Our website does not support Internet Explorer.

To get the best experience on our website and of our content, please use a more modern browser like Edge, Chrome, Safari or similar.

Dødståke lammet London

For Londons innbyggere var «ertesuppen», smogen, opp gjennom århundrene en del av hverdagen. Det var ikke noen overraskelse da gulsvart røyk la seg over millionbyen en uke i desember i 1952. Først da det ble vanskelig å skaffe nok kister og blomster, gikk det opp for innbyggerne hvor alvorlig situasjonen var.

Bettmann/Getty Images

Det begynte søndag den 5. desember med en klassisk tykk londontåke. Men etter hvert som natten falt på, ble tåken tettere, og sikten falt til et par meter.

De neste dagene og nettene ble det bare verre og verre. En giftig svovelgul farge blandet seg med svart og brunt i tåkebanker som la seg tungt ned over gatene.

Ved Heathrow lufthavn var sikten nede på bare ti meter på morgenkvisten.

Om natten var det så godt som umulig for fotgjengere å finne veien, selv der de var godt kjent. Enkelte steder var sikten så dårlig at folk ikke engang kunne se sine egne føtter.

Politifolk med ansiktsmaske forsøkte å få trafikken til å gli i den giftige gule smogen.

© Bettmann/Getty

Barbara Fewster, som var på vei med sin forlovede i bil gjennom Londons gater denne natten, husker det slik:

– Det var den verste tåken jeg noensinne har opplevd. Den hadde en gulaktig farge og en svært påtrengende svovellukt. Jeg måtte gå ut av bilen og gå foran for å vise vei. Vi torde ikke stoppe. Det var mye farligere enn å fortsette, for de som eventuelt kom bak, ville ikke hatt mulighet til å se baklyktene på bilen vår før de kjørte på oss.

Bilister som kom kjørende mot byen, møtte smogen som en mur. Flere ga opp å kjøre videre og lot heller bussen eller bilen bli stående langs veikanten. Trafikken brøt sammen, og fotgjengere måtte famle seg fram langs husveggene.

Mangel på kister og blomster

Smogen la seg til og med innendørs, og både teatre og kinoer måtte stenge fordi ingen kunne se hva det egentlig var som foregikk på scener og lerreter.

Foreldre ble rådet til å la barna bli hjemme fra skolen av frykt for at de skulle gå seg vill i tåken.

På et fesjå i Smithfield begynte kyrne å falle døde om. Men fortsatt var det ingen som visste hvor galt det sto til. Innbyggerne i London kunne bare konstatere at smogen var overalt.

© Shutterstock

Smog er sammensatt av røyk og tåke

Ordet smog er sammensatt av de engelske ordene for røyk og tåke, «smoke» og «fog». Mannen bak uttrykket var en lege ved navn Henry Antoine Des Voeux, som bodde i London og i 1905 deltok på et møte om luftforurensningen. Det ble referert dagen etter i den engelske avisa The Daily Graphic.

Svarte støvpartikler dekket bygninger, trær, biler og mennesker. De trengte inn i luftveiene og klistret seg til lungevevet.

Overalt kunne man høre hosting og harking fra folk som famlet seg fram gjennom smogen med lommetørklær som de trykket hardt mot munn og nese.

På sykehusene ble det snart tydelig at det dreide seg om en spesielt giftig type smog.

Dr. Robert Waller, som arbeidet på St. Bartholomew’s Hospital på det tidspunktet, fortalte senere til BBC at det var først da det oppsto mangel på kister og blom-s­ter at folk ble klar over hvor galt det sto til.

– Det lå ingen lik i gatene, og dermed var det ingen som la direkte merke til at dødstallet steg til det tre-firedobbelte de dagene, fortalte han. I den fattige bydelen East End var dødstallene oppe i rundt det nidobbelte av det normale.

Tåken la seg som et lokk over byen

Den tette tåken var et resultat av flere faktorer som forsterket hverandre. Det var uvanlig kaldt. Folk hadde derfor fyrt mer enn de pleide.

