Our website does not support Internet Explorer.

To get the best experience on our website and of our content, please use a more modern browser like Edge, Chrome, Safari or similar.

Nytt funn avslører dinosaurenes dommedag minutt for minutt

Jordskjelv, kjempebølger og et regn av glovarme glasskuler – et nytt funn har for første gang avslørt i detalj hva som rammet dyrene på kloden i de aller første minuttene etter meteornedslaget som utslettet dinosaurene.

Shutterstock

Et blendende lysglimt borer seg inn i netthinnen på en intetanende triceratops – en flere tonn tung dinosaur med tre horn.

Dyret glipper med øynene og stirrer nå ned langs elvebredden og ut mot det vidstrakte havet som elven strømmer ut i.

En gigantisk svart sky reiser seg langsomt over horisonten. Så begynner jorda å skjelve. Jordskjelv etter jordskjelv bølger gjennom bakken de neste minuttene og feller både trær og dyr på sin vei.

Litt etter dør rystelsene hen. Forsiktig reiser dinosauren seg og ser ut mot havet. I det fjerne har vannet reist seg til en enorm mur.

Dyret rygger nervøst bakover, men merker nå en brennende smerte på ryggen, selv om den er dekket av skjell. Så merker den et stikk til og så enda ett.

Et regn av glovarme glasskuler hagler ned over landskapet, og flere av trærne bryter ut i brann. Dinosauren får panikk og merker ikke at havet like ved elvemunningen nå tårner seg høyt opp over kysten.

Like etter skyller en gigantisk bølge inn over landet og omslutter det store dyret.

75 prosent av klodens arter døde plutselig ut for 66 millioner år siden.

Når vannet trekker seg tilbake, etterlater det en endeløs rekke av druknede og sårede dyr filtret inn i trestammer og alger.

Bare noen få sprellende fisk kjemper fortsatt desperat for livet. Så skyller enda en bølge inn over kysten og begraver det makabre skuet i et tykt lag av søle.

Slik så det ut i det nordlige USA da en enorm asteroide dundret inn i jorda. Og nå – 66 millioner år senere – har en gruppe amerikanske forskere avdekket det eldgamle laget av søle som forteller historien.

Nå kan de for første gang avsløre hva som skjedde i de første skjebnesvangre minuttene etter det nedslaget som utslettet dinosaurene.

Far og sønn avslørte morderen

Dinosaurene hersket over kloden i 160 millioner år, og så forsvant de plutselig.

Bare noen få dinosaurer overlevde – små, fjærkledde dyr som utviklet seg i dagens fugler. Årsaken til utslettelsen har blitt debattert med liv og lyst i over 100 år, og utallige forslag til forklaringer har blitt luftet – blant annet innskrumpede hjerner, pandemier og manglende sexlyst.

På 1970-tallet begynte forskerne å helle til at katastrofen ble utløst av kraftige vulkanutbrudd, men den teorien ble utfordret i 1980 av en gruppe amerikanske forskere med far og sønn Luis og Walter Alvarez i spissen.

Sønnen var geolog, og i Italia hadde han samlet inn prøver fra et lag av rød leire som stammet fra nettopp den tiden da dinosaurene forsvant.

Hjemme i USA fikk han hjelp av faren sin – en fysiker og nobelprisvinner – til å undersøke prøvene nærmere.

De forsøkte å bestemme hvor stor aldersforskjell det var mellom den øverste og nederste delen av leirlaget, men i stedet oppdaget de noe mye mer interessant.

Laget av leire inneholdt usedvanlig høye mengder av grunnstoffet iridium – et stoff som er sjeldent på jorda, men finnes i store mengder i asteroider.

De to visste at de var på sporet av noe stort, men de måtte bekrefte at iridiumlaget ikke bare var forårsaket av et lokalt fenomen i Italia, så de reiste til Danmark og New Zealand for å undersøke flere leirelag fra den samme perioden. Igjen fant de massevis av iridium.

Nå var ikke familien Alvarez i tvil lenger. En enorm asteroide hadde truffet jorda og etterlatt spor over hele kloden.

De første sekundene: Asteroide slenger opp smeltet stein

1 / 4

En massiv meteor, større enn Mount Everest og full av metall, dundrer inn i kloden i 100 000 kilometer i timen. Nedslaget forvandler bakken til grøt og kaster smeltet stein ut over planeten.

