Skraldespand

Opprydning i menneskets stamtre: Flere arter blir kastet ut

Hvem er vår direkte stamfar? Og hvor mange menneskearter finnes det? Forskerne blir ikke enige, men nå skjærer ny forskning gjennom forvirringen og gir oss svar på de viktigste spørsmålene.

Hvem er vår direkte stamfar? Og hvor mange menneskearter finnes det? Forskerne blir ikke enige, men nå skjærer ny forskning gjennom forvirringen og gir oss svar på de viktigste spørsmålene.

S. Entressangle/E. Daynes/SPL & Shutterstock

«Jeg har funnet Adam!» ropte arbeideren Daniel Hartmann til de uforstående gjestene på kroen i den lille tyske byen Mauer i nærheten av Heidelberg. Hartmann refererte til selveste Bibelens Adam – verdens første menneske.

Året var 1907, og selv om Hartmanns funn viste seg ikke å være Adam, var det en stor oppdagelse. Tyskeren hadde funnet en 600 000 år gammel kjeve fra en forhistorisk menneskeart som like etter fikk navnet Homo heidelbergensis.

Arten har senere blitt funnet flere steder i Europa, Afrika og Asia og har fått en av de viktigste plassene i menneskets stamtre – som en direkte stamfar til vår egen art, Homo sapiens. Men nå er noen forskere i gang med å skrote heidelbergensis helt.

Kæbeben

Det opprinnelige Homo heidelbergensis-funnet fra Mauer besto ikke av annet enn en kjeve. Til gjengjeld var den godt bevart og manglet bare noen få tenner.

© John Reader/SPL

Et internasjonalt team av forskere med Mirjana Roksandic ved universitetet i Winnipeg i Canada i spissen vil rydde opp i menneskets stamtre, som har vært rotete i flere tiår. Treet inneholder en rekke arter som forskerverdenen ikke kan komme til enighet om, og debatten gjør historien om vår egen fortid uklar.

Roksandics løsning er å skrote flere velkjente arter og peke ut en ny art som vår egen direkte forgjenger.

Forfedrene våre var ikke alene

Menneskets stamtre trenger en opprydning. Treet har røtter tilbake til en tid da forskerne anså det moderne mennesket som det ypperste sluttproduktet av en lang, lineær utvikling fra primitivt til avansert, fra ape til menneske.

Men nye funn og moderne DNA-teknologi har gjennom de siste ti–tjue årene snudd den gamle oppfatningen helt på hodet. Stamtreet vårt er ikke bare en enkel, rett stamme, men et forgreinet buskas. En gang levde vi side om side med en rekke andre menneskearter.

6 menneskearter – og kanskje flere – levde samtidig med Homo sapiens.

Går vi bare 40 000 år tilbake i stamtreet, møter vi to av søsterartene våre: neandertaleren og den mystiske denisova. For 50 000 år siden levde ytterligere to arter sammen med oss: Homo floresiensis og Homo luzonensis.

For om lag hundre tusen år siden hadde vi dessuten selskap av Homo erectus, og for 230 000 år siden sørget Homo naledi for at det totale antallet menneskearter som delte kloden med oss, antagelig var minst seks. Går vi lenger tilbake, før vår egen arts tid, dukker det opp enda flere arter.

Det store mangfoldet av arter er fascinerende, men det utgjør et problem for forskerne. Nøyaktig hvor mange greiner det er på treet, og hvordan greinene henger sammen med hverandre, er akkurat nå åpent for fortolkning – og forskerne blir ikke enige.

Et av hovedproblemene er at trekkene til det moderne mennesket, for eksempel stor hjerne og flatt ansikt, ikke oppsto et om gangen i en enkel, kronologisk rekkefølge, slik forskerne tidligere forestilte seg det.

I stedet viser nye funn at de moderne trekkene våre i noen tilfeller dukket opp før trekk som har blitt ansett som mer primitive. Andre moderne trekk oppsto noenlunde samtidig, men hos to ulike arter.

Stort sett hvert eneste funn har sin egen sammensetning av trekk, og derfor har forskerne problemer med å komme til enighet om funnenes innbyrdes slektskap. Men nå har Mirjana Roksandic og kollegene hennes tatt et drastisk skritt mot en løsning.

Fortidens forskere var slurvete

Roksandic vil først og fremst avskaffe Homo heidelbergensis. Mange av de funnene som er tilskrevet arten, ble gjort i en tid da forskerne forestilte seg at menneskets utvikling var enkel, og at jorden generelt bare var bebodd av én menneskeart om gangen.

Funn som stammet fra noenlunde samme tidsperiode, som Daniel Hartmanns opprinnelige funn fra Mauer, ble derfor ofte klassifisert som Homo heidelbergensis – uansett om de så ut som Mauer-funnet eller ikke.

Det betyr at forskerne i dag ikke blir enige om en klar definisjon på arten. Det finnes altså ikke en utvetydig liste av trekk som gjør det mulig å avgjøre om et nytt funn tilhører heidelbergensis.

