Mørkets store etegilde

I dypet kan det være langt mellom måltidene, så kreftene må spares til selve jakten. Argonautblekkspruten setter seg derfor på toppen av maneter og lar dem bære seg opp til festmåltidet ved havoverflaten.

Djevelrokken har et vingespenn på over sju meter og er nært beslektet med haien. På tross av det lever kjempefisken utelukkende av småfisk og plankton, som den filtrerer inn gjennom den store munnen.

Som de knelerne som lever på land folder sjøknelere inn klørne på forbeina. Når et intetanende byttedyr nærmer seg, skyter klørne fram som raketter. Senere skjærer den byttet i stykker med klørne.

Det er vanskelig å gjemme seg i det åpne havet, så den beste kamuflasjen er noen ganger total gjennomsiktighet. Det har den unge kirurgfisken tatt til seg, og skinnet på den er så tynt at man kan se rett inn i hjernen.

Den lille flygefisken kan spise plankton, for selv om den står på menyen hos mange rovfisker, er den vanskelig å fange. Spesielle finner gjør den nemlig i stand til å fly store distanser over vannet – utenfor de blodtørstige rovdyrenes rekkevidde.

Når diamantblekkspruten er fullvoksen, blir den opp mot én meter lang og veier omkring 30 kilo. Som unge holder den lille, gjennomsiktige blekkspruten seg under overflaten, der den spiser småfisk og enda mindre blekkspruter.

Unger er særlig utsatt i festmåltidet, så de må ta i bruk radikale løsninger for ikke å ende som forrett. Denne unge fisken er ikke sårbar overfor de giftige fangtrådene, men det er rovfiskene, og maneten blir et midlertidig tilfluktssted.

Noen ganger er det beste forsvaret å skape frykt hos fiendene sine. For å skremme sultne rovdyr har de afrikanske pompanoene utviklet fangarmer som imiterer trådene til giftige maneter. Dermed lurer de seg i sikkerhet fra fiendene.

I det store etegildet er det også noen som må ta seg av rengjøringen. Pussereken har et symbiotisk forhold til fiskene i havet, og de svømmer innom for å bli renset for døde celler og parasitter, som den lille reken lever av.