© Claus Lunau & Shutterstock

Og nedslaget kunne uten problemer ha utryddet store deler av livet på jorda. Særlig faren forsto omfanget av katastrofen.

  1. august 1945 hadde han som observatør fløyet like etter det bombeflyet som slapp atombomben over Hiroshima.

Asteroiden som traff jorda for 66 millioner år siden, utløste en eksplosjon som var flere milliarder ganger kraftigere enn Hiroshima-bomben.

Teorien vakte oppsikt – og mye skepsis. Særlig ett uunngåelig spørsmål presset på seg: Hvor er krateret? Ti år senere hadde forskerne svaret.

På kanten av Yucatánhalvøya i Mexico fant de et enormt krater – 180 kilometer i diameter – og det hadde blitt dannet akkurat da dinosaurene forsvant.

Vulkaner dekket India med lava

Debatten om dinosaurenes undergang var slett ikke overstått. Kloden hadde blitt rammet av en stor asteroide, men mange forskere holdt fast på at dinosaurene var på vei til å forsvinne lenge før nedslaget. Og de hadde en opplagt kandidat til årsaken.

I India ligger de såkalte deccantrappene – en geologisk formasjon skapt av vulkaner på slutten av dinosaurenes tidsalder.

Her har forskerne funnet et to kilometer tykt lag eldgammel lava som dekker et areal på om lag 500 000 kvadratkilometer.

Vulkanene i dette området brøt trolig ut omkring 300 000 år før asteroiden slo ned, og de har uten tvil hatt en effekt på dyrelivet.

Temperaturen på kloden ser ut til å ha gått opp og ned mens utbruddene sto på, og i havet ser det ut til at en rekke arter har forsvunnet.

Spørsmålet er nøyaktig hvor hardt utbruddene gikk ut over livet på jorda. Noen forskere mener at utbruddene forårsaket hoveddelen av den masseutryddelsen som asteroiden har fått skylden for.

Andre mener at utbruddene bare hadde begrenset effekt. Problemet er blant annet rekkefølgen til begivenhetene. De første utbruddene kom før nedslaget, men de største fant trolig sted etterpå.

Samtidig tyder noen analyser på at dinosaurene var kraftig svekket før nedslaget, mens andre tyder på at dinosaurene var i toppform helt fram til slutten.

Uenigheten skyldes til dels at forskerne bare kjenner til noen få funnsteder fra den siste delen av dinosaurenes tidsalder – og ingen av dem rommer fossiler fra tiden like omkring nedslaget.

Men det har et nytt funn nå gjort om. I et øde område av det nordlige USA har forskere funnet en form for forhistorisk Pompeii.

Her ligger de godt bevarte restene av dyr som døde en voldsom død noen få minutter etter at asteroiden slo ned.

Fisk ble kvalt av glasskuler

Paleontologen Robert DePalma fra The Palm Beach Museum of Natural History i Florida hadde ikke de store forventningene da en privat fossilsamler i 2012 fortalte ham om et sted med fossile fisker i nærheten av det lille stedet Bowman i staten Nord-Dakota.

Slike funn fra dinosaurenes tid er nærmest hverdagskost her, for byen ligger i nærheten av den fossilrike Hell Creek-formasjonen som strekker seg gjennom Montana, Nord-Dakota, Sør-Dakota og Wyoming.

Dette landskapet kalles for «badlands» – et øde og goldt område med klipper og leirerike jordarter som er erodert av vind og vann gjennom millioner av år, slik at bergartene mange steder ligger blottet som bløtkakebunner.

Og det er massevis av fossiler her, fra den gangen dinosaurer som Triceratops og Tyrannosaurus regjerte.

Fossilsamleren hadde gitt opp å klare å få løs fiskefossilene fordi de var så skrøpelige, og han tilbød derfor Robert DePalma å overta funnstedet. DePalma takket ja til å se på det og fant noen fine fiskefossiler i noe han regnet med måtte være en forhistorisk innsjø.

Men noe var helt spesielt ved de fiskene han hugget ut av steinen. Mange av dem hadde små, runde steiner i gjellene.

I Tanis regnet det glasskuler, og forskerne har blant annet funnet dem i forsteinet harpiks og i gjellene på fossile fisker.

© Robert DePalma

Paleontologen gjenkjente steinene som tektitter – små glassperler eller fragmenter som er dannet av smeltet stein. De er velkjente spor fra asteroidenedslaget i Mexicogolfen for 66 millioner år siden.

