© Archive

De lurte døden: Levende begravet i 69 dager

Når Mario Sepúlveda drar ned i San José-gruven 5. august 2010, vet han ikke at det er siste gang på flere måneder han skal se dagslys. Bare noen timer senere kollapser gruven, og sammen med 32 andre blir han fanget 685 meter under bakken. I de neste månedene rammes de av oksygenmangel, soppinfeksjoner og fuktig luft, og de vet ikke om de noen sinne kommer opp igjen.

5. juli 2018 av Else Christensen

Torsdag 5. august 2010 kl. 13: Mario Sepúlveda stenger støyen ute med ørepropper og tenker på familien mens han styrer gravema­skinen som krafser løs stein fra gruveveggen. Men det som så skjer, kan verken hørselvern eller dagdrømmer stenge ute ...

Rundt Mario Sepúlveda veltet det plutselig ned små og store steinblokker. Foran gravemaskinen sto det en tåke av brunt gruvestøv. 

Lenger fremme så han silhuetten av en av arbeidskameratene. Leppene beveget seg. De formet setningen som alle gruvearbeidere frykter: ”Gruven raser sammen.”

Sepúlveda var ikke overrasket. I årevis hadde han sett at dette måtte skje, og han hadde forsøkt å varsle myndighetene, men forgjeves. 

Ingen ville innse at det var noe virkelig galt med San José-gruven. I over 100 år hadde generasjoner av arbeidere gravd ut store mengder gull og kobber fra gruven som ligger nord i Chile. 

Gangene var planløst anlagt, og gruven var blitt så gjennomboret at den nesten var porøs. Allerede i noen dager hadde det forekommet sikre tegn på at en ulykke var i vente. Fjellgrunnen hadde avgitt høye lyder. 

”Fjellet gråter,” hadde de erfarne gruvearbeiderne sagt om lyden som de visste varslet et større ras. 

Flere av arbeiderne hadde gjort ledelsen oppmerksom på den truende situasjonen, men fikk bare beskjed om å stive av taket i gangene. 

Selv ikke en høy knekkelyd samme formiddag fikk ledelsen til å reagere. Gruvens driftssjef, Carlos Pinilla, som nettopp var på vei ned gjennom en sjakt, beroliget arbeiderne med at det bare var gruven som ”satte seg”. 

Selv hoppet han på det første kjøretøyet som kunne få ham ut av gruven. 

En og en halv time senere satt Sepúlveda i sin gravemaskin da gangene midt i gruven styrtet sammen og blokkerte samtlige utganger. 

Raset omfattet også en steinblokk på 700 000 tonn. Sepúlveda og 32 arbeidskamerater var fanget nede i gruven 685 meter under bakkenivå.

Torsdag 5. august ca. kl. 17: 

I tur og orden tar gruvearbeiderne seg frem til sikringsrommet – et ­sikret rom som er samlingsstedet.

Ulykker og mindre ras var nærmest dagligdagse hendelser i San José-gruven, så mennene visste hvor de skulle. 

De kjempet seg frem gjennom støv og stein til sikringsrommet aller nederst i gruven. Lettet fastslo de at alle var i live og bare hadde overfladiske skader. 

Taket i det 16 m² store rommet var forsterket og tålte svært høy vekt. Nødutstyret omfattet to oksygentanker, førstehjelpsutstyr og et lite matlager. 

De måtte dele på 10 liter vann, én boks ferskener, to bokser erter, én boks laks, 16 liter melk, 18 liter juice, 20 bokser tunfisk, 96 pakker kjeks og fire bokser bønner.

Lageret var beregnet på å mette 10 arbeidere i 48 timer – som var tiden gruveselskapet antok ville gå med til å grave seg ned gjennom utraste løsmasser. 

De 33 arbeiderne måtte derfor forsik­re seg snarest mulig om at gruveledelsen var klar over at det hadde skjedd en ulykke, og at de satt innesperret i gruven. 

Mennene detonerte derfor dynamittgubber og satte fyr på bildekk i håp om at støy og tykk svart røyk gjennom mulige sprekker ville kapre gruveledelsens oppmerksomhet.

© AFP/SCANPIX

Fredag 6. august:

Ventilasjonssjakter kan ofte fungere som nødutganger. Sepúlveda undersøker om det er mulig å komme seg ut. 

