Forskere vil gjenopplive mammuten
For om lag 4000 år siden døde den siste mammuten på en liten russisk øy i det nordlige Sibir, men kanskje kan den utdøde giganten gjøre et comeback.
I 2019 tok forskere fra Kindai University i Osaka ut beinmarg og muskelvev fra en 28 000 år gammel mammut som ble døpt Yuka – gravd ut nær landsbyen Yukagir i det nordøstlige Sibir.
Deretter identifiserte forskerne de minst ødelagte cellekjernelignende strukturene og innførte dem i eggceller fra mus, og her viste cellene tegn på den aktiviteten som går forut for celledeling.
Selv om mammutcellene til syvende og sist ikke formerte seg, kaller forskerne forsøket et «betydelig skritt mot å gjenopplive mammuter».
Yuka er verdens best bevarte mammut. Analyser av hår og støttenner viser at mammuten var mellom seks og åtte år gammel da den døde for om lag 28 000 år siden. I 2019 innførte japanske forskere cellekjerner fra mammutlevningene i eggceller fra mus.
Det avgjørende skrittet i gjenopplivingen av mammuten håper den amerikanske genforskeren George Church fra Harvard University å ta.
I 2015 klarte Church og forskergruppen hans å innføre DNA fra en mammut i en elefantcelle ved hjelp av genredigeringsverktøyet CRISPR.
«Målet vårt er å skape en hybrid mellom et elefant- og et mammutfoster. Det vil bli en slags elefant med mammuttrekk», sa Church om forsøket. Han har de siste årene innhentet nytt DNA-materiale fra godt bevarte mammuter og forventer at gjenopplivingen av mammuten vil skje før 2030.
DNA-materialet til å gjenopplive den utdøde mammuten finner forskerne hovedsakelig i permafrosten i Sibir.
Her ligger millioner av mammutfossiler begravet i et tykt lag is som har bremset de biologiske prosessene som normalt inntreffer ved døden. Derfor framstår mammutfossilene ofte i usedvanlig god stand.
Når levde mammuten?
De første mammutene oppsto som en underart av den afrikanske elefanten for om lag fire millioner år siden. En million år senere migrerte mammutarten M. rumanus fra Afrika til Europa og nådde med tiden også til Asia og Nord-Amerika. Her oppsto nye mammutarter som var bedre tilpasset de lave temperaturene.
Den siste og mest velkjente mammutarten var den ullhårede mammuten som dukket opp i Sentral-Asia og Sentral-Europa for om lag en million år siden.
Den ullhårede mammuten veide mellom fem og seks tonn og målte tre–fire meter i høyden, noe som er det samme som den nålevende afrikanske hannelefanten. Til forskjell fra sin afrikanske artsfrende hadde mammuten et tykkere fettlag og en meterlang, tykk pels som gjorde den i stand til å holde varmen i den bitende kulden.
Den ullhårete mammuten var dekket av en lang pels som var oppbygget av hår fire til seks ganger tykkere enn hos mennesker. Tettest på kroppen var mammuten polstret av et lag isolerende underull som bestod av om lag ti centimeter lange hår.
Når døde mammuten ut?
Ved slutten av den forrige istiden for omkring 10 000-12 000 år siden forsvant mesteparten av mammutene.
Forskning tyder på at de ullhårede mammutene bukket under for en kombinasjon av skrumpende leveområder forårsaket av klimaendringer som fikk isen til å trekke tilbake seg og næringsrike urter til å forsvinne, samt økt jakt.
Det er usikkert hvor utbredt menneskers jakt på mammuter var, men at mammuten befant seg på steinaldermenneskets liste over byttedyr, ble slått fast i 2019. Her fant arkeologer nemlig 824 mammutknokler og en mulig menneskeskapt mammutfelle i Mexico.
Andre funn som for eksempel merker etter spyd i knoklene på mammutfossiler gir forskerne styrket mistanke om at mennesket var med på å forsegle mammutens skjebne.
Mammutens støttenner ble flere meter lange
Et av mammutens mest karakteristiske kjennetegn er de to enorme støttennene. Støttennene kunne nå en lengde på opptil fire meter, og mammuten brukte dem blant annet til å grave i jorden etter mat og forsvare territorium med.
Ved å analysere en hunnmammuts støttenner kan forskere finne ut hvor mange unger den rakk å få. Mammutens støttenner vokste nemlig langsommere under graviditeter.
Sibirsk øy var mammutens siste bastion
På Wrangeløya – en russisk øy i Det østsibirske hav – klarte imidlertid en liten flokk ullhårede mammuter å holde stand helt fram til år 2000 f.Kr.
Øya var en del av den store Beringia-landmassen som forbandt Sibir med Alaska og altså Asia med Nord-Amerika. Da enorme mengder fastlandsis smeltet ved avslutningen av istiden, ble Beringia oversvømt og Wrangeløya isolert med et par hundre mammuter.