Dessuten fant han små biter av mineralet kvarts, som under mikroskopet viste tydelige spor av å ha blitt utsatt for ekstremt trykk – enda en karakteristisk levning fra sammenstøt mellom jorda og et annet himmellegeme.

Nå ble han ivrig, for det gikk opp for ham at han kanskje sto overfor tydelig spor fra dinosaurenes dommedag. Han leide utgravingsstedet av jordeieren, en lokal kvegbonde, og ga seg til å avdekke lagene med stadig større begeistring.

Han kunne se på avleiringene at det ikke hadde vært noen sjø her, men en elv som hadde blitt oversvømt. Lag for lag avdekket han en kaotisk dødsscene med vrakgods fra både hav, ferskvann og jord.

Med meisel og pensel befridde han fragmenter av ammonitter (blekkspruter med skall) og alger side om side med forbrente

trestammer, greiner og røtter som var filtret sammen med ferskvannsfisk og knokler fra landdyr, blant annet dinosauren Triceratops.

DePalma ga stedet navnet Tanis etter en eldgammel egyptisk kongeby, og i 2019 delte han endelig oppdagelsene sine med resten av verden. Studiene hans gir et helt nytt innblikk i dinosaurenes siste minutter.

Fossiler ligger i ødemarken

Tanis ligger i en øde del av Nord-Dakota i USA. Bergartene her ble dannet på slutten av krittiden og i begynnelsen av perioden som fulgte, paleogen.

Robert DePalma & Robert DePalma/The University of Kansas/AFP/Ritzau Scanpix & Richard Barnes

Fossiler har beholdt formen

Paleontologen Robert DePalma avdekker fossiler av blant annet trestammer ved Tanis. Fossilene har beholdt sin opprinnelige tredimensjonale form.

Robert DePalma & Robert DePalma/The University of Kansas/AFP/Ritzau Scanpix & Richard Barnes

Forskere pakker inn fossiler

Fossiler går fort i stykker, og forskerne pakker dem derfor inn i gips før de flytter dem. I laboratoriet fjernes gips og stein slik at fossilene kan studeres nærmere.

Robert DePalma & Robert DePalma/The University of Kansas/AFP/Ritzau Scanpix & Richard Barnes

Nedslag knuste mineraler

Nedslaget kastet stykker av mineralet kvarts 3000 kilometerne til Tanis – og utover resten av kloden. Trykket under nedslaget skapte rynker og revner i mineralet.

Robert DePalma & Robert DePalma/The University of Kansas/AFP/Ritzau Scanpix & Richard Barnes

Fisk har fortsatt finnene sine

Ved Tanis fant forskerne fossiler av utdøde slektninger til stører og spadestører. Både knokler, skjell, finner og gjeller er ekstremt godt bevart.

Robert DePalma & Robert DePalma/The University of Kansas/AFP/Ritzau Scanpix & Richard Barnes

Kjent geolog besøker Tanis

Geologen Walter Alvarez, som i 1980 var med på å dokumentere nedslaget, undersøker stein som asteroiden har kastet hele veien til Tanis.

Robert DePalma & Robert DePalma/The University of Kansas/AFP/Ritzau Scanpix & Richard Barnes

Kjempebølger dekket elvebredde

For 66 millioner år var Tanis et subtropisk elvedelta med sumper, sypresser og tempeltrær. Noen kilometer mot øst var elven forbundet med et stort innlandshav som delte USA på langs.

Det strakte seg helt fra Mexicogolfen og opp til det nordligste USA, og Tanis lå ved den nordlige enden, 3000 kilometer fra det stedet der asteroiden traff jorda.

Det stedet DePalma fant, var gjort om til en massegrav av planter og dyr fra både land, ferskvann og hav – alle begravet den samme dagen for 66 millioner år siden.

Som en detektiv gikk han i gang med å oppklare hva som hadde skjedd.

de første minuttene: Jordskjelv utløser kjempebølger

Asteroidenedslaget ryster planeten vår og får enorme innsjøer til å skvulpe som en balje vann. Ved Tanis i det nordlige USA – 3000 kilometer fra nedslaget – dundrer bølgene inn over elvemunningen og begraver dyr og planter i søle.

Funnstedet omfatter flere lag av stein – først og fremst det 1,3 meter tykke laget som inneholder de nyoppdagede fossilene.

Under det laget er det skråninger som en gang utgjorde breddene av en elv. Og over laget ligger et par centimeter rødlig leire fylt med iridium, som er landet på jorda i dager, uker og kanskje år etter nedslaget.

