Oppfinnsomme dyr beseirer gold isørken
Gjennomsnittstemperaturen er –57 °C, men høyt spesialiserte dyr trosser kulda i Antarktis. Noen overlever på en kost av selavføring, mens andre har gjort om tennene til en finmasket sil.
Det største landdyret er et insekt
Ekte landdyr – arter som tilbringer hele livet på land – er det ikke mange av i Antarktis. Faktisk er det største en midd som ikke blir mer enn 6 millimeter lang. Den er også det eneste insektet på Antarktis.
Middene lever et kort og hektisk liv som voksne i løpet av ti dager midt på sommeren – men før det lever de i to år som larver under isen.
Dyrene beskytter seg mot kulda ved å samle sukkerstoffer i cellene, noe som hindrer isdannelser.
Midden er så godt tilpasset kulda at de dør hvis temperaturen kommer over ti plussgrader.
Sjøgrisen utnytter havbunnen
Maten finnes ikke bare i de øverste lagene av havet ved Antarktis. Også på havbunnen er det mye næring, og det utnytter sjøgrisen til sin fordel.
Det 20 centimeter lange dyret er i familie med sjøpølser, og i store flokker finkjemmer de havbunnen. De tygger seg gjennom de øverste lagene, slik en meitemark gjør på land.
Sjøgrisene lever av organiske stoffene som finnes i bunnmaterialet eller som faller ned på bunnen fra overflaten – for eksempel kadaveret av en hval.
De sørger samtidig for å resirkulere næringsstoffene, slik at de kommer inn i kretsløpet igjen.
Renovasjonsfugl overlever på avføring, oppkast og morkaker
Med den tykke, snøhvite fjærdrakten ligner slirenebb på litt tykkfalne duer. Men de oppfører seg helt annerledes – den hvite fuglen er Antarktis' svar på gribber.
De flyr godt, men de kan ikke svømme eller dykke etter mat fordi de mangler svømmehud. I stedet har de rollen som renovasjonsarbeidere på det iskalde kontinentet.
De rydder opp når en sel har født ungen sin, og spiser blod, morkaker og andre etterlatenskaper fra fødselen.
Skulle de komme over fersk selavføring, spiser de den også. I pingvinkoloniene spiser slirenebb de knuste eggene og døde ungene med like stor iver – eller pingvinenes oppgulpede mageinnhold – og ved forskningsbaser lever de av søppel fra mennesker.
I et område som Antarktis er dyr av denne typen ekstremt viktige. Kulda bevarer åtsler og annen søppel, og nedbrytningen tar derfor lang tid. Slirenebbene sørger dermed for at nedbrytningen skjer mye raskere.