Hund og kvinde

Vi har skapt vår egen beste venn

Mens mennesket erobret verden, erobret hunden hjertene våre. Nye analyser av gammelt hunde-DNA avslører at hunden har vært reisefølget vårt i over 20 000 år, og det tette samlivet kan leses av i både hunders og menneskers gener i dag.

Mens mennesket erobret verden, erobret hunden hjertene våre. Nye analyser av gammelt hunde-DNA avslører at hunden har vært reisefølget vårt i over 20 000 år, og det tette samlivet kan leses av i både hunders og menneskers gener i dag.

Fuse/Getty Images & Shutterstock

Klokken er fire om morgenen når 69 år gamle Pam Mansfield blir vekket av hunden sin, Gypsy, som hyler og dytter til henne. Hunden fortsetter helt til Pam er våken.

Pam føler seg utilpass og måler blodsukkeret. Til sin forskrekkelse er det fryktelig lavt.

Heldigvis har hun en sjokolade liggende på nattbordet til slike nødssituasjoner. Hun kaster seg straks over den før hun, i en ganske omtåket tilstand, setter kurs mot kjøkkenet for å få i seg noe mer å spise og drikke. Under hele forløpet viker ikke Gypsy fra hennes side.

Diabetespasienter som Pam er i alvorlig fare hvis blodsukkeret faller drastisk i løpet av natten, særlig hvis de ikke har spist nok dagen før. Hadde ikke Gypsy vekket Pam, er det høy risiko for at hun hadde endt i diabetisk koma, noe som kan være dødelig.

Slike redningsaksjoner viser at det ikke bare er en floskel når vi kaller hunden for menneskets beste venn. Og det tette båndet mellom hunder og mennesker har blitt til gjennom en lang periode.

Tross den lange felles historien er det fortsatt mye vi ikke vet om historien til våre pelskledde venner. Men takket være et storstilt forskningsprosjekt har vi nå fått et mer detaljert innblikk i hundens evolusjon.

27 gamle knokler har gjort det mulig å følge hvordan hunden inntok verden.

En stor internasjonal forskergruppe har nemlig kartlagt og analysert genom fra 27 forhistoriske hunder – det eldste nesten 11 000 årene gammel. Forskningen, som ble offentliggjort i tidsskriftet Science ved utgangen av 2020, tegner et klarere bilde av hvordan hunden har spredt seg rundt på kloden.

Forskerne oppdaget blant annet en rekke bemerkelsesverdige sammenfall mellom vandringene til hunder og mennesker siden istiden, noe som viser at det har vært et helt spesielt forhold mellom de to artene.

Forfedre oppsto for 5 millioner år siden

Hundefamiliens historie begynner lenge før mennesker og hunder fant sammen. For om lag fem millioner år siden oppsto de første medlemmene av Canis-slekten. I dag består den av 36 arter, blant annet rever, ulver og sjakaler.

Selv om hunder har helt ulike størrelser og utseender – fra grand danois og labrador til terrier og chihuahua – tilhører de alle arten Canis lupus familiaris. Arten er en underart av arten Canis lupus, der vi også finner ulven og dingoen. Ulver og tamhunder stammer fra en ulveart som i dag er utdødd.

Ulv og hund gener

Ulver kan veie opptil 80 kilo. Til sammenligning veier en chihuahua bare 1,5–3 kilo. Men tross den enorme forskjellen på utseendet er de genetisk veldig like.

© Shutterstock

Først i de siste 200 årene har variasjonen av hunderaser eksplodert til det vi kjenner i dag. Mennesker har avlet fram hunder med ettertraktede egenskaper – helt fra avlange dachser som kan jage rever i tunneler til lydige schæfere som driver saueflokken sammen.

Kartla genomer fra 27 knokler

Historien om hvordan ville ulver ble til de hundene vi kjenner i dag, er litt av et eventyr, med mange mysterier.