Nå førte vinden med seg varmere luft fra kontinentet inn over London, men på bakkenivå var det fremdeles kaldt. Og fordi lufta over byen var varmere enn lufta ved bakken, lå tåken som et lokk over hele hovedstaden.

Røyken fra skorsteinene på hus og fabrikker steg ikke til værs, men inngikk kjemiske forbindelser med tåken og ble til en dødelig smog.

Hver eneste dag slapp skorsteiner ut tonnevis av røykpartikler, karbondioksid, saltsyre, fluorstoffer og svoveldioksid, og for hver dag ble det mer og mer farlig å opp­holde seg i London.

På 1900-tallet ble det hver dag fraktet flere tusen tonn kull fra gruvene i Wales, Nord-England og Skottland til London. Kullet holdt industrien i gang og havnet i kakkelovnene i millioner av private hjem. Resultatet ble giftige utslipp av stoffer som svoveldioksid og saltsyre.

© Hulton Deutsch /Getty Images

Fire måneder med tåke

Innbyggere leve i en slags unntakstilstand, selv om de gjennom generasjoner hadde blitt vant til et slør av illeluktende tåke og røyk.

Rundt år 1800 bodde det cirka en million mennesker i London, bare 50 år senere var innbyggertallet fordoblet. Folk fra landsbygda søkte mot byen, der en gryende
industrialisering ga utsikter til arbeid. Alle private husholdninger brant kull i kakkelovnene for å holde boligene varme.

Den berømte londontåken ble tykkere og varte lenger og lenger. Også den gangen kostet den menneskeliv. Registreringen var ikke særlig grundig, men i byens offentlige registre kan man lese at en smogperiode i 1873 kostet 268 mennesker livet.

Og i fire måneder i 1879 var byen dekket av en gulsvart tåke som sola ikke klarte å trenge gjennom.

Allerede i 1661 beskrev forfatteren og gartneren John Evelyn hvordan svovelholdige forbindelser fikk bygninger og statuer til å forvitre.

© Bettmann/Getty

Ved århundreskiftet var innbyggertallet mer en seksdoblet. Den svarte røyken fra kakkelovnene fikk nå følge av giftige røykskyer fra et stadig voksende antall virksomheter.

Fabrikkrøyken ble sluppet rett ut i Londons tåkelagte gater, særlig i East End, som ligger lavt i terrenget, og der boliger og store industrikomplekser den gangen lå side om side.

Malerisk forurensning

På 1900-tallet hadde tåke og røyk blitt en fast del av tilværelsen i London, og smogen hadde for lengst inntatt sin naturlige plass i kunstens verden. En kunstmaler som den berømte franske impresjonisten Claude Monet oppsøkte sine londonmotiver nettopp da smogen var på sitt verste.

I tillegg har en rekke forfattere, helt tilbake til Shakespeare, Dickens og Conan Doyle, har brukt de tåkelagte og trange gatene i den britiske hoved­staden som kulisser i verkene sine.

Claude Monet malte bl.a. Palace of Westminster innhyllet i tåke i omkring år 1900.

© Shutterstock

Effektive lover mot kull

Smogen i desember 1952 var trolig den mest dødbringende noensinne, og det var ikke for ingenting at den ble kjent som «The killer fog» (mordertåken) og «The great smog» (den store smogen).

Den eneste formildende omstendigheten var at den var kortvarig. Etter bare fire døgn snudde vinden, og torsdag 9. desember blåste smogen bort over Londons tak.

Da helsemyndighetene skulle gjøre opp regnskap, kunne de konstatere at 4000 var døde – hovedsakelig barn, eldre, astmatikere og storrøykere.

4000 var i mange år det offisielle dødstallet for denne hendelsen, selv om dødsraten var unormalt høy helt frem til sommeren 1953.

Myndighetene forklarte det med en influensaepidemi, men framtredende amerikanske forskere har tilbakevist denne forklaringen. De mener at så mange døde av smogen i månedene etter at det samlede tapstallet snarere må være på rundt 12 000.

