Spørsmålet om hvordan sjiraffen har fått den lange halsen, har lenge vært et mysterium for forskere verden over.
Siden Charles Darwin har den herskende teorien vært at sjiraffen utviklet den lange halsen i jakt på mat høyere oppe i trærne.
Darwins teori har imidlertid lenge blitt utfordret av tanken om at lengden på halsen er resultatet av sjiraffhanners kamp om hunnenes gunst.
Stamfar delte ut springskaller
Det er vanlig at hannsjiraffer kjemper om hunnene. De svinger de to til tre meter lange halsene mot hverandre, og med de hårete hornene på hodet kan de forårsake stor skade.
Jo lengre hals, jo større sjanse for å skade motstanderen.
Nå får teorien ny næring etter en rekke fossilfunn av en stamfar som delte ut springskaller.
Det er en kul historie om et fantastisk sexvåpen Ted Stankowich, evolusjonsforsker ved California State University
De første fossilene ble funnet allerede i 1996, i Xinjiang-regionen i det nordlige Kina, men den gangen visste ikke forskerne hva de hadde funnet.
De trodde først at de hadde funnet en fjern slektning av kuer eller sauer. Etter nye funn og CT-skanninger har forskerne kommet fram til at dette pattedyret er i familie med sjiraffen.
På størrelse med en sau og med ekstreme halsvirvler
Arten levde for om lag 17 millioner år siden, og den har fått navnet Discokeryx xiezhi etter et mytologisk enhornet vesen fra Kina.
I motsetning til nålevende sjiraffer hadde Discokeryx xiezhi en kort hals, og på hodet hadde den en hard plate med en bulende utforming som den brukte når den sloss mot andre hanner om en hunn.
Illustrasjonen viser hannsjiraffer i kamp om hunnenes gunst. I forgrunnen kjemper to Discokeryx xiezhi mens de gjenkjennelige nålevende og langhalsede sjiraffene kjemper i bakgrunnen. Den utrolige hodesvingingen har gjennom to millioner år bidratt til den lange halsen.
Minisjiraffen var på størrelse med en sau. Derfor er det overraskende at kraniet kunne ha en tykkelse på to og en halv centimeter, noe som har gjort hodet ideelt til kamp.
Samtidig er halsvirvlene ekstremt kraftige, så Discokeryx xiezhi har kunnet tåle de kraftige støtene når hodene har dundret mot hverandre.
Faktisk er leddene mellom hodet og halsen og mellom nakkevirvlene de mest komplekse som noen gang er sett hos et pattedyr.
En rekonstruksjon av Discokeryx xiezhis to og en halv centimeter tykke kranium og de ekstremt sterke ryggvirvlene. Sjiraffstamfaren var som skapt for hodekamp.
Den lange halsen skyldes to millioner års hodesvinging
På Discokeryx xiezhis tid var jorden varm og tett bevokst av skog, men i Xinjiang-regionen, der arten levde, har det vært mer tørt og goldt.
Ved å analysere tannemaljen til Discokeryx xiezhis har forskerne funnet ut at minisjiraffen levde i åpne gressområder og vandret i takt med årstidene. Etter hvert som klimaet gjorde at det ble mindre mat, ble kampen om å overleve og formere seg mer intens, og dermed også kampene mellom hannene.
Noe lignende opplevde den sjiraffarten vi kjenner i dag. For omkring sju millioner år siden gjorde klimaendringer i Øst-Afrika at skog ble til gressområder.
Mens Discokeryx xiezhi døde ut, fortsatte den moderne sjiraffen å utvikle den lange halsen ved å svinge nakke og hode i kampen om hunnene.
Gjennom intens halssvingning og genetisk overføring til nye generasjoner gjennom to millioner år utviklet sjiraffen de lange halsene vi kjenner i dag.
En bivirkning av utviklingen var at sjiraffen nå kunne få tak i mat høyere oppe i trærne, forklarer forskerne.
Men kampen om mat var ikke i seg selv drivkraften bak de lange halsene. Det var sex.