For å lære mer om hunders evolusjon, og hvordan populasjoner av hunder har migrert gjennom tiden, slo forskere verden over seg sammen i et omfattende prosjekt og kartla genomer fra levninger av 27 hunder som stammet fra Europa, Midtøsten og Sibir. De eldste stammet fra en hun som levde i Karelen i Finland for 11 000 år siden – rett etter den siste istiden.

Forskerne utvant og kartla DNA-et fra de 27 knoklene før de analyserte genomene og sammenlignet dem med hverandre. Dermed kunne de identifisere hvilke evolusjonære endringer som fant sted for tusenvis av år siden.

Studiene avslører at det for 11 000 år siden fantes minst en håndfull hundetyper av helt ulik genetisk herkomst. Forskerne har oppkalt avstammingene etter de områdene der knoklene er funnet, der hundetypene kanskje har oppstått: Midtøsten, Karelen (Finland), Bajkalsjøen (Sibir), Amerika og Ny-Guinea.

Hunde forskellige racer

Tross sitt mangfoldige utseende er de moderne hunderasene blandet av bare en håndfull gamle varianter.

© Shutterstock

Hunden har forfedre fra hele verden

Moderne hunderaser er krysninger av en håndfull gamle avstamminger, og ved hjelp av genetiske analyser har forskere nå kartlagt hvor hunden din stammer fra.

Siberian husky
© Shutterstock

Huskyen er asiat og europeer

De aktive og energiske huskyene, som har tykk pels, ble avlet fram som trekkhunder av chukchi-folket i Sibir. Huskyen tilhører de såkalte spisshundene, med kileformet hode, som forskere tror hører til de eldste hundetypene. Avstamming: Bajkal, moderne europeisk, Midtøsten.

Chihuahua
© Shutterstock

Chihuahuaen er en europeer i Amerika

En av de minste hunderasene er avlet fram i Mexico, men stammer fra hunder som kom til Amerika sammen med europeiske kolonister. Den er derfor genetisk sett mye nærmere europeisk avstamming enn amerikansk. Avstamming: Moderne europeisk, Amerika.

tibetansk mastiff
© Shutterstock

Mastiffen stammer fra Mongolia

Den moderne tibetanske mastiffen er avlet fram i Himalayafjellene, der den brukes som gjeter- og vakthund. En stor del av genene til rasen stammer fra Mongolia, og også Ny Guinea-syngehund inngår i den genetiske miksen. Avstamming: Sentralasiatisk steppe, Ny Guinea-syngehund, moderne europeisk.

Labrador
© Shutterstock

Labradoren vendte hjem til Europa

Den populære rasen er avlet fram av europeiske bosettere i Newfoundland i Canada. Labradoren ble senere brakt til Storbritannia, der den ble ytterligere avlet til jakthund, noe som resulterte i en labrador retriever. Avstamming: Moderne europeisk.

samojede
© Shutterstock

Samojeden var gjeterhund i Sibir

Rasen er oppkalt etter samojedfolket i det vestlige Sibir, der den har oppstått. Samojeden ble avlet fram som gjeterhund og brukt til å holde orden på flokker av reinsdyr. Den hører til spisshundene, akkurat som huskyen. Avstamming: Moderne europeisk, sentralasiatisk steppe, Bajkal.

dingo
© Shutterstock

Dingoen ble vill i Australia

Dingoen er en villhund som stammer fra tamhunder. Den er tettest beslektet med Ny Guinea-syngehunder. De eldste knoklene er om lag 3500 år gamle, men genanalyser tyder på at den kom til Australia for 8000 år siden. Avstamming: Ny Guinea-syngehund, moderne europeisk.

Disse fem avstammingene har blitt mikset på kryss og tvers i takt med at hundene spredte seg rundt på jorden og i stigende grad interagerte med mennesker, og det har til syvende og sist banet vei for alle hunderasene vi kjenner i dag.

Variasjonen blant hunder skrumpet

De fleste moderne hunderasene er av en europeisk avstamming, som oppsto for om lag 7000 år siden som resultat av krysninger mellom populasjoner fra Karelen i Finland og Midtøsten.

