Selvbefruktning sikrer artens overlevelse

Alle dyr formerer seg, men på svært forskjellige måter. Den mest utbredte måten er kjønnet formering. Her smelter kjønnscellene fra en hunn og en hann sammen. Andre dyr, som hammerhaien, kan reprodusere seg helt uten en hann.

Alle dyr formerer seg, men på svært forskjellige måter. Den mest utbredte måten er kjønnet formering. Her smelter kjønnscellene fra en hunn og en hann sammen. Andre dyr, som hammerhaien, kan reprodusere seg helt uten en hann.

Shutterstock

Alle dyr på jorden kjemper for å føre genene sine videre til neste generasjon, og det kan foregå på mange oppfinnsomme måter. De fleste dyr formerer seg seksuelt, der to kjønn parer seg med hverandre.

Avkommet fra arter med kjønnet ormering blir dannet ved at en hannlig og en hunnlig kjønnscelle smelter sammen, og avkommet bærer derfor genetisk informasjon fra begge foreldre.

Andre dyrearter formerer seg derimot uten paring, ved såkalt ukjønnet formering. Hos dyr med ukjønnet formering er et ubefruktet egg i stand til å utvikle seg til et levedyktig individ uten paring.

Hos arter som utelukkende formerer seg ukjønnet kan hannene helt unnværes, og arten består derfor utelukkende av hunner.

© Shutterstock

Ukjønnet formering

Hos noen arter er ikke hannen nødvendig for å sette avkom til verden. Det er bl.a. tilfellet hos vannlopper og noen arter av hjuldyr, vandrende pinner og gekkoer. Hos disse artene utvikler et ubefruktet egg seg til et nytt levende individ.

Det kan være en stor fordel å slippe å lete etter en partner, med de farer det kan føre med seg. Dessuten kan hunnen sette avkom til verden akkurat når forholdene er optimale, slik at det er ressurser nok til at ungene kan overleve.

Det er imidlertid aldri observert ukjønnet formering hos pattedyr. Og hos mange av artene som har ukjønnet formering, forekommer også kjønnet formering, som hos kalkun, vannloppe og guppy. Kjønnet formering er nemlig den eneste måten en bestand kan bli kvitt skadelige mutasjoner.

Det er for eksempel tilfellet hos noen arter av firfisler og insekter. Felles for arter med ukjønnet formering er at den genetiske sammensetningen hos avkommet i de fleste tilfeller er en kopi av foreldreindividet. Man kan derfor si at avkommet er en klon, fordi det er genetisk likt sin eneste forelder.

Hos det fastsittende krepsdyret rur lettes formeringen ved at alle dyrene er både hann- og hunnkjønn.

© Shutterstock

Hammerhaien velger selv

Det fins også noen arter som er i stand til å utnytte begge reproduksjonsstrategier. Det gjelder for eksempel hammerhaien og komodovaranen, som under normale forhold formerer seg kjønnet.

Men hunnene fra de to artene kan også reprodusere seg ukjønnet hvis det i lange perioder ikke er noen hanner til stede. På den måten sikrer hunnene seg avkom, selv om de ikke har en hann å pare seg med.

© Shutterstock

Kjønnet formering

Kjønnet formering foregår hos alle pattedyr og de aller fleste fisker, fugler, reptiler og padder. Men sex kan også være en kostbar affære. Det tar tid og energi å finne og tiltrekke en make – tid som ellers kunne blitt brukt på å finne mat, og energi som kunne blitt brukt på å unngå fiender. Dessuten krever det et individ av hvert kjønn på rett sted og til rett tid.

Men fordelene er også store. Kjønnet formering øker variasjonen i arvemassen i stedet for å videreføre de samme genene. Det er utrolig viktig for at arter på lang sikt skal kunne tilpasse seg endringer i omgivelsene, og for at de kan utvikle resistens mot patogener. Det er virus, bakterier, sopp og parasitter, som kan tappe dyr for krefter og dermed ødelegge evnen deres til å formere seg.

Ulempen ved at to foreldre «blander» arvemateriale i avkommet, er imidlertid at «gode» gener fra den ene parten risikerer å bli ødelagt.

Mange insektarter er også i stand til å formere seg både kjønnet og ukjønnet. For eksempel reproduserer bladlus og vannlopper seg ukjønnet gjennom sommeren, mens de senere på året produserer færre avkom gjennom kjønnet formering.

Ukjønnet eller kjønnet formering sikrer altså hver for seg eller i kombinasjon at det blir satt avkom til verden, og dermed at en art består.

Meitemarken er hermafroditt

Hos noen arter meitemark, flatormer, muslinger og snegler er hvert individ hann og hunn samtidig. Det vil si at både hannlige og hunnlige kjønnsorganer er til stede i dyrets kropp.

Disse hermafrodittene befrukter som regel ikke seg selv, men det skjer derimot en gjensidig utveksling av sædceller under paringen. Dermed sikrer hermafrodittene at avkommet deres blir genetisk forskjellig.

Det kan være en stor fordel å være hermafroditt, hvis man for eksempel tilhører en art som er fastvokst. Dette gjelder blant annet de små krepsdyrene rur, som er vokst fast på svaberg og steiner. Når individene både er hannkjønn og hunnkjønn, er alle som sitter i nærheten potensielle maker. Det gjør formeringen enklere, all den tid det ikke er mulig å bevege seg rundt for å finne en make.

Hos andre hermafrodittarter er individet først ett kjønn, og senere i livet skifter det til motsatt kjønn.

Visse meitemarker har to typer kjønns­organer samtidig.

© Shutterstock

Hos kjønnsskiftende hermafroditter er det vanligste at individet først utvikler hannlige kjønnsorganer. Det skjer blant annet hos tøffelsnegler, som kan være hannkjønn i opptil seks år, før de i løpet av et par måneder skifter til hunnkjønn.

Forvandlingen skyldes feromoner i vannet, som er et signalstoff utskilt av hunntøffelsneglene. De yngste sneglene, hannene, fester seg ofte oppå eldre snegler, som er hunner.

Tøffelsnegler, som lever bl.a. på muslinger, kan med alderen gå fra hann- til hunnkjønn.

© Ritzau Scanpix