Hvorfor dreper noen dyr ungene sine?

Den enkleste grunnen til at noen dyr kan finne på å drepe sine egne unger, er at de oppfatter dem som føde. Det gjelder f.eks. komodovaranen, der de voksne ikke betenker seg på å ete en unge hvis de støter på en. Men det gjør de nå sjelden, for som et mottrekk mot denne vanen har ungene utviklet evnen til å klatre i trær – noe de voksne er for tunge til. Andre dyr ofrer ungene sine fordi de selv er i fare. Det gjelder f.eks. kenguruer, som kaster ungene ut av pungen hvis de blir forfulgt av rovdyr. Resultatet er at rovdyrene kaster seg over ungen mens den voksne unnslipper. Det kan virke grusomt, men biologisk sett er det logisk: Hvis den voksne dør, er det ingen sjanser for nye unger, mens det er gode muligheter for flere unger hvis den voksne overlever. Men det finnes også dyr som dreper unger av en mer utspekulert grunn. Når f.eks. en hannløve eller en hannbavian overtar ledelsen av en flokk hunner fordi den tidligere lederhannen er blitt drept, tar han som en av sine første ”embetshandlinger” livet av samtlige unger i flokken. Her er det snakk om rendyrket biologisk egoisme. Ungene i flokken hadde den tidligere hannen som far. Ved å drepe dem sørger den nye hannen for at hunnene raskere kommer i brunst igjen, og dermed får han sjansen til å bli far til ungene i flokken.