Selve laget med fossiler består av forsteinet søle eller finkornet sand, og det er delt opp i to. Den nederste delen har blitt kastet opp på elvebredden i en enkelt voldsom begivenhet.

Denne delen viser ingen tegn på uttørking, noe som tyder på at den øverste delen ble lagt ovenpå forholdsvis raskt etterpå.

© Claus Lunau & Shutterstock

Bølge kaster fisk

Ved funnstedet Tanis har forskerne avdekket hauger av fisk – eldgamle slektninger til stører og spadestører – sammen med blant annet trestammer. Fiskene ligger parallelt, noe som tyder på at de ble kastet opp på land av en stor bølge.

Fossilene omfatter mange havdyr, og DePalma kan derfor konkludere med at laget må ha blitt dannet av to enorme bølger fra havet som har skyllet flere kilometer inn gjennom elven og kastet innholdet på elvens bredder.

De skrånende elvebreddene hevet seg minst ti meter over elvens normale vannstand – og de er dekket av innhold fra bølgene hele veien opp, så de må ha vært minst ti meter høye.

Hele veien gjennom laget har forskerne funnet glasskuler fra nedslaget. Beregninger viser at de første glasskulene må ha nådd himmelen over Tanis 13–25 minutter etter nedslaget, og deretter regnet det glasskuler i om lag to timer. Laget må derfor være dannet i dette tidsrommet.

Dødsscenene fra Tanis minnet om følgene av en tsunami, som også etterlater i hauger av sammenfiltret vrakgods.

© Claus Lunau & Robert DePalma & Shutterstock

De første timene: Glovarme glasskuler dreper dyr

40 000 kubikkilometer stein som har smeltet og så størknet som små glassdråper, blir kastet ut over hele planeten. I atmosfæren blir de til harde kuler, og i opp mot 36 000 kilometer i timen styrter de ned over dyr og planter på planeten.

  • Asteroide kaster glassdråper til værs

    Asteroidesammenstøtet får havbunnen til å smelte, og omkring 40 000 kubikkilometer smeltet stein – i form av små glassdråper – blir kastet opp i atmosfæren. Glassdråpene slynges ut over hele kloden, og en del av dem havner i verdensrommet, der de antagelig når helt ut til Jupiter.

  • Regn av glass styrter ned

    Glassdråpene størkner til kuler høyt i atmosfæren. De første kulene treffer funnstedet Tanis 13–25 minutter etter nedslaget, og glassregnet står på i to timer. På vei ned gjennom atmosfæren varmer kulene opp lufta rundt seg og antenner antagelig vegetasjonen i området.

  • Glasskuler kveler fisk

    Glasskulene er bare omkring en millimeter i diameter, men de treffer dyr og planter med opp mot 36 000 kilometer i timen. De første glasskulene rammer Tanis før to kjempebølger skyller all fisken i området opp i land. Fossiler viser at kulene havnet i fiskenes gjeller og kanskje kvalte dem.

Men DePalma er sikker på at Tanis ikke har blitt rammet av en tsunami. Asteroiden utløste riktignok kolossale tsunamier som bredde seg hele veien rundt kloden. Men ikke til Tanis.

For det første var det innlandshavet som Tanis-elven var forbundet til, ganske grunt, så en tsunami ville ha mistet pusten på veien.

For det andre ville en tsunami fra Mexico ha brukt 18 timer på å nå Tanis – og stedet ble rammet høyst to timer etter nedslaget.

I stedet mener DePalma og kollegene hans at Tanis ble rammet av en annen type bølge – en såkalt seiche.

Den oppstår i en avskjermet vannmasse og svarer til de bølgene du vil se hvis du for eksempel skyver til en balje med vann. De kan utløses av et jordskjelv som skjer flere tusen kilometer unna.

For eksempel opplevde beboerne ved en norsk fjord i 2011 hvordan nesten to meter høye bølger reiste seg bare en halv time etter et jordskjelv i Japan – 8000 kilometer unna. Det japanske jordskjelvet målte 9,2 momentmagnitudeskalaen, den moderne versjonen av Richters skala.

Asteroidenedslaget for 66 millioner år siden skapte jordskjelv som målte mellom 10 og 11,5 på den samme skalaen og dermed var opp mot 2800 ganger kraftigere enn jordskjelvet i 2011. Så voldsomme jordskjelv må ha skapt seicher på opptil hundre meters høyde overalt på kloden.

