Knokkel!» «Knokkel!» Med få minutters mellomrom lyder ropet utover ørkenen ved Kem Kem-formasjon i Marokko. Året er 2018, og laget av paleontologer og geologer har funnet det de kom for.
Ekspedisjonens leder, paleontolog Nizar Ibrahim fra University of Detroit Mercy i USA, er lettet. Han hadde insistert på at de skulle slepe med seg et trykkluftsbor opp en bratt bakke i sommervarmen for å fjerne 15 tonn stein.
Alt sammen på grunn av en fornemmelse. En halevirvel fra en dinosaur stakk opp fra bakken, og han kunne bare merke at bergartene gjemte på mer.
Nizar Ibrahim graver ut restene av Spinosaurus' hale i Marokko.
Nå frigjør teamet den ene halevirvelen etter den andre – alle fra en av de største rovdinosaurene noensinne, Spinosaurus. Og forskerne blir stadig mer overrasket. Hver virvel har en lang utvekst. Ibrahim måler vantro en av utvekstene til nesten 53 centimeter.
«Vi visste med det samme at dette var enestående, for det er ingen andre dinosaurhaler som ser slik ut. Det gikk opp for meg at vi hadde gjort en oppdagelse av den typen forskere alltid drømmer om fordi det innebærer at lærebøkene må skrives om», forteller Ibrahim.
Funnet utgjør ikke bare et nytt kapittel i historien om klodens kanskje merkeligste dinosaur. Det hjelper også paleontologene med å løse en gåte som har plaget dem i over 100 år.
Tre konger hersket over enormt område
Tre gigantiske rovdinosaurer, hver og en på størrelse med den beryktede T. rex, regjerte for nesten 100 millioner år siden over Sahara – fra Marokko i vest til Egypt i øst. Området strakte seg tusenvis av kilometer langs kysten og bestod av knusktørr ørken avbrutt av frodige elvedeltaer med enorme fisker, flygeøgler og krokodiller.
Den 16 meter lange Spinosaurus – en gigant selv blant dinosaurer – levde nemlig side om side med minst to andre gigantiske rovdinosaurer samt flere mellomstore rovdinosaurer, tolv meter lange krokodiller, seks meter lange rovfisker og enorme flygeøgler.
Intet annet sted på jorden har noensinne hatt så mange store rovdyr samlet i ett økosystem.
Forskerne kaller derfor området for «verdens farligste sted», og siden oppdagelsen i 1911 har de grublet over hvordan den usedvanlige sammensetningen av dyr i det hele tatt var biologisk mulig.
Nå gir spinosaurens hale dem det svaret de har lett etter.
Ørken skjuler dinosaurmekka
Utforskningen av Saharas eldgamle verden begynte i Egypt, da den tyske paleontologen Ernst Freiherr Stromer von Reichenbach i 1911 krysset Saharas ørken på leting etter fossiler av klodens tidligste pattedyr.
Målet var Bahariya-oasen, omkring 400 kilometer sørvest for Kairo – en forsenkning i landskapet som strekker seg over 2000 kvadratkilometer og er kjent for geologiske formasjoner fra krittiden. I stedet for pattedyr fant han fossiler fra hittil ukjente dinosaurer.
Stromer var en vitenskapsmann – alltid detaljert og nøktern i notene sine. Likevel avslører dagboken hans en viss overraskelse på sidene fra 18. januar 1911.
«Jeg har åpenbart oppdaget de første egyptiske dinosaurene», skrev han om tre enorme knokler – omkring en meter lange og 15 centimeter tykke – og en stor klo som han nettopp hadde funnet.
Forskere finner glemt verden
80 år etter de første funnene hadde Saharas forhistoriske giganter nesten gått i glemmeboken. Men en serie av spektakulære oppdagelser har nå gitt de nordafrikanske dyrene stjernestatus i forskernes verden.
1911: Tysker oppdager en forsvunnet verden
Paleontologen Ernst Stromer finner de første sporene av Saharas forsvunne økosystem. I årene etter finner kollegaen hans en rekke rovdinosaurer, blant annet Spinosaurus.