Det samme gjelder dessuten en annen art, Homo rhodesiensis, som har ført til hodebry siden den ble navngitt i 1921.

Både heidelbergensis og rhodesiensis blir kastet ut av stamtreet i Roksandics nye studie. Forskeren har sammen med kollegene sine sett på en lang rekke fossiler som er om lag 200 000–700 000 år gamle, og mange er tilskrevet nettopp disse to artene.

Konklusjonen er at alle fossilene må kategoriseres på ny.

Verdenskort Homo Heidelbergsensis
© Shutterstock & Malene Vinther

Vanlig art faller fra hverandre

Homo heidelbergensis så ut til å være en verdensomspennende suksess med representanter i både Afrika, Europa og Asia. Men nå avliver en ny studie arten og døper om alle heidelbergensis-funnene.

Flere heidelbergensis-funn fra Europa, blant annet kjeven fra Mauer, bør ifølge Roksandic nå betraktes som tidlige neandertalere. Og en rekke asiatiske funn tilhører med stor sannsynlighet helt nye arter – som Roksandics team har valgt å ikke navngi.

Andre forskere har imidlertid nylig gitt navnet Homo longi til flere av de asiatiske funnene. Noen funn fra Asia kan dessuten vise seg å representere neandertalerens søsterart, denisovaene, som for øvrig bare er kjent fra små knokkelfragmenter.

De asiatiske fossilene utgjør uten tvil en viktig brikke i menneskets evolusjon, men Roksandics viktigste bidrag til historien om menneskets utvikling bygger på funn fra Afrika.

Ny art er vår direkte stamfar

På grunnlag av et etiopisk kranium som tidligere har blitt betraktet som enten heidelbergensis eller rhodesiensis, har Roksandics team innført en helt ny art, Homo bodoensis – oppkalt etter området Bodo D'ar, der kraniet er funnet.

Flere andre funn fra Afrika, og kanskje et fra Italia, blir dessuten regnet for å tilhøre arten, som levde for om lag 300 000–600 000 år siden.

H. Bodoensis

Homo bodoensis – her rekonstruert av en kunstner i samarbeid med forskerne – levde i det østlige og sørlige Afrika og kanskje i Nord-Afrika og Sør-Europa.

© Ettore Mazza

Den nye arten er bedre definert enn Homo heidelbergensis, og det vil gjøre det enklere å artsbestemme nye funn. En klarere definisjon vil også hjelpe når forskerne skal analysere hvordan ulike arter er plassert i forhold til hverandre på stamtreet.

Og ifølge Roksandic har Homo bodoensis en helt spesiell plass i stamtreet vårt. Arten deler en rekke trekk med oss som ikke ses hos andre arter – ikke engang hos vår nære slektning neandertaleren.

Det betyr høyst sannsynlig at Homo bodoensis er den direkte forgjengeren til Homo sapiens. Dermed har forskerne fått oversikt over en helt avgjørende periode i menneskets utvikling.

Kranier
© Natural History Museum, London/SPL & Jeffrey H. Schwartz & Shutterstock

Ny art er et manglende mellomledd

Homo erectus er en stamfar til vår egen art, men den er for ulik oss til å være vår nærmeste stamfar. Den nye arten, Homo bodoensis, kan godt være det manglende mellomleddet mellom erectus og oss.

Den nye arten får blandet mottakelse

Homo bodoensis er nå et offisielt artsnavn og er tatt opp i den såkalte ZooBank – et internasjonalt register over alle navngitte arter. Men det betyr ikke at andre forskere vil bruke Roksandics nye definisjoner i sitt arbeid.

Så snart den nye studien ble utgitt, ble Homo bodoensis møtt med kritikk. Det er uvanlig å navngi en ny art ut fra et gammelt funn, sier noen forskere. Det er unødvendig å avskaffe heidelbergensis, sier andre. Og andre har problemer med å se hvordan en ny art kan hjelpe på artsforvirringen.

Arten har imidlertid blitt hilst velkommen av flere forskere. Og ingen bestrider tanken bak Homo bodoensis, nemlig at det er behov for å skape mer klarhet om funnene i stamtreet.

Uansett om den nye arten slår an, har Roksandic og kollegene hennes klart å sette søkelyset på noen ømme punkter og fått i gang en diskusjon om selve grunnlaget for jakten på forfedrene og formødrene våre.

Forskere verden over vil nok også nøle med å ty til heidelbergensis neste gang de står med et ubestemmelig funn i hånden – i stedet er de nå tvunget til å gå grundigere til verks i studiene sine.

Daniel Hartmanns opprinnelige heidelbergensis-funn fra Mauer er nå dessuten gjenstand for en helt annen debatt. Det ligger i en eske på universitetet i Heidelberg, til tross for at ordføreren i Mauer i årevis har forsøkt å få det utlevert.

Den lille byen vil nemlig bygge et museum for det gamle kjevebeinet – for i Mauer har menneskearten Homo heidelbergensis fortsatt sin status i behold.