DePalma og kollegene hans hadde nå for første gang tegnet et detaljert bilde av de første minuttene og timene etter nedslaget. Men arbeidet er på ingen måte ferdig.

Inntil videre har de bare undersøkt noen få fossiler, men ifølge DePalma gjemmer Tanis på et helt skattkammer av ekstraordinære fossiler – blant annet knokler fra en lang rekke dinosaurer, flygeøgler og pattedyr samt store, godt bevarte fjær og egg med fostre i. Hvis det er sant, tyder det på at dinosaurene – i hvert fall i Nord-Amerika – klarte seg fint helt opp til nedslaget.

Og mye tyder på at det var asteroiden og ikke vulkanutbruddene i det som i dag er India som gjorde slutt på dinosaurenes dominans.

Uflaks rammet kloden

Tanis er ikke det eneste stedet der asteroiden satte varige spor for 66 millioner år siden. I 2016 samlet en internasjonal forskergruppe inn en lang rekke boreprøver fra nedslagskrateret i Mexicogolfen.

Prøvene ble tatt mellom 506 og 1335 meter under havbunnen, og etter flere år med analyser kom resultatene i 2019: Forskerne kunne nå gjenskape hendelsen minutt for minutt. Blant oppdagelsene var flere lag av aske i krateret.

Asken stammer antagelig fra trær og planter – det et overraskende funn fordi asteroiden slo ned langt fra land.

Forskerne regner med at nedslaget øyeblikkelig antente skoger opp mot 1500 kilometer unna, og to–tre timer senere skyllet enorme tsunamier inn over blant annet Mexico og trakk med seg asken tilbake til krateret.

Dinosaurer

Boreprøver fra meteorkrateret i Mexicogolfen gjør det mulig å finne ut hva som skjedde i de første sekundene og minuttene etter nedslaget.

© Aurion Rae/ECORD/IODP

Et annet lag av aske, over det første, ser ut til å være dannet flere måneder, kanskje over et år, senere. Denne asken kan stamme fra enorme skogbranner som sendte store mengder karbonpartikler opp i atmosfæren.

Disse partiklene har med tiden dalt ned i krateret. Disse skogbrannene ble antagelig antent av de glasskulene og steinfragmentene fra nedslaget som styrtet ned overalt på kloden.

2500 milliarder tonn veide den asteroiden som slo ned for 66 millioner år siden.
© Claus Lunau & Robert DePalma & Shutterstock

Det var likevel ikke brann og bølger som var den mest dramatiske konsekvensen av nedslaget. Boreprøvene viste noe enda mer katastrofalt.

Asteroiden slo ned i bergarter som inneholdt 30–50 prosent svovelholdige mineraler, og nedslaget gjorde om store mengder svovel til gass.

Bergartene inneholdt dessuten store mengder karbonholdige mineraler og organiske stoffer, som ble gjort om til karbondioksid og sot ved nedslaget.

I alt mener forskerne at omkring 325 milliarder tonn svovel, 425 milliarder tonn karbondioksid og minst 1,8 milliarder tonn sot ble sluppet ut i atmosfæren.

Karbondioksid kan som kjent varme opp kloden. Men svovel og sot holder sollys ute og har dermed den motsatte effekten.

De store mengdene svovel og sot i atmosfæren ble værende i årevis og senket trolig klodens temperatur med over 15 grader. Mangelen på sollys innebar også at plantene ikke lenger kunne drive fotosyntese.

Dermed kollapset hele økosystemer med planter, planteetere og kjøttetere. Det oppsto også store mengder forbindelser mellom svovel og vanndamp.

Resultater ble sur nedbør som endret pH-balansen i havene og drepte de fleste havdyr.

De første årene: Sot og svovel skaper istid

40 milliarder tonn svovelsyre regner ned over jorda. De første dagene etter nedslaget er et helvete for dyrene på jorda. Men det blir enda verre. Sot og svovel mørklegger himmelen og kaster de overlevende ut i en ekstrem istid.

  • © Shutterstock

    Dager: Sur nedbør rammer havet

    Nedslaget sender store mengder svovelgass opp i atmosfæren, der den reagerer med vanndamp og danner svovelsyre. I de neste tre dagene faller over 40 milliarder tonn syre ned over planeten. Det utrydder mange havdyr.