1995: Nye funn får gigant til å vokse
I Marokko avdekker paleontolog Paul Sereno flere rester av en av Stromers rovdinosaurer, Carcharodontosaurus. Funnet viser at dyret kanskje var større enn T. rex.
1999: Forskere går i Stromers fotspor
For første gang reiser et team av forskere tilbake til Ernst Stromers opprinnelige funnsted. De finner blant annet rester av den omkring 50 tonn tunge planteeteren Paralititan.
2009: Merkelig fossil overrasker paleontologer
Paleontolog Nizar Ibrahim besøker et italiensk museum som har fått deler av et Spinosaurus-skjelett fra en fossilhandler. Fossilet avslører at dyret hadde korte bakbein.
2018: Kropp og hale blir gjenforent
Etter at han i 2013 sporet opp det stedet der rester av bakbeina til Spinosaurus ble funnet noen få år tidligere, graver ut Nizar Ibrahim det meste av dyrets hale.
De nye fund var for massive til, at den tyske forsker kunne udgrave dem og tage dem med sig, da han kort efter rejste hjem til München, Tyskland. I stedet overlod han gravearbejdet til sin ven Richard Markgraf, som i de følgende år sendte kassevis af fossiler til München.
Blandt dem var en aflang underkæbe med store, pløklignende tænder og en række usædvanlige ryghvirvler besat med op mod 1,7 meter høje tappe. Stromer navngav det nyfundne dyr Spinosaurus.
Spinosaurus' ryggvirvler dannet trolig stort seil. Forskerne mener det kanskje ble brukt til å kvitte seg med kroppsvarme eller til å imponere artsfeller. Knoklene på billedet er en kopi av de originale.
Men lykken var kortvarig. I 1914 rammet det første av en rekke uhell Stromers prosjekt. Første verdenskrig brøt ut, og tolv kasser med fossiler strandet i Kairo. Stromer ble kalt inn til militærtjeneste, og like etter, i 1916, døde samarbeidspartneren hans, Markgraf, av en ukjent sykdom, kanskje malaria.
Strømmen av uhell stoppet deretter i en periode. I 1922 fikk Stromer endelig sine tolv kasser med fossiler fra Kairo – imidlertid hadde kassene blitt hardt behandlet, og innholdet var knust i stumper og stykker.
Tålmodig samlet tyskeren innholdet, og i løpet av de neste årene samlet han et bilde av et nesten 100 millioner år gammelt økosystem fylt med blant annet dinosaurer, krokodiller og fisk.
Sahara var et brutalt helvete
Jaktmarkene til T. rex i Nord-Amerika var et nærmest hyggelig sted sammenlignet med Saharas brutale verden. Til lands, til vanns og i luften var krittidens Nord-Afrika herjet av noen av de største rovdyrene kloden har sett.
Enorme flygeøgler skygget for solen
I luftrommet over Saharas elvedeltaer vrimlet det av store flygeøgler. Omkring sju arter hadde vingespenn på 3–5 meter – minst like stort som hos dagens største flygende fugl, albatrossen. Og minst én art hadde et vingespenn på om lag seks meter. Flygeøglene spiste antagelig først og fremst fisk.
Tre giganter kjempet om tronen
Tre av rovdinosaurene i området hører til blant de ti prosent største rovdinosaurene noen gang. To av dem, Spinosaurus og Carcharodontosaurus, var lenger enn T. rex, med lengder på henholdsvis 16 og 13,5 meter. Den tredje, kalt Bahariasaurus eller Deltadromeus, var litt mindre enn T. rex.
Fisk vokste seg store som biler
I elvene var det flere arter av rovfisker, der flere var like store som biler. En enkelt art, Onchopristis, var seks meter lang – inkludert en saglignende snute på to meter. Sammen med fiskene levde to enorme krokodiller, den ti meter lange Stomatosuchus og en tolv meter lang art som fortsatt ikke har fått noe navn.
De mest spektakulære av funnene var tre store rovdinosaurer: Spinosaurus, Carcharodontosaurus og Bahariasaurus. Alle tre var over ti meter lange og blant de absolutt største rovdinosaurene noensinne.
Knoklene ble stilt ut ved museet ved Alte Akademie i München, og særlig Spinosaurus ble litt av en attraksjon. Men fossilene ga også anledning til vitenskapelige hodebry.
