1: Drageknokler funnet i jorden i Kina
Mytiske forestillinger om drager har eksistert i Kina i hvert fall siden Shang-dynastiet (1600–1046 f.Kr.), men myten fikk næring når kinesere i antikken og middelalderen fant fossiler av utdødde fortidsdyr i bakken.
Historikeren Chang Qu forteller for eksempel rundt år 350 at det i dagens Sichuan-provins fantes store mengder knokler fra drager.
«Det sies at bærerne fløy ut fra fjellene, men da de oppdaget at himmelens porter var lukket, kunne de ikke komme inn. De falt derfor døde om og sank senere ned i bakken. Det er derfor man kan grave ut dragebein», skrev Chang Qu.
Kineserne dokumenterte funnene, for eksempel med tegninger i Bencao Pinhui Jingyao, et naturvitenskapelig verk som ble gitt til keiseren i 1505.
2: President jaktet på levende fossiler
USAs president Thomas Jefferson (1801–1809) var en ivrig fossilsamler. Han interesserte seg særlig for mastodonter, en familie av elefanter som levde for mellom 25 millioner og 10 000 år siden.
Jefferson satte derfor de oppdagelsesreisende Meriwether Lewis og William Clark til å finne fossiler på ekspedisjonene sine til det amerikanske Vesten.
Funnene dokumenterte blant annet at den amerikanske mastodonten var en egen art, forskjellig fra den europeiske. Jefferson hadde imidlertid håpet at ekspedisjonene ville finne levende eksemplarer av dyrene.
Han trodde ikke på at dyr kunne dø ut, noe som den gangen var en kontroversiell tanke. Hvis arter kan forsvinne uten videre, forstyrrer det naturens orden, mente han. Jefferson ombestemte seg imidlertid – kanskje fordi han tross tallrike ekspedisjoner aldri fant det han lette etter.
3: Kjempen Megalosaurus kom først
Den kjøttetende Megalosaurus, som levde for 66–208 millioner år siden, var den første dinosaurslekten som fikk et navn, i 1824. Navnet er satt sammen av de greske ordene megas, «stor», og sauros, «øgle». Megalosaurus har også æren av å være den første dinosauren til å bli avbildet i litteraturen.
En tegning av dinosaurens lårbein står nemlig i boken Natural History of Oxford-shire av Robert Plot, kjemiprofessor ved universitetet i Oxford. Boken ble utgitt i 1677.
Plot så at fossilet var et lårbein fra et veldig stort dyr. Så store dyr levde det ikke i England, så han gikk ut fra at den stammet fra en romersk krigselefant eller en menneskelig kjempe.
Selv om Megalosaurus var den første dinosauren til å bli beskrevet, er funnene mangelfulle, og forskerne vet fortsatt relativt lite om slekten.
4: Kvinnelig pioner frosset ute
Da hun var liten, hjalp Mary Anning faren sin med å lete etter fossiler når de gikk tur ved Lynn Regis i Dorset på sørvestkysten av England.
Etter farens død i 1810 bevarte den 11 år gamle Mary interessen for fortidens dyr, og i årene som kom, gjorde hun flere banebrytende funn.
I 1811 oppdaget hun en fiskeøgle, en slekt av havkrypdyr som levde for 201–194 millioner år siden.
Anning fant også det første skjelettet av en plesiosaurus, en svaneøgle.
Men Anning ble aldri anerkjent mens hun levde. Mannlige kolleger tvilte på funnene hennes, og som kvinne var hun utelukket fra Det geologiske selskapet i London, en praksis som først endret seg i 1904.
Først de senere årene har Annings bidrag til paleontologien blitt anerkjent, blant annet med en minnemynt i 2021.
5: Dinosaur ble utstyrt med feil hode
I 1877 fant Charles Marsh en del av et skjelett av en planteetende dinosaur med lang hals og lang hale. Han ga funnet navnet Apatosaurus. Skjelettet hadde ikke noe kranium, og ingen visste hvordan det egentlig så ut.
Men Marsh hadde det travelt med å presentere funnet sitt for verden i komplett form, så i 1883 utstyrte han dyret med et hode fra en annen dinosaur. Valget falt på en Camarasaurus, for Marsh antok at kraniene lignet.
Vitenskapsfolk oppdaget allerede i 1903 at noe var galt, men feilen var blitt så innarbeidet at mange museer, for eksempel det amerikanske naturhistoriske museet i New York, i lang tid viste rekonstruksjoner av Apatosaurus med feil kranium.
I begynnelsen av 1979 rettet det første museet feilen slik at gjester kunne se Apatosaurus i sin rette form.
«I paleontologien fører mer kunnskap til et storslått tap av overblikk.» Alfred Romer, amerikansk evolusjonspaleontolog