Hvalfangerne på Grønland brukte å fange melkehvite hvithvaler med store pannekuler. Og de pleide å fange grålige, spettede narhvaler med enhjørningaktige støttenner.

De garvede jegerne visste at narhvalen og hvithvalen vandret i takt med de skiftende årstidene og isen som kom og gikk. De visste at de to hvalartene ble mellom tre og fem meter lange og veide mellom åtte hundre kilo og halvannet tonn. De visste alltid hva de jaktet på: narhval og hvithval.

Derfor sperret de nok opp øynene den dagen i 1990 da de sto med tre hvaler i garnet som de aldri hadde sett maken til.

Hvalene var så underlige at den ene hvalfangeren forærte et av kraniene til en forsker ved Københavns universitet. Her spekulerte forskerne på om hvalen kunne være en krysning mellom arter – en såkalt hybrid. På den tiden var vitenskapen ikke utstyrt for å DNA-test knokler, slik man kan i dag.

Så gåten forble uløst i nesten tretti år. Gjemt og glemt. Men nå har hvalens opphav kommet til overflaten.

© Mikkel Høegh Post/Statens Naturhistoriske Museum

Hvithvalen

Hvithvalen har hvit, glatt hud og omkring førti tenner fordelt på over- og underkjeven. Den er kystnær og holder seg ofte nær havoverflaten. Likevel henter den mat så dypt som på fem hundre meter. Hvithvalen kalles ofte havets kanarifugl, siden den har et stort repertoar av toner, som lages i melonen, den karakteristiske pannekulen.

© Mikkel Høegh Post/Statens Naturhistoriske Museum

Narhvalen

Narhvalen er spettet i fargene svart og brunt og har grålige nyanser. Den har ingen tenner. Til gjengjeld har den en eller to støttenner som vokser ut gjennom overleppen, og som kan bli opp til to og en halv meter lange. Narhvalen kan fange mat på hele åtte hundre meters dyp.

© Mikkel Høegh Post/Statens Naturhistoriske Museum

«Nithvalen»

«Nithvalen» er i dette tilfellet en hann, avslører DNA-testene. Den har større hode enn både narhvalen og hvithvalen. Nithvalen har primært funnet mat på bunnen, og de utstående tennene, som ikke likner noe som er sett tidligere, kan være forklaringen på akkurat det. Men forskerne er stadig i tvil.

Sammenlignet med 16 hvaler

Paringen hos narhvalen og hvithvalen ikke så godt dokumentert. Det kommer av at hvalene ofte parer seg på dypt vann under store isflak og isbreer. Men det er akkurat her nøkkelen til kraniemysteriet ligger.

Man vet at begge arter føder, oppdrar og dier kalvene sine nærmest samtidig og på samme måte.

Men det var først da forskere ved Københavns universitet undersøkte arvematerialet – det såkalte genomet – til det tretti år gamle hvalkraniet og sammenliknet det med DNA fra åtte narhvaler og åtte hvithvaler fra samme grønlandske farvann, Diskobukta, at sannheten kom fram.

Hybridhypotesen fra 1990-tallet holdt vann. Kraniet hadde tilhørt en hybridhval som hadde en narhvalhunn og en hvithvalhann til foreldre. På engelsk kalles hvalen «narluga», en sammentrekning av de engelske navnene beluga og narwhale. På norsk kunne man kalle ned nithval.

En ny krysning har skrevet seg inn i dyrerikets evolusjons- og historiebøker. Det kan være vanskelig å fatte. For de to artene som har paret seg, ligner lite på hverandre.

Havets muldyr

De likner altså ikke på hverandre, narhvalen og hvithvalen. Men de biologiske brillene avslører noe annet – nemlig at de to artene er nært beslektet.

Hvithvalen og narhvalen tilhører begge – som de eneste to nålevende artene – den samme hvalslekten: monodontidae.

Det nå mindre gåtefulle kraniet er stadig på Naturhistorisk museum i København, og ifølge forskerne er den tretti år gamle skallen det eneste dokumentere beviset på at hvithvaler og narhvaler parer seg.

Men de er overbevist om at det under havoverflaten må finnes flere eksemplarer som ennå ikke har sett dagens lys.