De tre kjempene levde i et økosystem befolket av enorme krokodiller og rovfisker og stort sett ingen planteetere. Normalt må planteetere være i suverent overtall for at et økosystem skal fungere, men i krittidens Sahara var balansen merkelig nok snudd på hodet – et mysterium som senere skulle bli kjent blant forskere som Stromers gåte.
Elvene i fortidens Sahara var fylt med enorme fisk og havkrypdyr. I midten av bildet ser vi en Spinosaurus.
Bomber utsletter ørkenens skatter
Stromers vitenskapelige karriere holdt på å skyte fart da uhellet rammet ham enda en gang. Nazistene kom til makten i hjemlandet hans, og forskeren var iherdig motstander av det nye regimet.
Under andre verdenskrig slet Stromer for å få fossilene sine brakt i sikkerhet utenfor München, men den nazistiske museumsdirektøren ville ikke innrømme at byen var i fare for å bli angrepet av de allierte.
Om natten 24. april 1944 tordnet 200 Lancaster-bombefly inn over München. Hundrevis av bomber ødela den ene bygningen etter den andre og satte byen i brann.
Omkring 50 prosent av München ble ødelagt under de alliertes angrep.
Neste morgen møtte Stromer konsekvensene. Museet ved Alte Akademie var forvandlet til en ruin, og hans uvurderlige skatter var utslettet.
I årene etter krigen arbeidet Stromer med lokale paleontologiske prosjekter, mens hans spektakulære funn fra Egypt gikk i glemmeboken. Den tyske forskeren løste aldri sin egen gåte, og han døde 81 år gammel uten betydelig anerkjennelse for oppdagelsene sine.
I flere tiår så utforskningen av Saharas eldgamle verden ut til å ha gått i graven med Stromer. Først på 1990-tallet vendte paleontologene igjen blikket mot den nordafrikanske ørkenen – med stor suksess.
Forskere finner en 1,7 meter lang overarmsknokkel fra den langhalsede dinosaur Paralititan ved Bahariya-oasen i Egypt.
Et vell av nye fossiler dukket opp fra både Egypt og Marokko. Men på ett punkt var fossiljakten en skuffelse for forskerne. De fant bare noen enkelte spredte fragmenter av Stromers gigant, Spinosaurus.
Den primære kilden til kunnskap om den merkelige kjempen forble Stromers utførlige noter og tegninger. Funn av dinosaurens slektninger andre steder i verden gjorde forskerne klokere – men ingen av de beslektede dyrene var like merkverdige som Spinosaurus selv.
Halen er nøkkelen til gåten
Nizar Ibrahim har mer hell i Sahara enn forgjengerne de foregående tiårene. Ekspedisjonene hans i 2018 og 2019 er plaget av oversvømmelser, veier som blir skylt vekk, steinskred, slanger og skorpioner.
Men funnet av halen til Spinosaurus er verdt alt sammen. 30 virvler – 80 prosent av halen – er funnet. Og oppdagelsen blir ikke mindre spektakulær av at halen etter all sannsynlighet hører sammen med et par bakbein som en lokal fossilsamler fant tolv år tidligere noen få meter fra halen.
Til sammen utgjør de to funnene det første forholdsvis komplette Spinosaurus-skjelettet forskerne har funnet siden Richard Markgraf gravde opp rovdyrets enorme ryggvirvler for Ernst Stromer i 1912. Og Ibrahim kan ikke skjule sin begeistring.
«Dyret var merkeligere enn Stromer kunne ha forestilt seg i sine villeste drømmer», forteller han.
De lange utvekstene på Spinosaurus' halevirler gav halen en årelignende form.
Da Ibrahim undersøkte bakbeina i 2014, oppdaget han at de var ekstremt korte for en rovdinosaur. Oppdagelsen fikk ham til å foreslå at dinosauren ville ha hatt problemer med å bevege seg på land.
Mange forskere var ikke overbevist den gangen. Men den nyoppdagede halen passer perfekt inn i Ibrahims bilde av det merkverdige dyret. Formen på halevirvlene samt de lange utvekstene innebærer at halen har lignet en enorm åre.
