Tutankhamon var invalid: Mannen bak masken

Når hullet i muren er utvidet, kommer Carter seg inn i graven, der han noen uker senere gjør sin største oppdagelse.

I et kammer dypt inne i graven finner han en sarkofag med en gullkiste i. Når han løfter av kistelokket, møter blikket hans et par forbløffende livaktige øyne som stirrer på ham fra en fabelaktig dødsmaske av gull.

Den elleve kilo tunge masken skjuler Tutankhamons ansikt. Men i dag, hundre år etter Carters oppdagelse, har masken falt: Ved hjelp av DNA-analyser og skanninger har forskerne kunnet forkaste glansbildet av en strålende hersker og i stedet avslørt faraoen som innavlet og invalid.

Mumien ble skåret i stykker

«Den mest storslåtte oppdagelse i hele egyptologien.» En «Aladdins hule».

Aviser over hele verden jubler over Tutankhamons grav, som med sin overdådighet av mer enn 3300 år gamle klenodier slår alt det verden har sett til da.

Men som en slående kontrast til de eventyrlige skattene viser mumien seg som en svart, inntørket bylt som sitter hjelpeløst fast i et tykt lag størknet balsameringsvæske.

For å få kongens jordiske levninger ut av kisten må Carter gå hardhendt til verks. På brutalt vis skjærer han av armer, bein og hode – i alt ender faraoen i 13 biter.

Dødsmasken har nærmest vokst sammen med ansiktet, og arkeologen løsner dem med glødende ståltråd og varme kniver.

Mens Carter hovedsakelig konsentrerer seg om gravens skatter, funderer andre forskere over årsaken til Tutankhamons død i 1323 f.Kr.: Hvem – eller hva – tok livet av den bare om lag 19 år gamle guttekongen mens han befant seg på maktens tinder?

Lårbeinsknokkel var brukket

Ved første øyekast går mistanken ut på at tenåringen ble myrdet som et ledd i en bitter kamp om tronen. Den antagelsen blir styrket av de første røntgenundersøkelsene av mumien i 1968.

Bildene avslører to løse beinstumper i kraniet. Et kraftig slag i bakhodet kan ha utløst slike skader – men de kan også skyldes et fall fra en stridsvogn.

På mange veggmalerier ser man kongen jakte dyr og fiendtlige krigere fra en vogn med to hjul. Kanskje falt han av mens han kappkjørte? undrer arkeologen Chris Naunton ved det britiske selskapet for utforsking av Egypt.

I 2005 blåser CT-skanninger nytt liv i teorien om et fall: Skanningene avslører at faraoen brakk venstre lårbein like før sin død. Ettersom vevet rundt bruddet ikke hadde begynt å gro, må skaden ha skjedd bare noen få dager før kongen døde.

I seg selv var ikke bruddet dødelig, men Egypts daværende sjefarkeolog Zahi Hawass, som står i spissen for studien, mener at det kan ha utløst en infeksjon som i en tid uten antibiotika kom til å koste Tutankhamon livet.

Forskerne finner derimot ingen tegn til drap. De slår fast at hodeskadene må ha oppstått etter kongens død – enten da liket ble balsamert, eller mer sannsynlig da Howard Carter på hardhendt vis vred mumien løs fra kisten.

DNA forteller om familieforhold

I begynnelsen av 2010 kan forskerne en gang for alle legge lokk på nesten hundre års spekulasjoner. Døden kan ha mange årsaker, men nå blir det klart at i tilfellet Tut var drap eller en ulykke ikke en av dem: Guttens skjebne var i stor grad beseglet allerede ved unnfangelsen.

Ved hjelp av bor og kanyler har tyske og egyptiske forskere bokstavelig talt jobbet seg dypt inn under huden på Tutankhamon – og helt inn i den kongelige beinmargen.

Forskerne har trukket ut over 3300 år gammelt DNA for å kaste lys over Tutankhamons familieforhold og helseproblemer – og de to tingene skal vise seg å henge tett sammen.

Som et ledd i detektivarbeidet har de også tatt prøver av mikroskopiske mengder DNA fra skjelettet til 15 andre mumier i Kongenes dal. Enkelte av dem kjenner forskerne på forhånd identiteten til – det gjelder blant annet Amenhotep 3., som hersket over Egypt tjue år før Tutankhamon – mens andres identitet er ukjent.

Nære slektninger hadde sex

En av de mest gåtefulle av mumiene er fra grav 55 i Kongenes dal. Her hadde noen fjernet navnet fra kisten med vilje for å skjule hvem den døde var.

Men når forskerne sammenligner DNA fra mumien med arvemasse fra Amenhotep 3., viser det seg at den døde med 99 prosents sannsynlighet er faraoens sønn.

