Slanger har eksistert i minst 100 millioner år og krøp altså rundt mellom beina på dinosaurene.
I dag finnes det nesten 3500 ulike slangearter over hele verden, men antallet slanger i Norge kan telles på én hånd.
Slanger i Norge
Slangene i Norge er:
- Hoggorm
- Buorm
- Slettsnok
Lær mer om slanger i Norge i denne artikkelen.
Hoggorm
Hoggormen – den eneste giftige slangen i Norge
Den giftige hoggormen er en av de vanligste slangene i Norge.
- Latinsk navn: Vipera berus.
- Lengde: Hannen er 60–80 centimeter lang mens hunnen måler mellom 80 og 105 centimeter.
- Utseende: Kraftig bygget med et trekantet hode med to giftkjertler bakpå. Øynene har en loddrett spalteformet pupill med rødlig iris.
- Levetid: 10 år i naturen.
- Byttedyr: Firfisler, frosker, små pattedyr og fugleunger.
- Naturlige fiender: Katter, hunder, pinnsvin, kråker, grevlinger og musvåker.
I Norge finnes hoggormen de fleste steder i Sør- og Midt-Norge fra havet og opp til snaufjellet ved Sjøholt.
Her holder den som regel til i lyngområder eller ved myrer. Den kan imidlertid også finnes ved åkrer og i åpne skoger.
Hoggormen ble er fredet etter viltloven, men det er ikke noe som tyder på at arten er i framgang. Det er særlig menneskelig innblanding som for eksempel oppdyrking og drenering av myr som truer hoggormen.
Hvis du vil møte en hoggorm i den norske naturen, så dra ut til dens foretrukne levesteder i april-mai, da varmen vekker dem fra dvalen og de begynner på paringssesongen.
Hoggormen finnes i mesteparten av Europa, fra de sørlige alpene til det nordlige Skandinavia. Den giftige slangen lever også i England og i store deler av Russland.
Hoggormen er den eneste giftige slangen i Norge, og faktisk er slangen giftig fra det øyeblikket den fødes.
Bak på det trekantede hodet er to giftkjertler som via en emaljekledt kanal er forbundet med to 4–5 millimeter lange gifttenner.
Når hoggormen ikke er på jakt, er tennene foldet opp i overmunnen. Men når den jakter, folder den lynraskt ut gifttennene i et gap som nesten kan åpne seg 180 grader.
Hoggormens tenner er bare 5 millimeter lange. Derfor kan den ikke bite gjennom sko eller kraftige klær.
Hoggormen hugger i en avstand på omkring 3–6 centimeter, og kan i et angrep ikke kaste kroppen sin mer enn 20 centimeter framover.
Bittet når heller ikke lenger opp enn 15 centimeter fra bakken, og tennene kan ikke trenge gjennom tykke klær eller sko.
Bitt er sjelden farlig for mennesker
Når hoggormen biter for å drepe, sprøyter den inn om lag 30 milligram gift på omkring 1/40 sekund. Hvis hoggormen bare vil gi en advarsel, er giftmengden noe mindre. Faktisk anslås det at 30 prosent av advarselsbitt er såkalte tørrbitt, helt uten gift.
Når hoggormen bruker giften sin, virker den ved å bryte ned vev og være antikoagulerende på blodet – en cocktail som kan gi blødninger og hevelser.
Hvis en mus, øgle eller liten fugl blir bitt av en hoggorm, dør den i løpet av kort tid.
Blir et menneske bitt av en hoggorm, er det imidlertid sjelden livstruende. Faktisk er det flere mennesker som årlig dør av vepsestikk enn av hoggormbitt.
Bitt fra en hoggorm kan gi milde til moderate symptomer som for eksempel:
- Svimmelhet
- Mindre hevelse
- Oppkast
- Hjertebank
- Smerte og rød farge ved bittet
Det er viktig å søke legehjelp ved et bitt fra en hoggorm uansett hvordan symptomene utarter seg.
Ifølge Folkehelseinstituttet blir omkring 200 mennesker bitt av hoggormer i Norge hvert år.
Buorm
Buormen – Slank slange som spiser byttet sitt levende
Buorm lukter seg fram til byttet sitt ved å «smake» på omgivelsene med tungen.
- Latinsk navn: Natrix natrix.
- Lengde: Hannen blir mellom 60 til 80 centimeter lang. Hunnen er litt lengre og måler 70–100 centimeter.
- Utseende: Slank og som regel svart med en lang hale som utgjør en femtedel av slangens samlede lengde. Ovalt hode med forholdsvis store, mørke øyne og to karakteristiske oransjegule flekker i nakken som er formet som halvmåner.
- Levetid: 23 år i naturen.
- Byttedyr: Frosker, padder og snegler uten hus.
- Naturlige fiender: Storker, gråhegre, rever, katter, grevlinger, ildere og musvåker.
Buormen lever hovedsakelig i lavlandet i det sørøstlige Norge og langs sørlandskysten, men slangen er også observert på Vestlandet og opp til Trondheim Den finnes særlig ved sjøer, dammer, myrer og vannhull med rikelig vegetasjon.
Akkurat som hoggormen er buormen fredet i Norge. Den er imidlertid likevel i tilbakegang, noe som også skyldes at vi mennesker har ødelagt foretrukne levesteder.
Hvis du vil møte en buorm, er sjansen størst på en varm vårdag. Om våren kommer hannene og hunnene nemlig fram fra vinterdvalen sin for å pare seg.