Og forsøk med en liten modell av halen viser at den kunne levere stor framdrift i vann – åtte ganger mer enn en normal hale fra en rovdinosaur og nesten på nivå med krokodiller og salamandere.
«Det er første gang tilpassing til liv i vann er vist hos en dinosaur, og funnet åpner for en hel rekke av nye roller som dinosaurer kunne spille i økosystemene sine», sier Ibrahim, som nå kan øyne svaret på Stromers hundre år gamle gåte.
Videoen ovenfor er skabt af Julian Johnson-Mortimer.
Toppen av næringskjeden
Ibrahim har sammen med en rekke paleontologer og geologer fra USA, England, Marokko og Frankrike utarbeidet den hittil grundigste beskrivelsen av økosystemet i krittidens Sahara.
Rapporten er basert på hundrevis av funn, særlig fra Marokko, men også fra resten av Nord-Afrika – og den støtter først og fremst Stromers forskning. Selv om flere fossiler av planteetere har blitt funnet i ørkenen siden Stromers levetid, er bildet det samme: Det var flest rovdyr.
Og Stromers trio av gigantiske rovdinosaurer var ikke bare til stede i Egypt, men også i Marokko, der de dessuten hadde selskap av en omkring ni meter lang rovdinosaur, en såkalt abelisaur, samt mindre rovdinosaurer i familie med de glupske Velociraptorene som er kjent fra Jurassic Park. Forskerne har derfor med god grunn kalt stedet for det farligste stedet i jordens historie.
VIDEO: Hør hvordan Nizar Ibrahim gjenoppdaget Spinosaurus
De mange rovdyrene befant seg i et område der landjorda for det meste var tørr, gold og ekstremt fattig på byttedyr. Likevel klarte de å skaffe mat nok uten å utkonkurrere hverandre.
Ved første øyekast ser det ut til å stride mot biologiens lover, men Ibrahim og kollegene hans har avdekket et smutthull i lovene. Først og fremst er det klart at næringskjedens grunnlag ligger i vannet og ikke på land.
85 prosent av fossilene i Marokko er fra dyr som levde i elvene eller utenfor kysten. Ibrahims største gjennombrudd befinner seg imidlertid ikke i bunnen av næringskjeden, men i toppen.
Gammel gåte har tre svar
Giganter delte landet mellom seg
De store rovdinosaurene i Sahara konkurrerte ikke om byttedyrene. Spinosaurus var tilpasset et liv i vannet, og den avlange snuten og plugglignende tenner var ideelle til å fange fisk med. Carcharodontosaurus hadde derimot skarpe, knivlignende tenner som var skapt til å nedlegge store planteetere med.
I elvene vrimlet det av mat
Landjorda i krittidens Nord-Afrika var generell tørr og gold, men de mange elvene og kystnære havområdene var rike på liv. Massevis av fisk dannet fødegrunnlag for andre fisker, krokodiller, flygeøgler og den store Spinosaurus. Næringskjeder i dagens hav er på samme måte grunnlaget for store mengder rovdyr.
Planteetere ga tonnevis av kjøtt
Langs elvene kunne plantelivet være frodig, men ikke nok til å brødfø store mengder planteetere. Til gjengjeld omfattet de få planteeterne et av de største landdyrene noensinne, dinosauren Paralititan. Åtsler av det enorme dyret ga mat nok til flokker av kjøttetere.
Spinosaurens hale viser at dyret – i motsetning til alle andre rovdinosaurer i området – jaktet i vannet. Den konkurrerte derfor ikke om maten med sine enorme naboer.
Carcharodontosaurus, en annen av Stromers giganter, gikk i stedet på jakt etter de få store planteeterne på land. Og den ni meter lange abelisauren var antagelig spesialisert på å spise åtsler. Svaret på Stromers gåte er altså at rovdyrene klarte å dele maten.
Den oppdagelsen er imidlertid ikke siste kapittel i historien om fortidens Sahara og Stromers merkelige Spinosaurus. Ingen har så langt funnet dyrets forbein, men Ibrahim har en idé om hvor han skal lete.
«Hvis jeg har rett, ligger de et ganske upraktisk sted. Det blir morsomt», sier han. «Vi må bare fjerne 20 tonn stein først …»