Med den kunnskapen er forskerne plutselig i stand til å sette navn og ansikt på den hittil ukjente mumien i grav 55: Den døde kan bare være Aknaton – en forhatt farao som noen få år før Tutankhamons kroning skiftet ut Egypts mange guder med bare én, Aton.

Skriftlige kilder røper ingenting om Tutankhamons foreldre, men når forskerne sammenligner Aknatons DNA med Tutankhamons, faller brikkene på plass: De er far og sønn.

Og overraskelsene står fortsatt i kø på laboratoriet: Aknatons førstehustru var den billedskjønne Nefertiti – men de genetiske studiene avslører at hun ikke var moren til Tutankhamon.

Guttekongens DNA stemmer derimot med arvemassen til en anonym mumie som går under navnet «Yngre dame». Nettopp denne kvinnen viser seg å være Tutankhamons mor – og sensasjonelt nok er hun Aknatons søster.

Forskerne kan forundret konkludere med at Tutankhamons foreldre var bror og søster, og at guttekongen dermed var et resultat av det vi i dag ville kalt incest.

Hos de kongelige i antikkens Egypt var innavl et utbredt fenomen. En farao ble betraktet som en gud og kunne gjøre akkurat det som passet ham – for eksempel få barn med sin egen søster eller datter for å holde makten i den nære familien.

Tutankhamons familietre viser seg også å ha en uvanlig form. Det ser nærmest ut som en busk med greiner som er viklet inn i hverandre og stritter i alle tenkelige retninger.

Tutankhamon fortsatte selv tradisjonen og fant sammen med halvsøsteren sin, som var datter av Nefertiti og Aknaton.

Det unge paret fikk to barn – men begge var dødfødte, kanskje på grunn av innavl. Mumiene ble stedt til hvile sammen med Tutankhamon.

Fotknokler manglet blod

Tutankhamons opphav ga ham kongsmakten – men også en helsemessig forbannelse.

Skanninger avslører at tennene hans pekte i alle retninger, og bildene av Tutankhamons føtter viser at den unge kongen må ha vært en krøpling.

I venstre fot hadde flere av knoklene nesten smuldret opp, og særlig tåen ved siden av stortåen var svært misdannet.

Forskere under ledelse av Egypts daværende sjefarkeolog Zahi Hawass mener at det er forårsaket av Köhlers sykdom, en lidelse der de små knoklene i foten ikke får nok blod og derfor forvitrer.

Antagelig led Tutankhamon allerede som barn av voldsomme smerter i venstre fot, noe som fikk ham til å legge vekten på høyre fot, som ifølge skanningene ble plattfot.

Misdannelsene kan ha tvunget gutten til å gå med stokk – i gravkammeret har arkeologene funnet over 130 spaserstokker, og flere av dem bærer preg av flittig bruk.

Köhlers sykdom antas å være arvelig og i Tuts tilfelle sannsynligvis et resultat av innavl – men i seg selv kan lidelsen neppe ha tatt livet av kongen.

Den mest sannsynlige morderen fant forskerne derimot dypt inne i den skrøpelige kongens beinmarg.

Myggen felte monark

I margen fant forskerteamet spor etter DNA fra malariaparasitter – faktisk fra en av de mest dødelige artene, Plasmodium falciparum.

Tutankhamon led altså av den fryktede tropesykdommen som overføres til mennesker via myggstikk. Antagelig har faraoens siste dager vært et helvete med høy feber og kuldeskjelvinger.

Malariaparasittene ødelegger de røde blodlegemene og forårsaker dermed blodmangel. Ved falciparum-malaria risikerer den syke å dø allerede etter noen få dager.

Historiens mest berømte farao ble dermed sannsynligvis felt av en mygg – men det kompliserte lårbeinsbruddet og den alvorlige beinlidelsen kan ha vært med på å dytte den svakelige monarken over kanten.

Ved sin død – etter om lag ti år ved makten – hadde Tutankhamon klart å utradere sporene etter sin far, kjetterkongen Aknaton, som hadde gjort egypterne rasende ved å avskaffe alle de gamle gudene.

Tutankhamon omgjorde den religiøse revolusjonen og gjeninnsatte de gamle gudene. Men ifølge blant annet egyptologen Salima Ikram stakk egypternes hat til Aknaton så dypt at Tutankhamon likevel kom til å bøte for farens synder.

Tutankhamons etterfølgere på tronen slettet navnet hans og minnet om ham fra historien, og etter hvert glemte egypterne alt om kjetterkongens sønn – til og med de ellers så geskjeftige gravrøverne i Kongenes dal.

Det kunne Howard Carter og ettertiden være glad for. Mens de andre faraogravene ble plyndret av røvere allerede i antikken, ble Tutankhamons grav stort sett spart.

I over tre årtusener lå freden over barnekongens siste hvilested – helt til Howard Carter en novemberdag for hundre år siden brøt forseglingen og oppdaget «vidunderlige ting».