Ifølge amerikanske forskere fra The University of North Carolina døde jordens siste mammuter på grunn av en rekke skadelige genmutasjoner, antagelig forårsaket av innavl.
Mutasjonene innebar at mammuten til slutt hadde en tynnere pels, fordøyelsesproblemer og en ødelagt luktesans, noe som gjorde det vanskeligere for den å fange opp feromoner og peke ut en make.
Gjenoppliving av mammut kan gjøre stor skade
I dag, flere tusen år senere, kaster forskerne ut et redningsbelte til den utdøde mammuten i form av genteknologi og DNA-forskning. Men spørsmålet er om det i det hele tatt er klokt å leke gud og gjenopplive de gamle gigantene.
Flere biologer frykter at en gjeninnførsel av mammuten risikerer å skape grobunn for nye sykdommer og i verste fall skyve andre dyrearter utover avgrunnens rand.
Som professoren i Steven Spielbergs monsterfilmer Jurassic Park sier til forskerne bak den katastrofale gjenopplivingen av parkens dinosaurer: «Dere var så opptatte av å finne ut om dere kunne gjøre det at dere aldri stoppet opp og vurderte om dere burde gjøre det.»
5 utdøde dyr forskere (også) vil gjenopplive
Mammuten er ikke det eneste dyret som kan få et comeback ved hjelp av genmanipulering. Her er fem dyr som forskerne også kjemper for å trekke fram fra avgrunnen.
Nordlig hvitt neshorn
Levested: Afrika
Utdød: 2018
Selv om Sudan, den siste hannen av det nordlige hvite neshornet, døde i 2018, prøver forskere fortsatt å gjenopprette bestanden. Ved hjelp av kunstig befruktning vil de inseminere de to gjenværende hunnenes egg med nedfrosset sæd fra Sudan og andre tidligere hanner.
Deretter vil forskere plassere eggene i hunner fra den nært beslektete arten sørlige hvitt neshorn, og bruke dem som surrogatmødre for nye neshornunger. De gjenværende hunnene kan nemlig ikke gjennomføre en graviditet.
I 2020 klarte forskere å skape tre levedyktige fostre, såkalte embryoer, av fem egg fra den ene hunnen. Embryoene er nedfrosset fram til forskere er klare til føre dem inn i sørlige hvite neshorn.
I mellomtiden forsøker forskere å klare det samme med eggene fra den andre hunnen.
Dronte
Levested: Mauritius
Utdød: 1662
Dronten er en forhistorisk fugl som ikke kunne fly, selv om den hadde vinger. Den hadde et karakteristisk krumt nebb, og ifølge beskrivelser var den ikke redd for mennesker. Forskere mener at drontens fryktløshet ble skjebnesvanger, da det gjorde den til et lett offer for mennesker.
Gjenoppliving av dronten har vært på tale flere ganger, og forskere håper å kunne bringe den tilbake ved å utvinne dronte-DNA og bruke nålevende slektninger til kloning.
Vandredue
Levested: Nord-Amerika
Utdød: 1914
Jakt og ødelagte leveområder innebar at den siste vandreduen, navngitt Martha, døde i en amerikansk dyrehage i 1914.
Men forskere i organisasjon Revive and Restore arbeider nå for å skape en ny generasjon av vandreduer ved å endre genetikken i nålevende duer.
Ifølge organisasjonens sjefforsker kan de nye vandreduene være flyveklare før 2025.
Storpræriejerpe
Levested: USA
Utdød: 1932
Storpræriejerpe var en underart av den nålevende præriehønen som, akkurat som vandreduen, døde ut på grunn av jakt og ødelagte leveområder. Myndigheter prøvde i flere år å beskytte og øke bestanden, men tross flere initiativ lyktes det aldri.
Senere studier har vist at innavl hadde forringet hannenes fertilitet slik at artens skjebne antagelig var forseglet lenge før det siste eksemplaret døde.
Som med vandreduen arbeider den amerikansker organisasjonen Revive and Restore også med å bringe fuglen tilbake i det nordamerikanske landskapet. Prosjektet er imidlertid bare i de innledende fasene.
Moa
Levested: New Zealand
Utdød: 1530
Moafuglen var en gruppe av strutsefugler som ble utryddet for mange hundre år siden. Akkurat som dagens strutser kunne ikke moaene fly, og ettersom navnet betyr 'spiselig fugl' på polynesisk, har den antagelig vært en næringskilde blant mennesker.
I 2019 tok forskere det første skrittet mot å kunne bringe den store fuglen tilbake. Ut fra en tå-knokkel klarte de å samle deler av den genetiske informasjonen, det såkalte genomet, på den mindre moa-arten Anomalopteryx didiformis.
Forskningen avventer fortsatt fagfellevurdering.
