Spektakulær dinosaurserie overgår fantasien

Så skjedde det endelig. Dinosaurene har blitt vekket til live igjen. Den nye dokumentarserien Prehistoric Planet gir oss mer enn noen annen film eller serie en følelse av å møte virkelighetens forhistoriske kjemper.

Og ja, dinosaurene i Prehistoric Planet ser ikke ut som de du er vant til å se. Og de oppfører seg ikke som de pleier å gjøre. Men de er ekte vare.

VIDEO: Se traileren til Prehistoric Planet her:

Her får du en rekke gode grunner til å se serien som har skapt jubelscener blant dinosaurnerder overalt i verden. Og et par mulige grunner til ikke å se den.

T. rex var en muskelbunt

Prehistoric Planet følger hverdagen blant en lang rekke arter som levde på jorden i den sene krittiden, for litt over 66 millioner år siden. Og hvis dyrenes utseende overrasker deg, så skyldes det at serien har gjort noe de fleste andre dinosaurfilmer og -serier ikke har klart: Den har lyttet til vitenskapen.

Borte er Jurassic Parks magre T. rex – i stedet får vi den massive muskelbunten som den virkelige tyrannosauren var.

Borte er de evige avbildningene av Velociraptor uten så mye som et dun på kroppen – i Prehistoric Planet ser vi dyret i full fjærprakt. Og fjærene gjør ikke bare velociraptoren flottere å se på – de gjør også rovdyret mye farligere.

Serien illustrerer ikke bare forskernes beste teorier om dyrenes utseende, men også om atferden. Velociraptorens vinge- og halefjær hjalp dyret med å styre når det løp og hoppet – og i Prehistoric Planet ser vi fjærene brukt på en spektakulær måte.

I en halsbrekkende scene jager en velociraptor flygeøgler på en nesten loddrett fjellvegg – og det er en fest for øynene.

Serien er full av øyeblikk som dette. Vi ser femti tonn tunge kjemper slåss. Vi ser en tyrannosaur svømme for livet. Og vi ser dinosaurer med horn kjempe for livet i den arktiske vinteren.

Og de dataskapte dyrene er så realistiske at du nesten kan kjenne fjær og skjell.

Drømmelag står bak serien

Prehistoric Planets kombinasjon av naturtro dyr og maleriske landskaper er et resultat av et uvanlig samarbeid. Bak serien står BBC-teamet som tidligere har lagd serier som «Vår planet», og selskapet MPC, som også har skapt dyrene i Disneys nyinnspillinger av Jungelboken og Løvenes konge.

Seriens viktigste bakmenn er imidlertid forskerne. En rekke av verdens ledende forskere har bidratt – og ekspertisen skinner klart gjennom.

Det er nettopp forskernes tydelige avtrykk i serien som får Prehistoric Planet til å skille seg ut fra alle tidligere forsøk på å bringe dinosaurene tilbake til livet, blant annet Jurassic Park.

Dinosaurene i filmklassikeren fra 1993 var imponerende – men filmskaperne tok seg en lang rekke kunstneriske friheter, både med dinosaurenes utseende og atferd.

Et mer hederlig forsøk på å gjenskape dinosaurene var BBC-serien I dinosaurenes verden fra 1999. Den minner om Prehistoric Planet, men kom av budsjettmessige og tekniske begrensninger ikke helt i mål med vitenskapen.

Prehistoric Planet lider ikke av noen av disse problemene. For første gang får vi se de forhistoriske dyrene slik de virkelig var.

Men tross kavalkaden av høydepunkter har vi funnet to aspekter ved Prehistoric Planet som kanskje vil møte kritikk. Det ene tilgir vi imidlertid. Og det andre er egentlig seriens største styrke.

Dyr er ikke uhyrer

Det første kritikkpunktet er at man som seer ikke får vite hvilke deler av serien som er basert på rendyrket vitenskap, og hvilke deler som i stedet er preget av gjetninger fra forskerne. Skaperne har nemlig valgt å la scenene utspille seg uten å bli avbrutt av forskere som forklarer vitenskapen bak.

Innskutte forskerintervjuer ville antagelig ha ødelagt illusjonen av å være i fortiden, så det tilgir vi gjerne. Og heldigvis har Apple TV+ lagd ekstramateriale i form av korte klipp der forskerne forklarer sentrale scener.

Et annet mulig kritikkpunkt er seriens ofte rolige tempo. I motsetning til andre filmer og serier om dinosaurer har Prehistoric Planet valgt å tone ned de blodige kampene til døden og de evig brølende, aggressive rovdyrene.

Men mens mangelen på hektisk handling vil skremme vekk noen, kan det også betraktes som seriens største styrke. Virkelige dyr unngår nemlig, i den grad det er mulig, å slåss med livet som innsats. Og de brøler som regel ikke før de løper etter byttet sitt.

Seriens ofte stillferdige scener er altså bare med på å underbygge følelsen av at vi er i selskap med virkelighetens dinosaurer og ikke Hollywoods filmuhyrer.