I en verden dominert av gigantiske insekter, lenge før dinosaurenes tid på jorden, bestemte en fisk seg for å komme seg opp på tørt land.
På rundt samme tid angret en annen landutforskende fisk og vendte tilbake til vannet. Det viser nye studier ved universitetet i Chicago.
Fisken som inntok land
Fisken som valgte å bli på land, er det berømte krokodillelignende vesenet Tiktaalik roseae. Ordet tiktaalik kommer fra språket inuktikuk og betegner fiskeslaget lake.
Tiktaalik roseae anses som en av de eldste forfedrene til alle landlevende virveldyr på jorden – alt fra dinosaurer til pattedyr.
Etter hvert utviklet Tiktaalik sterke fotlignende finner som den kunne bevege seg på grunne elvebredder med. Til slutt kunne den dra seg helt opp på tørt land.
Arten er derfor regnet som et firbeint dyr. Faktisk har den fått tilnavnet fotfisk.
En illustrasjon av Qikiqtania wakei (den lysegrønne i midten) i vannet med sine større fettere, Tiktaalik roseae.
Fisken som angret
Oppdagelsen av Tiktaalik fant sted i 2004. Og den overskygget funnet av et annet vannlevende vesen som også ble oppdaget i 2004 – og som derfor ble gjemt og glemt på et lager.
Den nye fotfisken har fått navnet Qikiqtania wakei. Qikiqtaaluk er navnet på den kanadiske regionen der fossilet ble funnet, og det var også her Tiktaalik ble oppdaget.
Begge levde i den sene Devon-perioden, for om lag 375 millioner år siden.
En analyse av kjevene til Qikiqtania indikerer at den hadde et flattrykt, skuffelignende hode med øynene oppå, og en hud dekket av skjell.
Den har som voksen vært om lag 76 centimeter lang og derfor noe mindre enn Tiktaalik, som målte 2,7 meter.
En rekonstruksjon fra en dataskanning som viser den merkelige beinbygningen i brystfinnen hos Qiqiktania.
Finne-evolusjon stanset
Det som fikk forskerne til å sperre opp øynene, var finnene på Qikiqtania. Fossilet inneholdt nemlig en hel brystfinne med en tydelig overarmsknokkel.
Selv om den ligner på brystfinnen til Tiktaalik, så viste en rekke CT-skanninger at beinbygningen var annerledes.
Prøvene viste at knoklene manglet styrken som måtte til for at dyret skulle løfte seg opp, holde kroppen oppe og begynne å gå.
Tvert imot var finnene til Qikiqtania glatte og buede, noe som kan tyde på at den har vært mye bedre egnet til å padle gjennom vannet.
«Først trodde vi at det var en ung Tiktaalik, siden den var mindre, og at den kanskje ikke var ferdig utviklet enda», forteller Neil Shubin, paleontolog ved universitetet i Chicago.
«Men overarmsknokkelen er glatt og bumerangformet, og den har ikke de trekkene som ville la fisken skyve seg opp på land. Den er overraskende annerledes og antyder noe nytt.»
Qikiqtanias kropp var derfor på vei til å utvikle seg til et liv på land, men den stanset denne utviklingen og vendte tilbake til vannet.
«Tiktaalik blir ofte sett på som et overgangsdyr fordi det er lett å se de trinnvise endringene fra et liv i vannet til et liv på land. Men evolusjonsmessig vet vi at det ikke alltid er så enkelt», forklarer Stewart, som også er forsker ved universitetet i Chicago og har bidratt til studien.
Forsker Tom Stewart sitter med fossile eksemplarer av Qikiqtania wakei. Det er disse fossilene som viser at Qikiqtania valgte vannet, mens Tiktaalik valgte landjorda.