Natten kom, men mennene sov dårlig. Pappbitene de lå på, kunne verken holde fuktigheten borte eller gjøre det mer behagelig på de skarpe steinene, og lyden av dryppende vann og fallende småstein var en konstant påminnelse om den usikre situasjonen. 

Sepúlveda gikk en tur i gruvegangen for å finne ventilasjonssjakten som i mange chilenske gruver er utstyrt som fluktvei.

Sepúlveda er liten av vekst, og øynene gnist­rer av innsatsvilje. Kameratene kaller ham vennlig for ”el Loco”, ”raringen”, fordi han alltid er slagferdig og gjør lattervekkende ting. 

Han finner sjakten og begynner å klatre. Stigen, med trinn av lær, er råtten, og et stykke oppe er den erstattet av en plastslange. 

Sepúlveda griper tak i den og setter støvelen mot veggen i sjakten. Men steinen er glatt, og han mister fotfestet. I det samme får han en stein i ansiktet. 

Steinen slår ut en tann og river opp leppene. Han ser opp og fastslår at sjakten er blokkert av store steinblokker. Det har ingen hensikt å sette livet ytterligere på spill. Sepúlveda snur og klatrer ned igjen.

En varm kropp koker seg i hjel

Overoppheting, kalt hypertermi, inntreffer formelt når kroppens kjernetemperatur overstiger 40 grader. Tilstanden blir kritisk ved cirka 41 grader, og ved 45 grader er man helt sikkert allerede død.

Mandag 9. august. Dag 5:

Nødutstyrets forsyninger tar snart slutt. De avkref­tede arbeiderne er plaget av sår og soppinfeksjoner som oppstår når kroppen blir svekket.

Sepúlvedas beskjed om at ventilasjonssjakten var ubrukelig som fluktvei, ble slutten på mennenes håp om rask redning. 

For å holde motet oppe planla de hver dag i detalj og sørget for å holde seg i aktivitet. En av gruvearbeiderne skaffet lys til hodelyktene ved hjelp av batteriene fra maskinene. 

Andre fant tomme oljefat og trillet dem frem for å ha noe å tømme innholdet fra det kjemiske toalettet i. 

Drikkevannet hadde for lengst tatt slutt, men i gruven var det nok av vann til maskinbruk. Mennene drakk det selv om det smakte olje. 

Verre var det med mat. Hver mann måtte nøye seg med en liten skje tunfisk og litt melk. Rundt 100 kalorier var på langt nær nok for karer som pleide å innta cirka 3600 kalorier per dag. Samtidig tæret det underjordiske livet på helsen. 

Flere fikk sår i munnen, og på føttene og brystet spredte det seg kolonier av sopp. Sepúlveda fikk det han kalte ”fotsopp fra helvete”. 

Verst var forholdene for 63-årige Mario Gómez. Etter et langt liv som gruvearbeider var han plaget av silikose, en lidelse som gir arrvev i lungene og gjør det vanskelig å puste. I de varme, fuktige og oksygenfattige omgivelsene måtte Gómez hele tiden hive etter pusten.

Soppangrep

Luftfuktigheten i gruven lå hele tiden rundt 90 prosent. Den høye verdien betydde at mennene hadde problemer med å svette og regulere kroppstemperaturen. Fuktigheten ga soppinfeksjoner. Sopp vokser helst utenpå huden, men noen arter kan penetrere hud og infisere muskler og bindevev. Gruve­arbeiderne slet også med tinea – en sopp som også er kjent for å angripe føttene.

Mennene ble plaget av soppangrep på grunn av høy luftfuktighet i gruven.

© ARCHIVE

Tirsdag 10. august. Dag 6: 

Etter fem dagers total isolasjon fra omverdenen hører gruvearbeiderne plutselig et bor som gnager seg gjennom steinlagene.

Gómez’ pusteproblemer ble ytterligere forverret av temperaturen som aldri falt under 30 grader, og av luftfuktigheten som lå stabilt på 95. 

For ham og de andre minnet gruvegangene stadig mer om et gravkammer der de langsomt, men sikkert ble kvalt. 

