Se verden med hundens øyne

Det er en misforståelse at hunden ikke ser i farger, den ser bare ikke like mange som oss. Til gjengjeld er den bedre til å se i tussmørke og fange opp bitte små bevegelser.

Hundens syn er et av de best undersøkte i dyreriket, og du har antagelig hørt myten om at hunder ser i svart-hvitt. Selv om hundene ser færre farger enn oss, ser de likevel farger og kan skille opptil 40 000 nyanser. For mennesker er tallet over en million.

Hundeøyne er utstyrt med den samme typen fargefølsomme celler, såkalte tapper, som menneskeøyne, men der vi har tre ulike typer, har hunden bare to. Hundens tapper er følsomme overfor henholdsvis blått og gult lys og kan derfor skille blått fra gult, men ikke rødt fra grønt.

Forskerne gjetter derfor på at hunder opplever verden på samme måte som mennesker med rød-grønn-fargeblindhet, som i stedet for de to fargene oppfatter en rekke gråtoner.

I tillegg ser ikke hunder så godt på kloss hold som mennesker og er ikke like følsomme overfor endringer i lysstyrke. Til gjengjeld kan hunders pupiller utvide seg mer enn våre, og de har en reflekterende overflate i netthinnen, den såkalte tapetum lucidum. Begge deler forbedrer synet i tussmørke.

Hunder har dessuten flere av en type sanseceller som kalles staver, enn det vi har. Stavene fanger bare opp gråtoner, men de er ekstremt lysfølsomme og gode til å registrere små bevegelser på stor avstand.

Snegler ser fryktelig dårlig, men akkurat godt nok til at de kan rekke å søke dekning i huset sitt hvis en trussel dukker opp.

Den lille og utbredte hagesneglen har øyne på enden av de lange følehornene. Øynene er vanskelige å få øye på, men ses som to små svarte prikker.

Synet er nokså dårlig, for selv om øynene er utstyrt med en linse foran et væskefylt hulrom, har de ikke noen muskler festet til linsen. Det betyr at sneglen ikke kan fokusere. Forskerne mener derfor at sneglen snarere opplever former og skygger enn faktiske bilder av det den ser på.

Sneglen kan oppdage for eksempel en annen snegl den kommer over, bevegelser i omgivelsene eller skygger som plutselig faller på den, noe som er nok til at den foretar en rask flukt inn i huset.

Hagesneglens øyne inneholder heller ingen fargefølsomme synsceller. Den ser altså bare gråtoner og kan utelukkende skille lys fra mørke. Evnen til å skille lysintensitet hjelper sneglen med å søke mot mørke steder når den skal gjemme seg lenge, for eksempel om vinteren.

Hagesneglen har likevel ganske godt syn til å tilhøre bløtdyrene, sammen med blant annet muslinger og blekkspruter.

Dyrerikets mest avanserte øyne er det sjøkneleren som har. For å få mening i alle synsdataene har det lille krepsdyret utvidet hjernen sin.

Sjøkneleren har det mest avanserte synet av alle dyr forskerne kjenner til. Øynene beveger seg uavhengig av hverandre og inneholder sanseceller for i alt tolv ulike farger – altså fire ganger så mye som menneskeøyet.

Samtidig er sjøkneleren i stand til å se hvordan lyset er polarisert. Lys og andre elektromagnetiske bølger svinger alltid vinkelrett på utbredelsesretningen, og polariseringen avslører retningen – og dermed om et potensielt bytte eller en fiende er på vei mot eller vekk fra sjøkneleren. Polariseringen gir dermed sjøkneleren ekstra detaljert synsinformasjon når den er på jakt eller flukt.

Det nærmeste vi kommer en lignende effekt er å bruke polaroidsolbriller og polaroidlinser til kameraer. Lyset som treffer øynene våre, svinger i alle retninger. Med filteret blir for eksempel sollys som blir reflektert fra en vannoverflate, sortert bort, noe som gjør det mulig å se ned i vannet.

Forskerne har lenge undret seg over hvordan sjøkneleren med sin lille hjerne kan håndtere de hyperkomplekse synsinntrykkene.

I 2019 kom et team av australske, amerikanske og svenske forskere litt nærmere en forståelse. De oppdaget at sjøkneleren begynner å behandle synsdata allerede i klumper av nevroner i stilkene øynene sitter på.

Forskerne viste dessuten at rekene har omprogrammert nevroner som er knyttet til luktesansen hos andre krepsdyr, til å hjelpe med synet.

Den 200 kilo tunge kjempemuslingen oppfatter verden som strålende prikker gjennom utallige mikroøyne.

Kjempemuslingen er det største bløtdyret i verden. Noen eksemplarer blir mer enn hundre år og vokser til en diameter på 1,2 meter og en vekt på 200 kilo. Det enorme dyret er samtidig innehaver av noen av evolusjonens aller enkleste øyne, de såkalte ocellene.

Hver ocelle har et lite hulrom med en åpning som fungerer som pupill, mens det bakerste av hulrommet er forsynt med flere hundre lysfølsomme celler. Muslingen kan se tre ulike farger, men kan ikke sette dem sammen til andre farger.

For at de enkle øynene skal ha noe for seg, må kjempemuslingen ha nok av dem. Kanten av muslingens såkalte kappe er derfor dekket av flere hundre øyeflekker som hver måler om lag 0,5 millimeter.

De enkle ocellene lar kjempemuslingen oppfatte lys og skygge. Studier har faktisk vist at kjempemuslingen tross de enkle øynene kan oppfatte bevegelse og former før for eksempel et rovdyr kaster skygge rett på muslingen.

Da australske forskere for første gang påviste muslingens syn i 1986, kom det som en overraskelse på dem at den på denne måten kan oppfatte variasjon i lysstyrke i ulike deler av synsfeltet.

Med to ulike typer øyne navigerer de flygende honningprodusentene sikkert fram til de mest nektarrike blomster.

Biene ser ved hjelp av to såkalte fasettøyne som består av 4500–5500 ubevegelige enkeltøyne som kalles ommatidier. Fasettøynene gir biene et fargesyn som fungerer helt annerledes enn vårt.

Mens vi har sanseceller for blått, grønt og rødt lys, har biene celler for blått, grønt og ultrafiolett. Bier ser altså ikke rødt og oransje lys, men til gjengjeld blått og grønt veldig godt. I tillegg kan de se ultrafiolett lys, altså lys med korte bølgelengder som er usynlig for oss.

Mange blomster utnytter bienes spesielle syn ved å ha striper på kronbladene, såkalte saftmerker, som peker mot nektaren. Dermed kan biene få øye på de blomstene som er mest modne for bestøvning.

I tillegg til fasettøyene er bier utstyrt med tre såkalte punktøyne oppå hodet. Punktøynene registrerer blant annet endringer i lysstyrke og kan for eksempel registrere skyggen fra fiender som angriper bien ovenfra.

Forskerne har dessuten funnet såkalte retningsnevroner i bienes hjerne. Retningsnevronene behandler data fra en bestemt synsfunksjon som lar biene se hvilken vei lyset svinger – den såkalte polariseringen.

Det polariserte lyset skaper et strålende bånd over himmelen som biene navigerer etter. Båndet er synlig for bien selv når solen er skjult bak tykke skyer.