid. Den ble fulgt av en pestepidemi like voldsom som svartedauden i middelalderen.

Arkeologene kan se at det skjedde noe dramatisk i Norge og Sverige i den perioden. Norrland, den nordlige delen av Sverige, ble sannsynligvis helt avfolket, og opptil 50 prosent av befolkningen forsvant fra blant annet Märlardalen, Øland og Gotland, som senere ble viktige sentre for vikingene.

Arkeologene har funnet færre graver og smykker og mindre keramikk fra den tiden, men flere gullofre til gudene.

Noen forskere mener at klimakatastrofen fremmet utviklingen av vikingsamfunnet fordi mange av de ledende slektene utvandret eller døde, slik at nye maktsentre fikk muligheter for å oppstå.

Jakter på vikinger i Amerika

DNA-undersøkelsen har ført forskerne langt av gårde og tegnet et overraskende bilde av de gamle nordboerne – men den har også skapt nye spørsmål; for eksempel vil forskerne gjerne finne ut mer presist hvilke søreuropeiske gener som strømmet inn i Skandinavia i vikingtiden.

Et annet spørsmål som særlig Eske Willerslev er opptatt av, er vikingenes reiser til Grønland og Amerika.

«Overalt i Europa hvor vi finner vikinger, blander de seg på kryss og tvers. De tar med seg DNA til Skandinavia og avleverer DNA i England og Estland og alle mulige andre steder.

90 forskere var involvert i å sekvensere og analysere vikingenes DNA.

Men det er ikke noe som tyder på at de har fått barn på Grønland med verken paleoeskimoer eller inuitter. Det var jeg overrasket over», sier han.

Heller ikke DNA fra amerikanske vikinger klarte de å finne. Men Willerslev har ikke gitt opp. Vikingen Leif Eriksen oppdaget antagelig Amerika omkring år 1000 – lenge før Christoffer Columbus – og Willerslev vil gjerne være den første som finner DNA fra en viking i Amerika:

«På ett eller annet tidspunkt dukker det opp et vikingskjelett i Amerika, og da kan vi jo bruke det datasettet vi har her, til å si om det var en svenske, en danske – eller hvor han nå kom fra.»