Hva får dyphavsfisker til å tåle trykket?

Sjøvannstrykket øker med cirka én atmosfære for hver 10. meters dybde. På 200 meters dyp, som forskerne definerer som terskelen til dyphavet, er trykket følgelig 21 atmosfærer, for også luften over havnivået bidrar med et trykk på cirka én atmosfære. 98 prosent av vannet i alle verdens hav er en del av dyphavet.

På 1000 meters dyp oppstår det visse evolusjonære utfordringer, både fordi det er helt mørkt, men også fordi trykket fra vannmassene er enormt. Fordi luft er enklere å komprimere enn vann, vil et menneske på dette dypet få presset brystkassen sammen som følge av at luften i lungene ikke orker å stå imot vanntrykket. Noen hvalarter kan dykke til 1000 meters dyp fordi de har utviklet en svært fleksibel brystkasse som tåler å bli presset sammen.

Dyphavsfisk, som for visse arters vedkommende er funnet på over 8000 meters dyp, takler trykket blant annet ved å ha et fåtall luftfylte hulrom i kroppen. Derfor har de fleste dyphavsartene ingen eller bare en helt liten svømmeblære som hjelper dem med å stige opp og ned i vannet. Artene med svømmeblære er nødt til å bruke energi på å holde luften i blæren under samme trykk som vannet rundt dem. Det er en ekstra påkjenning i et miljø der mulighetene til å skaffe mat er begrenset.

Muskelvevet hos visse dyphavsfisker rommer over 90 prosent vann og har en geléaktig konsistens. Det vannfylte kroppsvevet sikrer at fiskene har omtrent samme densitet som vannet som omgir dem. Dessuten har dyphavsfisker ofte svakt utviklede muskler og skjelettdeler og har gjennomgått molekylære tilpasninger til dyphavets enorme trykk.