Om natten lå de og lyttet til lyden av regelmessige vanndrypp som lik en klokke tellet ned minuttene og timene til alt ugjenkallelig var slutt. Etter hvert kom en annen lyd til, en kontinuerlig skraping av metall mot stein. 

En av karene fant et hult bambusrør og lyttet med det mot veggen. Det kunne ikke være tvil – et sted over dem arbeidet et bor seg gjennom steinmassene. Redningen nærmet seg.

Gruvearbeiderne visste at det ville ta lang tid å bore seg gjennom. Men da boret på dag 14 nærmet seg gjennomslag, sto de klare. 

Hver mann hadde skrevet en lapp som de ville feste til boret for å være sikre på at redningsfolkene fikk vite at de var i live. Akkurat da mennene ventet å få se boret bryte igjennom, ble den rytmiske skrapende lyden svakere. 

Redningsfolkene hadde siktet boret feil inn. Alt var mislykket.

Kapsel hentet arbeiderne opp fra sammenrast gruve

Gruveganger gjennomhullet hele området, og ytterligere ras var en reell trussel. Ingen visste nøyaktig hvor de labyrint­pregede tunnelene strakte seg, så redningsfolkene jobbet på måfå da de prøvde å bore en redningssjakt ned til gruve­arbeiderne. Fjellet besto av en meget hard vulkansk bergart, og dybden gjorde det vanskelig å holde borretningen. Redningsfolkene prøvde å bore ned til tre steder i gruven og gjorde i alt ni forsøk før det lyktes dem å få gjennomslag akkurat der hvor gruvearbeiderne oppholdt seg. En spesialkonstruert kapsel som passet nøyaktig til sjakten, førte mennene tilbake til friheten.

Søndag 22. august. Dag 18:

Denne gangen får boret gjennomslag. Nå får mennene oksygen, mat og andre forsyninger.

En fjern, men konstant skjærende lyd minnet Sepúlveda og arbeidskollegene om at redningsfolkene ikke hadde gitt opp forsøket på å finne dem. 

Bare to bokser tunfisk var igjen, og rasjonen var nå redusert til én skje hver tredje dag. Sepúlveda var blitt syk av det forurensede vannet. 

Han kastet opp og ble dehydrert. Han falt i en lett og urolig søvn, men våknet av et øredøvende spetakkel. Over hodet på dem var det et bor som hylende skar seg gjennom steinmassene. 

Mennene jublet uhemmet. Sepúlveda flådde av seg klærne og dro løs underbuksestrikken som de festet lappene til boret med. 

”Estamos Bien En El Refugio” – ”Vi er i sikringsrommet og har det bra. De 33,” sto det på en av dem.

Hullet som redningsfolkene hadde boret, var stort nok til at det kunne fôres med et rør for transport av mat og vann. 

Det ble også satt ned to rør til, ett for oksygenforsyning og et annet med fiberoptiske kabler slik at det skulle bli mulig for redningsgruppen å opprette kontakt med mennene i gruven. 

Men utgraving av en tunnel for evakuering av de innesperrede ville ta atskillig lengre tid. Fire måneder regnet redningsfolkene med å bruke. Frem til da gjaldt det å holde arbeiderne i live. Mange var så avkreftet at en uskyldig infeksjon raskt kunne bli livstruende. 

Gómez, som led av silikose, var særlig utsatt. Sykdommen var slik at han kunne utvikle lungebetennelse og dø i løpet av kort tid. Sepúlveda og flere andre hadde dårlige tenner, og en betennelse kunne bli fatal på grunn av fukten og bakterie­nivået i gruven. 

Tiden gikk ulidelig langsomt, og mennene prøvde å holde mørke tanker borte ved å spille domino med selvlagde brikker.

Gruvestøv gir lunger av stein

Gruvestøv inneholder partikler som består av et krystall kalt silikat.Krystallene fører til små knuter i bindevevet som skader puste­evnen og kretsløpet i lungene. Lidelsen kan gi økt trykk i lunge­arteriene, forstørret hjertekammer og stor fare for hjertesvikt.

Lørdag 9. oktober. Dag 66:

Boret gjør gjennomslag, og det er nå åpnet en tunnel ned til de 33 innesperrede gruvearbeiderne. 

