En bukett av berusende dufter fanger Psittacosaurus-hannens oppmerksomhet. Han skraper i bakken og stikker snuten inn til hunnens bakende, der en mørk flekk med en liten åpning er slående.
Og så er de klare: Paringen kan gå i gang.
Fortidsøglenes sexliv har alltid vært gåtefullt, men nå har forskere sensasjonelt nok funnet tydelige tegn på et dinosaurkjønnsorgan i en ny studie av et fossil fra krittiden.
Kjønnsorganet åpner en ny verden av kunnskap om dinosaursex – fylt av visuell pirring, dufter og svært velutstyrte hanner.
Fuglesex inspirerer forskere
Kjønnsorganer består av mykt vev som ikke blir bevart som fossiler, slik skjelettet gjør. Og selv om organene hadde blitt bevart, er seksuell atferd vanskelig å lese ut av fossiler.
For å lære mer om dinosaurenes sexliv har paleontologene derfor undersøkt de nærmeste slektningene deres.
Fugler har en lang rekke paringsritualer, for eksempel å synge, vise fram fjærprakt og skrape med klørne i bakken i en slags kurtisedans.
I 2016 kunne en internasjonal forskergruppe avsløre at de hadde funnet spor etter nettopp en slik dans blant dinosaurer. Forskergruppen hadde funnet 60 skrapespor fra tretåede dinosaurgruppen som kalles theropoder, og som omfatter T. rex, velociraptor og moderne fugler.
Men etter det har det vært stille på sexfronten for dinosaurforskerne. Helt til nå.
Kjønnsåpning overrasker
I Liaoning-provinsen i det nordvestlige Kina har paleontologer funnet noen av verdens mest bemerkelsesverdige dinosaurfossiler – blant annet Sinosauropteryx, den første fjærkledde dinosauren som ble oppdaget.
Her ble det også funnet et fossil av dinosauren Psittacosaurus, som var nær beslektet med den ikoniske Triceratops. Det har vært utstilt i mer enn et tiår ved Senckenberg-museet i Frankfurt.
I 2016 undersøkte forskerne det nærmere. Det angret de ikke på. For fem år senere kunne de offentliggjøre en banebrytende modell av hele dinosaurens kropp i tre dimensjoner.
Modellen hadde de lagd blant annet ut fra fargene og formene på fossilets godt bevarte skjell, og rekonstruksjonen avslørte en åpning på rett under halen.
Skjellene ved åpningen er unike i både form og pigmentering. Alt tyder på at åpningen er en såkalt kloakk – en åpning for både urin, avføring og forplantning.
Åpningen minner om kloakken hos noen nålevende dyr, men inntar likevel sin helt egen kategori.
Dette har ikke vært sett før, forklarer Jakob Vinther, som er hovedforfatter for den vitenskapelige artikkelen om det oppsiktsvekkende funnet.
«Det mest interessante er at denne dinosauren er et sted mellom krokodiller og fugler», sier han.
Psittacosaurus-kloakken har vært iøynefallende, og dyret har antagelig brukt den til å «blotte» seg for potensielle paringspartnere, slik forskerne selv uttrykker det. Noen nålevende fugler gjør akkurat det samme.
Kloakken er dessuten utstyrt med en type kjønnslepper som hos krokodiller dekker duftkjertler. Derfor mener forskerne at dinosaurorganet kan ha skilt ut feromoner og duftstoffer, akkurat som hos krokodillene.
Duftsignaler kan blant annet ha fortalt at hunnen hadde eggløsning, eller advart mot smittsomme tarm- og kjønnssykdommer.
Med andre ord har kloakken vært et omdreiningspunkt i sexlivet til Psittacosaurus. Mange andre dinosaurer har kanskje hatt lignende åpninger – og de største har sannsynligvis hatt gigantiske peniser.
Stor dinosaur = stor penis
Strutser og krokodiller har penis inne i kloakken, mens mindre fugler og krypdyr ikke har eksterne kjønnsorganer, men presser kloakkene mot hverandre i såkalte kloakkyss.
Psittacosaurus-kloakken var en mellomting, og derfor kan den være et tegn på at kloakkyss og penetrering med penis har eksistert side om side blant dinosaurene.
Dinosaurene var unike og gjorde ting på en unik måte. Jakob Vinther, paleontolog
Men dinosaurkroppene ligner ikke på noe vi kjenner i dag.
Forskerne er for eksempel fortsatt i tvil om hvordan dyrene har kunnet gjennomføre paringen uten å komme til skade. Dinosaursex med tett kroppskontakt må ha vært nokså farlig, på grunn av høy vekt, svingende haler og skarpe pigger på ryggen.
Derfor spekulerer forskerne på om hannene rett og slett var velutstyrte og dermed unngikk alle disse farene. I stedet for å bestige hunnen bakfra kan hannen ha holdt seg litt mer på avstand og brukt en lang penis for å nå hunnens kloakk.
Fenomenet kalles avstandsparing og finnes i naturen i dag. Noen arter har svært lange peniser.
De små fastsittende krepsdyrene som kalles rur, beveger seg ikke ut av skallet i det hele tatt for å formere seg. De har så lang penis at de kan strekke den bort til artsfrender i nabolaget og pare seg med dem. Organene kan være mer enn ti ganger så lange som selve kroppen.
Selv om dinosaurenes nålevende slektninger ikke er like velutstyrte som ruren, har flere arter absurd lang penis, noe som støtter forskernes teori om dinosaurenes fysiologi.
Strutser kan for eksempel ha en penislengde på opptil 40 centimeter. Sett i forhold til resten av kroppen svarer det til at en gjennomsnittlig mann skulle hatt en penis på 30 centimeter.
Hvis dinosaurenes peniser minner om strutsens, røper det ikke bare at de var lange, men også at dinosaurene brukte kort tid på selve paringen.
Strutser har ikke noe problem med å få ereksjon, men de kan sjelden holde på den i mer enn få sekunder. I motsetning til pattedyr, som får ereksjon når blod trenger inn i penis, forsynes strutsens penis med lymfevæske.
Siden lymfesystemet ikke kan levere like høyt trykk som blodomløpet, er ereksjonen slappere og mer kortvarig.
Det samme gjelder alle fuglearter med penis, og det kan være en indikasjon på at dinosaurenes paringsakt heller ikke varte særlig lenge.
Fuglene arvet nemlig med stor sannsynlighet de lange penisene, med svakt trykk, fra en felles dinosaurstamfar fra krittiden.
Til tross for at flere brikker til puslespillet om dinosaurenes sexliv begynner å dukke opp, viser det banebrytende kloakkfunnet at dinosaurene antagelig har enda flere hemmeligheter enn vi trodde.
«Vi har en unik situasjon der det ikke finnes noen moderne analogi for det vi ser. Denne dinosauren reklamerte for åpningen sin, noe vi ikke ser hos de nærmeste nålevende slektningene, men hos noen primater, for eksempel bavianer, og salamandere. Vi står derfor overfor et innblikk i en verden der vi kan se at det vi kanskje ville gjette på – basert på moderne slektninger – ikke gjelder», forklarer Jakob Vinther:
«Dinosaurene var unike og gjorde ting på en unik måte.»