Hvis en dyreart blir redusert til bare en hann og en hunn, er det snakk om en ekstrem flaskehalsbegivenhet, som vil gjøre neste generasjon sterkt innavlet.
Paringer mellom bror og søster eller foreldre og unger kan ikke unngås og vil føre til nedsatt fruktbarhet og levedyktighet.
Grunnen til at innavl er skadelig, er at den reduserer den genetiske variasjonen i dyregruppen, slik at skadelige genvarianter kan hope seg opp og få fatale følger.
De fleste genene finnes i to varianter, og den ene kan godt være skadelig. Hvis den andre genvarianten er funksjonsdyktig, overtrumfer den normalt den skadelige, og dyret blir såkalt heterozygot for dette genet.
Skadelig genvariant gir dalmatinere nyrestein
En skadelig genvariant får dalmatinere til å skille ut for mye urinsyre, noe som fører til nyrestein. Selv om foreldrene ikke er syke selv, er de bærere av det skadelige genet, som vil komme til uttrykk i hver fjerde valp.
Blå: Raskt gen for dannelse af urinsyre
Rød: Skadeligt gen for dannelse af urinsyre
Skadelige gener ender i samme unge
Men når to heterozygote dyr parer seg, blir genene blandet slik at de skadelige genvariantene i 25 prosent av tilfellene ender i det samme fosteranlegget og vil gjøre ungen såkalt homozygot for genet – og mindre levedyktig. I
I en liten populasjon, der det ikke er mulig å unngå innavl, stiger risikoen for at to heterozygote dyr parer seg.
Biologene er veldig bevisste på konsekvensene av innavl i for eksempel zoologiske hager og innen hundeavl, der nye raser blir skapt ut fra noen ganske få individer. Likevel sliter noen hunderaser med innavl.
Dalmatinere er for eksempel utsatt for å få nyrestein på grunn av en skadelig genvariant som, hvis den opptrer i dobbel utgave, gjør at hunden skiller ut ekstra store mengder urinsyre.