Naturlig seleksjon kan skje lynraskt
For 150 år siden beskrev Charles Darwin i sitt verk Om artenes opprinnelse hvordan alle levende organismer var beslektet en gang i tiden. Han forklarte også hvordan nye arter kunne dannes, nemlig ved naturlig seleksjon.

Når vi betrakter livet rundt oss, er det innlysende at artene er tilpasset miljøet. Og i verket Om artenes opprinnelse viste Charles Darwin (1809–1882) hvordan alle verdens forhold, fra dyr og planters utbredelsesmønstre via utdødde arter til utviklingen av underlige atferdsformer, kan forklares ved én enkelt mekanisme – naturlig seleksjon. Nå har forskerne samlet en katalog med eksempler på hvor raskt virkningen av naturlig seleksjon faktisk kan ses. I flere tilfeller kan de forklare hva som er skjedd helt nede på gennivå.
Hannene mistet fargene
Et eksempel er guppyen – en liten fisk som lever i vannløp i Sør- og Mellom-Amerika. Hannene har som regel store haler og sterke farger – noe som har gjort dem til noen av de mest populære akvariefiskene – men det er ikke alle steder at hannene er like prangende. I noen vannløp i Trinidad er hannene ikke særlig iøynefallende. Og forskerne har funnet ut at det som regel er i vannløp der det er mange rovfisker. Det kan se ut som om det ikke er så lurt med sterke farger som det er lett å få øye på for rovfisker, og at det er bedre å gå i ett med bakgrunnen.
For å teste ut om hypotesen virkelig stemte, fanget forskerne noen rovfisker og slapp dem løs i vannløp der hannene var spesielt fargesprakende. Og helt i tråd med hypotesen mistet hannene de sterke fargene etter noen generasjoner. De fargesprakende hannene ble nemlig spist, mens de ”kjedeligere” individene satte sitt preg på senere generasjoner.
Ny fiende gjorde hannene stumme
Vi vet ikke nøyaktig hvilke genetiske forandringer som skjedde med guppyene fra forsøkene i Trinidad. Men det er mye som tyder på at det skjedde endringer i sammensetningen av en rekke gener. I andre tilfeller kan naturlig seleksjon føre til raske og overraskende resultater ved å arbeide med ett enkelt gen.
Stillehavssirissen kom til Hawaii-øygruppen i slutten av 1800-tallet. Der kunne arten spre seg fritt helt til øyene fikk en annen innflytter, fluen Ormia ochracea. Denne fluen legger egg i syngende sirisshanner, som den finner med sin uhyre skarpe hørsel. Larvene spiser seg deretter gjennom verten før de forpupper seg. Fluen kommer opprinnelig fra USA og Mexico, men der var det helt andre sirisser den la eggene sine i. På Hawaii møtte den en vertssiriss som aldri hadde levd sammen med en flue som Ormia, og derfor ikke hadde noen forsvarsmekanismer mot den.
I 1991 begynte forskere å følge sirissen på øya Kauai, der bestanden minket raskt i takt med at stadig flere hanner ble angrepet av fluen. I 2001 hørte forskerne bare én syngende siriss – øya var blitt så godt som taus. Når de ikke synger, er det vanskelig å finne sirissene både for mennesker og fluer, men i 2003 oppdaget forskerne at det på ny var mange sirisser på Kauai – de var bare blitt stumme.
Sirisshanner synger ved å gni en kam på den ene forvingen mot noen tenner på den andre forvingen. Men sirissene på Kauai hadde mistet kammen, og selv om de kanskje gjerne ville synge, kunne de ikke det lenger. Til gjengjeld kunne heller ikke fluen lenger finne sine ofre, og de stumme hannene unngikk dermed en sørgelig skjebne, mens de syngende hannene sang med livet som innsats. I løpet av kanskje bare 20 generasjoner var de aller fleste av hannene på øya blitt stumme, selv om det fortsatt var noe få som sang, for de var fremdeles de mest attraktive for hunnene.
Da forskerne så nærmere på de stumme hannene, fant de ut at én enkelt muta-sjon var grunnen til at de ikke utviklet en kam på forvingen. Mutasjonen satt til og med på kjønnskromosomet.