Buormen går i dvale igjen i slutten av september-begynnelsen av oktober.
Buormen er vanlig i Danmark, det sørlige Norge, sørlige Sverige og sørlige Finland og ned gjennom det østlige Mellom-Europa og Øst-Europa til det nordøstlige Italia og hele Balkan. Derfra strekker utbredelsen av buormen seg til den vestlige delen av Russland via Tyrkia til et stort areal i Kaukasus og Sentral-Asia.
Buormens hode er ovalt og tydelig avsatt fra kroppen i motsetning til mange andre slanger der hode og hals vanligvis går i ett.
Her hjemme blir buormen maksimalt rundt én meter, men i Sør-Europa er det dokumentert eksemplarer som er over to meter lange. Øynene er store og mørke med runde pupiller omkranset av gulaktig ring, og i nakken to karakteristiske oransjegule flekker.
Buormen har opp mot 140 tenner
Buormen er ikke giftig, men bruker hurtigheten og sine spesielle tenner til å fange byttedyrene sine.
Når buormen har sneket seg inn på byttet sitt, angriper den plutselig i høy fart og hugger med sine 130–140 sylspisse tenner.
Tennene snur skrått bakover og fungerer som mothaker som gjør det umulig for byttet å slippe fri når buormen først har festet grepet.
Buormen er en fantastisk svømmer og kan derfor jakte på sine foretrukne byttedyr i sitt naturlige habitat.
Buormen jakter både på land og i vannet siden den er en formidabel svømmer.
Den sleper imidlertid alltid byttet sitt opp på land når det skal svelges – noe som alltid skjer mens byttet fortsatt er levende.
Spiller død overfor fiender
Buormen har mange fiender i naturen. Heldigvis har slangen et smart «triks» hvis den ikke har mulighet for å flykte.
Buormen kan nemlig fake en «dødskrampe» der den ligger helt slapp med buken i været og gapet sperret opp.
Samtidig skiller den ut en illeluktende væske slik at den ikke bare ser død ut, men også lukter som et åtsel for rovdyrene.
Til tross for likhetene er ikke stålormen en av slangene i Norge, men en øgle uten bein.
Stålorm - den slangelignende øgle
Ved første øyekast ser det ut som stålormen burde slutte seg til listen over slanger i Norge.
Men selv om stålormen, som er vanlig i mesteparten av Europa, ser ut som en slange, er den egentlig en øgle. Den mangler bare for- og bakbein.
Stålormen blir opptil 45 centimeter lang og er helt harmløs.
Stålormen trives best i tilgrodde områder og er vanligste i fuktige løvskoger og hager.
Slettsnok
Slettsnoken – den sky slangen i Norge
Slettsnoken ser akkurat ut som hoggormen, men er ikke giftig og er slankere og kortere.
- Latinsk navn: Coronella austriaca
- Lengde: Hannene blir mellom 55–60 centimeter lange, mens hunnene er større og måler omkring 75 centimeter. Den største registrerte slettsnoken var 89 centimeter og ble funnet i Norge.
- Utseende: Slangen er litt kortere og litt mer slank enn den vanlige buormen. Den har en muskuløs kropp og et lite hode som nesten går i ett med halsen.
- Levetid: Opptil 25 år i naturen.
- Byttedyr: Firfisler, stålormer, små pattedyr og hoggormer.
- Naturlige fiender: Røyskatt, musvåker, katter, grevlinger og ildere.
I Norge lever slettsnoken i et bueformet belte som løper fra Stavanger i vest, langs kysten til Oslo og videre til grensen mot Sverige i øst.
Akkurat som hoggormen og buormen er slettsnoken fredet i Norge.
Slettsnoken er spesielt vanlig i midten av Europa, men finnes blant annet også i den sørlige delen av England og de nordlige delene av Portugal og sørlige deler av Spania.
Selv om slettsnoken bare er aktiv om dagen, blir den sjelden observert. Det skyldes at den beveger seg sakte og ubemerket under et dekke av planter, vissent løv og mellom steiner og røtter.
Slettsnoken ligner på hoggormen
For et utrent øye ser slettsnoken ut som en av de andre mer kjente slangene i Norge – nemlig hoggormen.
Akkurat som hoggormen har slettsnoken en brungrå farge på ryggen og mørke flekker. Men i motsetning til hoggormen er ikke slettsnoken giftig.
Den er heller ikke like lang. Som regel måler slettsnoken bare 55–60 centimeter.
Æskulpasnoken – den utdøde slangen i Norge
Norge hadde en gang også en fjerde slange – æskulapsnoken.
Den levde over store deler av Norge, men det er nå lenge siden den ble observert her.
Æskulapsnoken er ikke giftig. Den kan imidlertid blir opptil to meter lang, og er derfor en av de største slangeartene i Europa, der den fortsatt finnes flere steder i de sørlige og østlige områdene.
Æskulapsnoken kommer i mange farger og finnes både i gulbrune, gråbrune, svarte, olivenfargede nyanser. De fleste eksemplarer har to gulaktige flekker i nakken og en mørk linje fra øyet og ned til munnen.
Den lange slangen lever av små pattedyr og fugler som den jager i åpne skoger med et godt dekke av undervegetasjon. Hvis byttet er stort, kveles det før det inntas. Er det snakk om et mindre bytte, spiser æskulapsnoken, akkurat som buormen, byttet sitt levende.
