Frykt for mørke kan virke irrasjonell og uhensiktsmessig i vår siviliserte verden, men reaksjonen har rot utviklingshistorien der den har sikret overlevelsen av arten vår.
Årsaken ligger i den måten vi bruker sansene våre på. Våre forfedres levemåte som dagaktive dyr har framelsket et syn som fungerer best i sollys, med en lysmengde på opptil 10 000 lux.
Når mørket faller på, omstiller øyne våre seg og blir 300 ganger mer lysfølsomme, men likevel er ikke nattsynet vårt så imponerende.
Mørket skrur på hjernens fryktsenter
Hvor: Mørke kan, akkurat som mer reelle trusler, skremme oss. Frykten oppstår i det lille hjernesenteret amygdala, som setter oss i alarmberedskap.
Hvordan: Binyrene produserer noradrenalin og adrenalin, som øker pulsen, svetteproduksjonen og blodsukkeret.
Hvorfor: Synet er vår viktigste sans. Når mørket setter den ut av spill, føler vi oss mer sårbare.
Vi kan vi fortsatt ane omgivelsene våre ved 1 lux, men mange dyr kan klare seg med mye mindre.
Nattaktive kattedyr som huskatten kan for eksempel se ved 0,125 lux, eller en åttendedel av det lyset vi trenger. Uglers nattsyn er ti ganger bedre enn kattenes, mens gjødselbiller kan nøye seg med 0,0001 lux.
For forfedrene våre har det vært viktig å pass seg for både farlige rovdyr og giftige slanger og insekter. Mørkeredde individer har naturlig nok hatt bedre overlevelsessjanser enn de som uten frykt har valset ut i natten – og derfor sitter frykten for mørket fortsatt i oss i dag.