Når forskerne skal anslå vekten av en dinosaur, arbeider de vanligvis ut fra en datamodell som rekonstruerer hele dinosaurens skjelett ut fra de delene som er bevart.
Ut fra modellen beregner forskerne så vekten av muskler, fett og hud som skal til for å dekke skjelettet. Metoden kalles derfor også rekonstruksjon.
Dinosaurer var slankere enn vi trodde
Studier av nålevende dyr viser at de generelt er omtrent 20 prosent tyngre enn den minimale kroppsvekten som kunne «henge» på et gitt skjelett.
Forskerne legger derfor til 20 prosent av vekten når de – på en datamaskin – har kledt et dinosaurskjelett med den minimale mengden muskler, fett og hud.
Tallene viser at dinosaurene var mye slankere enn først antatt.
Brachiosaurus har for eksempel «slanket seg» fra tidligere estimater på omtrent 34 tonn til et nyere estimat på 23 tonn.
Når forskerne ikke bruker rekonstruksjonsmetoden, måler de i stedet for eksempel omkretsen av overarmsbeinet eller lårbeinet og setter inn disse målene i regnemodeller som er utviklet ut fra nålevende dyr.
De to metodene kan imidlertid gi helt ulike resultater; for eksempel viser en rekonstruksjon av kjempedinosauren Dreadnoughtus at den veide 27–38 tonn, mens målinger av lårbein tyder på at den har vært vesentlig tyngre: 44–74 tonn.