Møtet mellom hunder med røtter to ulike steder i verden førte til en rekke ulike hundetyper i Europa. Forskernes analyser viser at Europa for 4000–5000 år siden var hjemsted for en enorm variasjon over hunder, med stort genetisk mangfold.

Senere forsvant mangfoldet, og selv om de populære og utbredte europeiske rasene vi kjenner i dag – som for eksempel schæferhunder, labradorer og terriere – ser helt ulike ut, er de genetisk sett nokså sammenlignbare og alle stammer fra samme populasjon av forhistoriske europeiske hunder.

400 hunderaser har mennesket avlet fram – hver og en tilpasset spesielle oppgaver.

Akkurat hva som har skjedd med hundene i Europa, er litt av et mysterium, og årsaken til den plutselige dominansen av den ene avstammingen som førte til moderne europeiske hunder, er fortsatt ukjent.

Det er naturlig å tenke seg at mennesker hadde en finger med i spillet, men ifølge forskernes studier er det krympende mangfoldet i Europa en av de få begivenhetene som ser ut til å ha skjedd uavhengig av mennesker.

Hunden fulgte med mennesket

Kartleggingen av genomer fra forhistoriske hunder ga forskerne muligheter for å teste forbindelsen mellom mennesker og hunder.

Med 17 menneskegenomer fra de samme tidsperiodene og geografiske områdene som de 27 hundegenomer stammet fra, sammenlignet forskerne de genetiske variasjonene i populasjonene av de to artene. Dermed kunne de identifisere paralleller i utviklingen til mennesker og hunder.

Genanalysene viste at hundene migrerte noenlunde parallelt med menneskene – trolig fordi menneskegrupper på vandring tok med seg hundene sine rundt på kloden.

DNA fra gamle hundeknokler har gjort det mulig å følge hundens vandringer rundt i verden. Det viser blant annet at et møte mellom to folk i Europa fikk mangfoldet av hunder til å eksplodere, og at hunden fulgte mennesket til Amerika.

© Shutterstock & Lotte Fredslund

EUROPA: Hunder fra nord og sør møtes

For over 7000 år siden kom hunder fra Midtøsten inn i Europa – sannsynligvis under en folkevandring – og rundt samme tid dro hunder fra Karelen i Finland sørover. Møtet mellom de to avstammingene skapte stor genetisk ulikhet.

© Shutterstock & Lotte Fredslund

EUROPA: En avstamming vinner

For om lag 4000 år siden begynte hundenes genetiske mangfold å falle i Europa. En avstamming overtok regionen, mens andre døde ut, og den utviklet seg til moderne europeiske hunderaser som for eksempel schæferhunder, labradorer og pudler.

© Shutterstock & Lotte Fredslund

ØSTASIA: Hunder går hver til sitt

For over 7000 år siden ble to bestander skilt: Den ene ble til avstammingen Bajkal, den andre til Ny Guinea-syngehunder. Forfedrene til Ny Guinea-syngehunder migrerte til Australia og Ny-Guinea, mens Bajkal-stamfedrene dro mot Sibir.

© Shutterstock & Lotte Fredslund

AMERIKA: Hunden inntar nytt land

Hunder av Bajkal-avstammingen krysset senere den landbroen som på det tidspunktet forbandt Asia og Nord-Amerika. Men allerede for om lag 15 000 år siden hadde hunder ledsaget de første menneskene som migrerte til Amerika.

Et eksempel på det er ifølge forskerne at både hunder og mennesker som lever i Øst-Asia i dag, er tettere beslektet med europeere enn med folk fra Midtøsten. Det viser at grupper av hunder og mennesker må ha vandret fra Øst-Asia til Europa en eller annen gang.

Men selv om mennesker og hunder i Europa har den samme geografiske avstammingen, viser analyser at menneskene innvandret først. Mennesker kom allerede til Europa for mer enn 45 000 år siden, mens hundene antagelig først kom hit for 19 000-32 000 år siden.