© VCG/Getty Images

Londontåke kan redde kinesere

For ikke lenge siden oppklarte en gruppe forskere hvorfor tåken i London i 1952 var så skadelig. Smog blir farlig når svovel­dioksid omdannes til sulfat, som inngår i små partikler i lufta. For­skerne oppdaget at omdannelsen ble hjulpet på vei av NO2 fra brenning av kull.

Derfor kan grense­verdiene for NO2 i framtiden for­hindre at Kinas tåke blir like farlig som den dødelige tåken om rammet London.

Ny dødelig smog truer London

Som en konsekvens av de tragiske hendelsene i desember 1952 ble det innført en rekke lover i 1954, 1956 og 1968.

Private husholdninger ble nå nødt til å gå over til røykfrie varmekilder, og fabrikkene måtte bygge høyere skorsteiner. Sanering av slumkvarterene, byfornyelse og etablering av fjernvarme bidro de neste årene til å få bukt med forurensningen.

Et gammelt problem fant omsider en løsning. Men med den økende biltrafikken er luften i London og andre storbyer igjen i ferd med å utvikle seg til en dødbringende trussel.

For å markere at det var 50 år siden «The great smog» ble det i 2002 arrangert en konferanse om luftforurensning for forskere fra hele Europa. Her ble det konkludert med at lufta i London i dag er på vei til å bli like forurenset som den gangen på grunn av eksosutslipp fra biler.

© Istock

800 års kamp mot smog

Fram til midten av 1200-tallet ­fyrte Londons borgere mest med ved. Men etter hvert som skogene minket og trærne ble dyrere, begynte folk å gå over til kull. Det viste seg raskt å være mange ulemper ved denne energikilden.

Allerede i 1272 klaget Londons innbyggere over problemer med røyken. Kong Edvard 1. forsøkte på radikalt vis å komme problemet til livs ved å innføre dødsstraff for å fyre med kull, men det viste seg å være umulig å håndheve forbudet, og byen fortsatte å være innhyllet i røyk.

Rundt 1300 ble det nedsatt en kommisjon i London for å komme problemene til livs,og både Rikard 2. (1377–1399) og Henrik 5. (1413–1422) forsøkte å få bukt med luftforurensningen ved hjelp av lover og forordninger, men ingenting nyttet. Borgerne i London hadde i virkeligheten heller ikke noen andre muligheter for å holde varmen enn å fyre med kull.

På 1600-tallet var svovelforurensningen så alvorlig at bygninger og kunstverk begynte å forvitre. Det rettet blant andre forfatteren John Evelyn oppmerk­somheten mot.
I 1661 skrev han en pamflett – et av de første verkene om luftforurensning – med tittelen «Fumifugium», der han i et opprop til majesteten og parlamentet beskriver hvilken skade røyken forvolder på både mennesker og bygninger.

I skriftet foreslår Evelyn at London-borgerne går over til å fyre med ved og legge produksjonsvirksomheter utenfor byen. Han foreslår også at man anlegger parker og planter trær i byen. Men heller ikke Evelyns argumenter hjalp – folk i London fortsatte å fyre med kull.

Og da den brenselskrevende industrialiseringen skjøt fart på 1800-tallet, eksploderte forbruket og dermed også utslippene som kom til å innhylle London i byens kjennemerke, den berømte «ertesuppen».

Les også:

Vitenskapshistorie

Menneskeforsøk: Når vitenskapen er verst

3 minutter
Historie

Nå skal vi redde Titanics stemme

53 minutter
human zombie
Vitenskapshistorie

VITENSKAPENS ARKIVER: Leger forvandlet pasientene til zombier

7 minutter

Logg inn

Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
Vis Skjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!

Nullstill passord

Skriv inn e-postadressen din, så sender vi deg en e-post som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt.
Ugyldig e-postadresse

Sjekk e-posten din

Vi har sendt en e-post til som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt. Hvis du ikke finner e-posten, bør du se i søppelposten (uønsket e-post, «spam»).

Oppgi nytt passord.

Skriv inn det nye passordet ditt. Passordet må ha minst 6 tegn. Når du har opprettet passordet ditt, vil du bli bedt om å logge deg inn.

Passord er påkrevd
Vis Skjul