For første gang har hjerterytmen til en blåhval blitt mål, og resultatene overgår biologenes villeste fantasi. Hvalen kan senke pulsen til bare to hjerteslag i minuttet når den dykker ned for å finne mat.
En forskergruppe fra Stanford University i USA fikk en enestående sjanse til å foreta målingene da de kom tett på en blåhval i Monterey Bay i California.

Biologer monterte en pulsmåler på en blåhval og fulgte hjerterytmen i ni timer.
Ved hjelp av seks meter lange stenger fikk de montert en pulsmåler med sugekopper på hvalen, slik at de kunne følge hjerterytmen til dyret i ni timer.
Hjertet slår saktere under vann
Biologene visste på forhånd at hvaler fordeler oksygenrikt blodet på en annen måte i kroppen når de dykker.
Det meste av oksygenet flyter til hjertet og hjernen, mens de andre organene får mindre.
Det gjør det mulig for hvalen å foreta langvarige dykk til over 300 meters dybde og resulterer samtidig i at hjerterytmen faller.
Hvalen skrur ned oksygenforsyningen
Mens blåhvalen dykker, senker den pulsen, slik at bare hjernen for nytt oksygen.

Hjertet går på sparebluss
Under et dykk, som kan vare over et kvarter, slår blåhvalens hjerte bare 2–4 ganger i minuttet.

Oksygenreservene fylles raskt
Så snart hvalen når overflaten, øker den pulsen til over 30 slag i minuttet, slik at alle organer igjen får oksygenrikt blod.
Når hvalen kommer opp til overflaten igjen, stiger pulsen mens den puster inn friskt oksygen.
Hjertets oppgave er nå å fylle opp oksygendepotene i alle organer før hvalen igjen dykker ned på jakt etter mat.
Hvalhjertet arbeider på grensen av det fysisk mulige
I de ni timene biologene fulgte hvalen, observerte de at det lengste dykket varte 16,5 minutter, og hvalen brukte aldri mer enn fire minutter på å fylle opp oksygendepotene igjen.
Pulsmålingene viste at den dykkende blåhvalen senket pulsen helt ned til to slag i minuttet, og at pulsen gikk opp til 37 slag i minuttet når hvalen lå i overflaten.
Forskjellen på de to ytterpunktene overrasker forskerne, som mener at hvalhjertet arbeider tett på grensen for hva som er fysisk mulig.
Det er antagelig forklaringen på at ingen dyr har blitt større enn blåhvalen.