Forskerne mener at det med stor sannsynlighet er reisende mellom Midtøsten, Europa og Asia som har utvekslet hunder med hverandre, og på den måten har hundene kommet til Europa.

Et annet eksempel på at hundenes utvikling har fulgt menneskene, er at europeiske hunder har betydelig flere genetiske likheter med avstamminger fra Amerika og Bajkal i Sibir enn med en avstamming som kalles Ny Guinea-syngehund, som representerer en tidlig østasiatisk stamform. Noe lignende gjelder også hos mennesker: Europeere er mye tettere beslektet med uramerikanere enn med østasiater.

Menneskegrupper som hold til ved Bajkalsjøen i Sibir for 18 000-24 000 år siden, hadde både en tilknytning til mennesker i Europa og Asia og bidro til utviklingen av de opprinnelige amerikanerne. Og det er mye som tyder på at menneskene som vandret til Amerika for om lag 15 000 år siden, tok med seg hunder.

Jordbruk skapte nye blandinger

Hundenes utvikling i de siste 11 000 årene har imidlertid ikke vært helt parallell med utviklingen til menneskene. Analysene av de gamle hundeknoklene viste for eksempel at det dramatiske fallet i genvariasjon blant hunder i Europa for om lag 4000 år siden slett ikke følger samme tendens som utviklingen blant mennesker på det tidspunktet.

Det store genmangfoldet som fantes hos europeiske hunder før en enkelt avstamming ble dominerende, ser til gjengjeld ut til å være et resultat av menneskets aktiviteter. Forskerne mener nemlig at variasjonen oppsto fordi mennesker fra Midtøsten dro til Europa med hundene sine.

mand hund

Møtet mellom hunder fra jegere og fra jordbrukere resulterte i en rekke nye krysninger.

© guenterguni/Getty Images

Menneskelige genomer endret seg markant i Europa da jordbruket kom til og gradvis erstattet jeger- og sankerkulturen for omkring 7000 år siden. Endringene skyldtes først og fremst at det var mennesker fra Midtøsten som tok med seg jordbruket i Europa og brakte med seg nye gener.

Møtet mellom eksisterende hunder med forbindelser til jeger- og sankersamfunn og nyankomne hunder tilknyttet jordbrukere fra Midtøsten banet vei for helt nye krysninger og en eksplosjon i mangfold.

Det nye kostholdet er også synlig i genene hos både hunder og mennesker. Akkurat som mennesker begynte hundene å innta større mengder stivelsesholdige matvarer når jordbruk erstattet jakt og sanking.

Hunder fra jeger- og sankersamfunn hadde bare noen få kopier av de såkalte AMY-genene som danner enzymer til å bryte ned stivelse. Jordbrukets framvekst resulterte i hunder med flere kopier av genene, og moderne hunder har betydelig flere enn hunder fra før jordbruket.

Steinalderfolk elsket hundene sine

Ulven var det første dyret som mennesker utviklet et gjensidig fordelaktig forhold til. Dyrene kunne for eksempel advare når fiender nærmet seg bostedet, og hjelpe til på jakten. Med tiden førte samarbeidet til opprinnelsen av tamhunder.

Hunden har antagelig blitt temmet mange ganger i ulike kulturer. Det er fortsatt uvisst nøyaktig hvor, når og hvordan mennesker først temmet hunder.

36 dyrearter er i familie med hunden. I tillegg til ulver tilhører blant annet rever og sjakaler samme familie.

Både Europa, Midtøsten og det sørlige Kina har blitt utropt som tamhundens opprinnelsessted, men i 2015 fant en stor internasjonal forskergruppe på bakgrunn av genetisk materiale fra mer enn 5000 hunder sterke beviser for at hunden ble temmet på stepperne i det sentrale Asia rundt Mongolia.

En nyere studie, som har blitt publisert i tidsskriftet PNAS i 2021, peker imidlertid på Sibir. Den samme studien kommer dessuten fram til at temmeningen skjedde for om lag 23 000 år siden, lenge før andre dyr som for eksempel storfe, griser og geiter ble husdyr.