Men de var nå så svekket at det ikke var lett å holde motet oppe. Redningsfolkene avslo å si når de ventet et gjennomslag før boret var ti meter fra taket i gruvegangen. 

Gjennomslaget skulle finne sted i verkstedet der gruvemaskinene sto. Da mennene fikk vite det, stimlet de sammen og så hvordan først slam og vann og deretter steinblokker raste ned fra taket. 

Etter noen uutholdelige sekunder da boret kjørte seg fast i de kraftige stålboltene i taket, ble rommet brått fylt av støv, og de kunne se borkronen som så ut til å sveve fritt i luften. 

Mennene omfavnet hverand­re. Da boret ble trukket opp, gikk de bort til sjakten. Det var mørkt, de så bare noen meter opp, men de visste at bore­hullet var veien opp til friheten. Kjølig og velgjørende kveldsluft smøg seg mildt rundt ansiktene på dem.

Ytterligere to dager måtte arbeiderne vente før redningskapselen som skulle føre dem opp til overflaten, var klar. Det var verre enn noen gang å sitte og vente. 

Søvnløsheten var utbredt, men de som på tross av prøvelsene klarte å sove, ble vekket tidlig neste morgen av noen kraftige brak. 

Den kjølige luften som hadde fylt gruven, hadde fått fjellet til å sprekke opp. 

Plutselig løsnet store steiner og falt ned. Mennene husket hva de gamle gruvearbeiderne alltid hadde sagt: Gruven gir aldri opp. 

De tok på seg hjelmene og forberedte seg på det verste.

Onsdag 13. oktober. Dag 70: 

Endelig er redningskapselen, som er døpt Fønix, klar, og mennene blir heist opp en etter en. 

I de to dagene de ventet på å bli heist opp, var det stor bevegelse i fjellmassen. Et stort skred isolerte noen av gangene som de hadde pleid å bevege seg rundt i. 

Da redningskapselen omsider kom ned for første gang, tvilte flere på at de ville komme ut i live. Kapselen var bare akkurat så stor at én person kunne stå oppreist i den. 

Kapsel hentet mennene opp igjen til livet

Oppstigningen gjennom den 685 meter dype ­redningssjakten tok først 20 minutter, men med større rutine ble hastigheten økt. De siste gruvearbeiderne som ble trukket opp,
tilbakela turen på bare åtte minutter. 

© AFP/Scanpix

Sepúlveda ble heist opp som nummer to. Før han tok plass, fikk han på seg sikkerhetsdrakt. Og rundt brystet en monitor som skulle sjekke hjerterytmen.

På ferden opp gjennom sjakten ser Sepúlveda fjellveggen flimre forbi gjennom et trådnett i kapselen. 

Turen virker endeløs, men 20 meter før bakkenivå kan han ane lysstråler. Klokken 01.09 heises kapselen opp av sjakten. 

Han får øye på sin kone, Katty. ”Hei, kjæresten min,” roper han ved gjensynet han har ventet på i 69 dager.

Mario Sepúlveda danset av glede da han kom opp fra gruven. ”Gud og ­Djevelen sloss om meg. Gud vant,” uttalte han ­smilende til en hel verdens filmkameraer.

Vil du ha flere store leseopplevelser?

Med Illustrert Vitenskap blir du bortskjemt med fortellinger om vitenskapens største landevindinger. I hver utgave kan du lære mer om blant annet universet, kroppen og de største teknologiske gjennombruddene. 

I neste utgave tar vi deg med på astronomenes jakt på å løse et av universets største mysterier: svarte hull.

Hvis du bestiller nå, kvitterer vi med et knalltilbud:

  • 2 utgaver av Illustrert Vitenskap.
  • En stilig vanntett ryggsekk.
  • 2 måneders gratis dokumentarfilm på strømmetjenesten DOCMA.

For bare 49,50,- inkl. porto.

Alle gruvearbeiderne reddes på mirakuløs vis opp mens hele verden følger med. Her opptak fra CNN mens den siste arbeideren forlater dypet.

Les også

Kanskje du er interessert i...

FÅ ILLUSTRERT VITENSKAPS NYHETSBREV

Du får ditt gratis spesialtillegg, Vår Ekstreme Hjerne, til nedlasting straks du har meldt deg på nyhetsbrevet.

Fant du ikke det du lette etter? Søk her: