Hvalenes stamfar inntok verden raskere enn forskerne hittil har trodd.
Funnet av et tre meter langt skjelett av en firbeint hval ved kysten av Peru viser at den var til stede i Stillehavet allerede for 43 millioner år siden, og det utfordrer forskernes teori om hvalenes tidlige utviklingshistorie.
Som navnet tilsier, var den firbeinte hvalen i stand til å klare seg både til lands og til vanns.
Skjelettet fra Peru gir et godt bilde av dyrets anatomi.
Det hadde et smalt hode med lange kjever og tenner som var godt egnet til å fange fisk. Beina var korte, og tærne var lange og antagelig forbundet med svømmehud.
Med sine skarpe tenner jaktet hvalens stamfar i havet, men den kunne også klare seg på land.
Mest interessant er den lange halen. De kraftige virvlene viser at halen har vært sterk og har gitt god framdrift i vannet. Den firbeinte hvalen har altså brukt både bein, føtter og hale til å svømme med, akkurat som dagens otere og bevere.
Hvaler beveget seg på tvers av kontinenter
Hittil har paleontologene ment at den firbeinte hvalen utviklet seg ved kysten av India og spredte seg til kystene omkring Afrika og videre nordover. Deretter nådde den Nord-Amerika og først senere rundt Sør-Amerika.
Alderen på skjelettet fra Peru forteller en annen historie.
Den firbeinte hvalen hadde skarpe tenner på de lange kjevene, som var godt egnet til å fange fisk.
De firbeinte hvalene må ha krysset Atlanterhavet mye lenger sør og tatt snarveien fra Afrika til Sør-Amerika.
Derfra har de nådd rundt til den andre siden av kontinentet – enten ved å spre seg langs kysten hele veien rundt Sør-Amerika eller ved å vandre over land til Stillehavet.
Arten fra Peru har fått navnet Peregocetus pacificus, som betyr «den reisende hvalen som nådde Stillehavet».