Evolusjonens mekanismer endrer hele tiden alle livsformer på jorden – inkludert oss selv. Nye trekk oppstår, og andre mister sin betydning. Når et organ, en muskel eller en sene ikke lenger er nødvendig, vil den gradvis forsvinne.
Hvis energisparingen ved at slippe de unødvendige trekkene er stor, går det raskt å luke dem ut. Hvis innsparingen er liten, kan trekkene bli værende i millioner av år – som små påminnelser om at vi bare er et øyeblikksbilde i livets lange historie.
1. Ekstra øyelokk renset linsen
Hos særlig fugler, fisk og krypdyr har mange arter et ekstra øyelokk til å beskytte, rense og i noen tilfeller fukte linsen med. Øyelokket, som kalles en blinkhinne, er delvis gjennomsiktig og beveger seg inn over øyet fra den siden som vender mot hodets sentrum.
Blinkhinnen finnes også hos noen pattedyr, for eksempel katter, kameler og isbjørner, men den er ekstremt sjelden blant primater. Vi har imidlertid fortsatt restene av blinkhinnen i form av en liten membran ved navn plica semilunaris, som sitter i øyenkroken. Akkurat hvorfor blinkhinnen ble overflødig hos forfedrene våre, vet ikke forskerne.
Ble overflødig for 85 millioner år siden!
Omkring 90 prosent av oss har plantaris- muskelen, men vi bruker den ikke til mye.
2. Beinmuskel grep fatt om grenene
Den såkalte plantarismuskelen, som sitter bak kneet, har bare en minimal funksjon hos mennesker. Den hjelper litt på å bevege kne- og ankelleddene, men den er ikke nødvendig.
Senen som forbinder muskelen med ankelleddet, er den lengste i kroppen, og kirurger flytter ofte deler av den hvis en pasient trenger senevev andre steder i kroppen.
For våre tre-klatrende forfedre var muskelen viktig, og den er det fortsatt hos mange aper fordi den kan krumme foten og gi et bedre grep om grenene.
Hos mennesket er den på vei til å forsvinne. Ti prosent av oss fødes uten plantaris-muskel.
Ble overflødig for 5 millioner år siden!
Vi har alle muskler som kan bevege ørene, men ikke alle kan styre dem.
3. Øret vendte seg mot lyden
Alle mennesker har et sett små muskler ved navn auriculares rundt ørene som vi ikke lenger trenger. For våre fjerne forfedre var de viktige og er det fortsatt hos mange pattedyr.
En kanin kan for eksempel vende ørene i alle retninger uavhengig av hverandre, slik at den bedre kan lokalisere akkurat hvor en lyd kommer fra. Det er en viktig beskyttelse mot fiender.
Katter bruker samme evne til å avsløre akkurat hvor et byttedyr gjemmer seg. Hos oss gir den fortsatt små trekningene i musklene hvis vi hører en uventet lyd bak oss, men bare noen av oss kan skryte av å kunne kontrollere dem nok til å vrikke med ørene.
Ble overflødige for 30 millioner år siden!
Nyfødte menneskebarn har, som apeunger, en griperefleks i hender og føtter.
4. Griperefleks reddet liv
Nyfødte barn er sårbare og hjelpeløse, med muskler som slett ikke er ferdigutviklet, men de har en overraskende styrke i fingrene, som tydelig kan merkes når man lar dem gripe fast om fingeren.
Refleksen er så sterk at et spedbarn kan bære sin egen vekt med den, og den forsvinner først når barnet er fire–seks måneder gammelt. I dag er griperefleksen overflødig for oss, men hos mange apearter er den helt avgjørende for ungenes overlevelse.
Refleksen gir et fast tak i morens pels, slik at ungen alltid er med uansett hvor hun beveger seg. Hvis ungen overlates til seg selv, er den et lett bytte, ikke bare for fremmede rovdyr, men også for andre medlemmer av flokken, som kan finne på å ta livet av den.
Ble overflødig for 4 millioner år siden!
Mennesker har mistet værhårene, men ikke de musklene som beveget dem.
5. Værhår ga en sjette sans
Mennesket er blant de få pattedyrene som ikke har værhår. Nesten alle andre arter, fra mus til hvaler, har de tykke hårene med dype røtter som gir en ekstra følesans.
Værhårene er ofte livsviktige for dyrene – når for eksempel seler ikke kan se eller lukte noe, hjelper værhårene dem med å fange fisk.
Omkring roten på værhårene sitter hundrevis av nerveceller som registrerer påvirkninger, og hos noen arter sitter det også små muskler ved røttene som kan bevege hårene.
Det gjaldt blant annet for våre egne forfedre. Studier har vist at selv om vi ikke lenger har værhår, har 35 prosent av oss fortsatt de små musklene under huden mellom overleppen og nesen.
Ble overflødige for 1 million år siden !
