Under istiden fantes det ullhårete neshornet i et bredt belte fra Vest-Europa, via Asia til Stillehavet. Men for 14.000 år siden var det slutt.
Dateringer av knokler og frosne eksemplarer fra Sibir viser at arten døde ut på dette tidspunktet, men paleontologer har hittil vært i tvil om årsaken. Ifølge en av teoriene bukket neshornet under for menneskets jakt, men nye DNA-studier viser noe annet.
Knokler, hulemalerier og nedfrosne eksemplarer fra tundraen i Sibir viser at det ullhårete neshornet har vært utbredt i et enormt område (lysegrønt) i Europa og Asia.
Selv menneskene jaktet på dyrene i over 15.000 år, hadde det ikke noen stor betydning for bestanden.
Kromosomer viser stor variasjon
Forskere fra Stockholms Universitet undersøkte DNA fra et 18.500 år gammelt neshorn som var så godt bevart at det var mulig å sammenligne kromosomene dyret hadde arvet fra moren og faren.
De store forskjellene i DNA-et viste at det på det tidspunktet, noen få tusen år før neshornet døde ut, har vært stor genetisk variasjon og dermed også en stor og sunn bestand. Forskerne konkluderer derfor med at det sannsynligvis var endringer i klimaet som ga arten dødsstøtet.
Det ullhårete neshornet var – med sin pelsen og sin kompakte kropp – skapt til et liv i kulden. Pukkelen på ryggen kunne lagre fett til magre tider.
Mot slutten av istiden ble det plutselig om lag ti grader varmere i den såkalte Bølling-Allerød-perioden fra for 14.600 til 12.800 år siden. Dermed har vegetasjonen antatt endret seg så raskt at neshornet ikke rakk å tilpasse seg.