  • © Shutterstock

    Uker: Branner fortærer skoger

    Glasskuler kastet opp under nedslaget styrter ned og varmer opp luften rundt seg. I en kort periode er atmosfæren som en ovn satt på 260 grader. Varmen antenner skogbranner rundt om på kloden, og de varer i ukevis.

  • © Shutterstock

    Måneder: Svart sky skrur av lyset

    Sot og svovel blokkerer for sollyset, og mengden av solenergi som treffer bakken, faller med mer enn 98 prosent i måneder eller år. Planter og alger kan ikke drive fotosyntese, og når de dør, kollapser også resten av næringskjeden.

  • © Shutterstock

    År: Mørke skruer ned for temperaturen

    Den gjennomsnittlige overflatetemperaturen før nedslaget er om lag 20 grader, men mørkleggingen av planeten medfører et fall på mellom 15 og 30 grader i de neste årene. Først tre tiår senere når jorda tilbake på sin tidligere temperatur.

Hvis asteroiden hadde truffet et område der bergartene inneholder mindre karbon og svovel, ville nedslaget sannsynligvis ikke ha utløst en masseutryddelse.

Noen forskere mener at bare 13 prosent av bergartene i verden inneholder nok av disse stoffene – så dinosaurene var ekstremt uheldige.

Hvis asteroiden hadde slått ned et par timer før eller senere, ville den ha truffet et relativt ufarlig sted i Atlanterhavet eller Stillehavet, og planeten ville ikke ha mistet 75 prosent av artene – blant annet flygeøgler, store havkrypdyr og de aller fleste dinosaurene. Og pattedyrene hadde kanskje aldri blitt den dominerende dyregruppen.

VIDEO: Nedslag gjenskapt i miniatyrformat

Dinosaurene klarte katastrofen

Katastrofen for 66 millioner år siden var så voldsom at forskerne har undret seg over hvordan noen dyr i det hele tatt klarte å overleve. Men fossiler fra perioden avslører en del av forklaringen.

For det første var det stort sett små dyr som overlevde – takket være sitt begrensede behov for mat. For det andre var dyr i sjøer og elver bedre stilt enn dyr på land og i havet.

I sjøer og elver er økosystemer mindre avhengige av planter og alger enn de er på land og i havet, og næringskjeden er snarere basert på dødt organisk materiale.

I tiden etter nedslaget var planter og alger en knapp ressurs, mens det var store mengder dødt organisk materiale tilgjengelig.

En enkelt gruppe av dinosaurer overlevde katastrofen – forfedrene til dagens fugler – og forskerne har forsøkt å oppklare hvorfor nettopp fuglene klarte seg, mens så mange slektninger forsvant.

Den primitive pingvinen Waimanu levde bare fem millioner år etter nedslaget.

© Roman Luchytel

Forklaringen er antagelige ikke fjær eller vinger – for det var det mange andre dinosaurer som hadde – men nebbet uten tenner.

Nebbet passet perfekt til å spise frø fra planter med, og store mengder frø ville ha vært til stede i bakken, selv lenge etter at plantene var forsvunnet.

Bare én grein på dinosaurenes stamtre levde videre, men ny forskning viser at den raskt ble til mange flere.

Fossiler og genetiske analyser av moderne fugler viser at utviklingen av nye arter eksploderte i tiden like etter nedslaget. I løpet av noen få millioner år hadde alle de fuglegruppene vi kjenner i dag, oppstått.

Dinosaurene ble uten tvil rammet hardt av asteroiden, men med 10 000 nålevende arter – dobbelt så mange som hos pattedyrene – er de fortsatt en av de mest artsrike gruppene av virveldyr fra kloden.

Les også:

Dinosaur

4 ting du ikke visste om dinosaurer

4 minutter
Dinosaur

Laser blåser nytt liv i dinosaur

2 minutter
Dinosaur

Ny oppdagelse: Slik så de langhalsede dinosaurene faktisk ut

2 minutter

Logg inn

Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
Vis Skjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!

Nullstill passord

Skriv inn e-postadressen din, så sender vi deg en e-post som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt.
Ugyldig e-postadresse

Sjekk e-posten din

Vi har sendt en e-post til som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt. Hvis du ikke finner e-posten, bør du se i søppelposten (uønsket e-post, «spam»).

Oppgi nytt passord.

Skriv inn det nye passordet ditt. Passordet må ha minst 6 tegn. Når du har opprettet passordet ditt, vil du bli bedt om å logge deg inn.

Passord er påkrevd
Vis Skjul