Verdens mest hardføre dyr, de små bjørnedyrene, er kjent for å overleve der alle andre må gi opp.
De åttebeinte dyrene tåler temperaturer fra -272 til 150 °C, klare seg uten vann i flere tiår, motstå ekstremt høyt trykk og kraftige doser stråling samt overleve i det vakuumet som hersker i verdensrommet.
Bjørnedyrene blir bare 1,5 mm lange og kan finnes over hele verden. De lever av å suge ut næring fra dyre- og planteceller, for eksempel i myrer.
Hemmeligheten ligger i bjørnedyrets evne til å gå i en dvaletilstand som kalles kryptobiose, der stoffskiftet settes ned til 0,01 prosent av det normale. Men hvordan dyret unngår at DNA-et blir ødelagt av de ekstreme prøvelsene, har hittil vært en gåte.
I 2016 oppdaget forskere fra The University of Tokyo i Japan at bjørnedyrene har et spesielt protein ved navn Dsup, som på en eller annen måte beskytter arvematerialet.
Når bjørnedyret går i dvale, trekker det beina inn i kroppen, tørker ut og reduserer stoffskiftet til et absolutt minimum. I denne tilstanden kan dyret overleve i flere tiår.
Den mistanken har nå blitt bekreftet av forskere fra Centre for Plant Biotechnology and Genomics i Spania. Ved hjelp av en superdatamaskin har de skapt en modell som viser hvor mye de enkelte atomene i Dsup-proteinet kan bevege seg i forhold til hverandre.
Protein pakker inn DNA-et
Modellen avslører at Dsup-molekylet er veldig løst organisert. Det gjør det ekstremt fleksibelt, slik at det kan smyge seg helt tett rundt DNA-molekylet og kapsle det inn.
Forskerne mener derfor at Dsup virker som et skjold som beskytter bjørnedyrets DNA mot sterk stråling og mot skadelige stoffer, for eksempel de aggressive molekylene som kalles frie radikaler.
31 år er rekorden for hvor lenge bjørnedyret kan overleve i en dypfryser. Den ble satt i et japansk forsøk fra 1983 til 2014.
Den nye kunnskapen kan bli verdifull både i medisinsk forskning og romfartens verden. Hvis funksjonen Dsup-proteinet utfører, kan overføres til menneskeceller, vil det for eksempel være mulig å beskytte sunne celler mot stråling i forbindelse med kreftbehandling.
Og på lang sikt kan hele kroppen hos astronauter gjøres mer tolerant overfor den kosmiske strålingen i verdensrommet og på fremmede planeter.