Hittil har det vært en generell oppfatning av at domestiseringen fant sted for 15 000 år siden, noe som blant annet har vært basert på arkeologiske funn.

Gamle gravplasser med hunder og mennesker begravet sammen er et tydelig bevis på at de to artene levde sammen. Det eldste funnet er fra en 14 000 år gammel gravplass i Tyskland, der to mennesker lå begravet med en sju måneder gammel valp.

Mand hund gravsted

Allerede i steinalderen var forholdet mellom mennesker og hunder så nært at de ble begravet sammen. Det eldste eksempelet er denne 14 000 år gamle graven i Tyskland.

© Carl Persson/Blekinge Museum & Shutterstock

Funnet er ikke bare det eldste av sitt slag, men tyder også på at hunder allerede den gangen var gått rett inn i hjertene på mennesker og ikke utelukkende ble betraktet som nyttedyr.

Jegere og sankere temmet trolig hunder fordi de var nyttige som jakt- og vakthunder. Studier av valpen har imidlertid vist at den var syk i mer enn tre uker av sitt korte liv.

Ifølge forskerne er det høyst usannsynlig at den ville ha overlevd uten hjelp og pleie fra mennesker, og mens den var syk, har ikke hunden vært til nytte, men mer til besvær. Derfor mener forskerne at steinalderfolk betraktet hundene som mer enn bare nyttedyr, og at de hadde utviklet sterke følelsesmessige bånd til de firbeinte følgesvennene.

Gypsy luktet lavt blodsukker

I dag fortsetter båndet mellom hunder og mennesker å utvikle seg. Vi har avlet fram mer enn 400 ulike hunderaser, som ofte har noen veldig spesifikke roller og er til stor nytte.

Hundene ble først brukt til jakt og vakthold, men med tiden har de blitt avlet fram og trent opp til langt flere formål, som for eksempel gjeterhunder, krigshunder, redningshunder og førerhunder.

I nyere tid har terapihunder gjort sitt inntog, og den fysiske og følelsesmessige kontakten med en hund har vist seg å være til stor hjelp for mennesker som lider av depresjon, stress, PTSD eller angst.

Hundens luktesans har til alle tider vært verdifull for mennesker. Nesen er hundens skarpeste sanseorgan og anslås å være 10 000-100 000 ganger mer fintfølende enn hos mennesker. Mennesker bruker sporhunder til å snuse opp alt fra narkotika og penger til blod og våpen.

Hunder kan faktisk lukte sykdom, som det var tilfellet med Pams hund, Gypsy, som reddet eieren fra å ende i diabetisk koma. Pams blodsukker var så lavt at kroppen hennes kompenserte ved å bryte ned fettdepoter, noe som medfører at det ble dannet ketoner som biprodukt, som skilles ut gjennom lungene. Den ubehagelige lukten av ketoner har etter alt å dømme alarmert Gypsy.

Hunder kan også trenes opp til å lukte kreft, malaria og Parkinson. Og under koronapandemien har spesialtrente hunder blitt brukt til å snuse opp covid 19-smittede på flyplasser.

Hund opsporer corona

Hundens luktesans er opptil 100 000 ganger sterkere enn hos mennesker. I dag trenes hunder for eksempel opp til å lukte seg fram til sykdom og kan avsløre koronasmitte ved å snuse på spyttprøver.

© Fatemeh Bahrami/Anadolu Agency/Getty Images

I et forsøk ble åtte hunder trent i en uke før de skulle snuse opp covid-19 i prøver av spytt fra infiserte pasienter og en kontrollgruppe, og på imponerende vis pekte hundene ut de smittede i 94 prosent av tilfellene.

Siden hunden slo følge med mennesker for kanskje over 20 000 år siden, har den hjulpet oss med å innta verden. Og vår trofaste følgesvenn utviser ingen tegn på å gi opp samarbeidet. Hunden har mer enn noe annet dyr klart å tilpasse seg menneskers behov og har blitt så godt kjent med oss at den er gått rett inn i hjertene våre.