Oppfinnsomme dyr vil overleve for enhver pris

Rovdyr må stå tidlig opp hvis de vil spise en av naturens forsvarsspesialister. De skyter med giftig blod, lar seg falle og ikler seg rustninger av avføring for å redde livet.

Rovdyr må stå tidlig opp hvis de vil spise en av naturens forsvarsspesialister. De skyter med giftig blod, lar seg falle og ikler seg rustninger av avføring for å redde livet.

Nature Picture Library

Giftig blod skyter ut av øynene

Paddeiguaner er kraftig bygde krypdyr på størrelse med nordpadder som lever i tørre områder i Nord- og Mellom- Amerika.

Selv om de omkring 15 kjente artene er piggete og tornete, er de et populært bytte hos rovfugler, prærieulver og rever.

© J. Cancalosi/NaturePL

Mot rovfuglene kan ikke paddeiguanen gjøre så mye annet enn å blåse seg opp som en liten, pigget ball og vise fram de store tornene i nakken, men angripes den av firbeinte rovdyr, har iguanen et overraskende forsvar klart.

Hvis en paddeiguan føler seg virkelig truet, kan den sende stråler av blod mer enn en meter ut i luften fra begge øyne.

Bristede blodkar sender blodstråle mot fienden

Fra en meters avstand kan paddeiguanen med stor presisjon plante en stråle giftig blod i ansiktet på et rovdyr.

For å øke effekten inneholder blodet giftige og irriterende stoffer som virker særlig kraftig på pattedyr.

Giftstoffene er antagelig utvunnet fra maur som utgjør en stor del av iguanenes kosthold.

Paddeiguanen kan gjenta avfyringen flere ganger, men har ikke ubegrenset ammunisjon, i og med at det er sitt eget blod den bruker.

Video: Se blodstrålen bli avfyrt

Piggete fisk fordobler størrelse

Kulefisk er små til mellomstore fisker som finnes i varme hav over det meste av verden. Fiskene er ganske langsomme, så de kan ikke flykte fra fiendene sine.

Når farer truer, reagerer kulefisk i stedet ved på få sekunder å sluke store mengder vann, slik at de svulmer opp som ballonger og mer enn fordobler størrelsen.

På et øyeblikk sluker kulefisken store mengder vann og blir en smertefull munnfull å gape over.

© Nature Picture Library

En del kulefisker har huden full av pigger, slik at de blir en stor og smertefull munnfull for et rovdyr.

Noen arter av kulefisk blåser seg også opp når de skal gjøre kur til potensielle maker.

En rekke arter flykter gjennom luften uten å ha vinger. I stedet tar dyrene i bruk en kontrollert form for fritt fall.

© T. MacMillan/NaturePL

Firfisler svever med ribbeina

Små sørøstasiatiske dragefirfisler flyr ved hjelp av en hudmembran spent ut over forlengede ribbein. Selv om firfislene bare er 10–20 centimeter lange, kan de sveve 50-60 meter.

© T. Laman/National Geographic

Slange forvandler seg til en frisbee

Sørøst-Asias flygende snoker lever i trær. Når et rovdyr nærmer seg, kaster snoken seg ut fra høye grener og sprer ribbeina ut til siden, slik at den får form som en lang og smal bumerang.

© S. Dalton/NaturePL

Frosker bruker svømmehud som fallskjerm

Når tropiske froskearter vil flykte, hopper de ganske enkelt ut i luften, bøyer inn beina mot kroppen og sprer svømmehuden mellom tærne. Froskene kan sveve opptil 30 meter.

© Shutterstock

Fisk skyter seg gjennom luften

Hvis en flygefisk er truet, pisker den voldsomt med halen, hopper opp av vannet og folder ut sine ekstremt utviklede brystfinner. Flygefisker kan sveve 400 meter i 70 km/t.

Sylspisse børster brenner i dagevis

Ildormer er typisk om lag 15 centimeter lange og har store, flate plater på ryggen med lange børster som stikker ut.

Selv om den ser vennlig ut, er det nok å bare så vidt streife en ildorm for å avsløre at den ikke har fått sitt navn uten grunn.

Børstenes kamformede spisser er fylt med gift og brekker lett av, slik at de haker seg fast i skinnet på angriperen.

Ildormens lange, fine børster sitter parvis. Børstene er hule og inneholder en kraftig nervegift.

© Mary Beth Angelo/Scanpix

Dykkere som har vært i nærkontakt med ildormer, beskriver en stikkende og brennende smerte som varer i dagevis. Det er som å stikke hånden i et brenneslekratt.

Teknikken sikrer at rovdyr som forsøker å spise ildormer, bare gjør det den ene gangen.

Pungmeisens rede har hemmelig rom

De afrikanske pungmeisene bygger et stort, dråpeformet, hengende rede som flettes sammen av lange strimler av gress.

Redet har en tydelig åpning på siden som fører inn til et stort, romslig kammer med flettet bunn. Men det er ikke her ungene er.

Både inngangen og kammeret er bygget for å lure rovdyr til å tro at redet er tomt.

Rovdyr blir lurt av falskt rom

Redet med doble vegger har et falskt og et ekte kammer. Vevingen er så tett at selv aper har problemer med å rive det i stykker.

Det ekte redekammeret ligger på undersiden og har en kamuflert inngang. Hver gang foreldrene passerer gjennom inngangen, lukker de den omhyggelig med edderkoppspinn som klistrer kantene sammen.

Ungene gjør også sitt for å overleve: Normalt kvitrer fugleunger hvis de merker at noen lander på redet, men pungmeisungene er tause som graven hvis det er aktivitet i redet.

Den snedige pungmeisen beskytter ungene sine mot rovdyr ved å flette et rede med et hemmelig kammer.

© Des & Jen Bartlett/National Geographic Coll.

Legger avføring på ryggen

Skjoldbillelarvenes etterlatenskaper brukes som avskrekkelse overfor sultne rovdyr.

Enten kleber larven fast avføringen på ryggen med sin fleksible anus, slik at den ligner en omvandrende avføringshaug, eller så holder larven avføringen fast med en spesiell klype på halespissen og vifter en stor, illeluktende klump foran nesa på en eventuell fiende.

Skjoldbillelarven bruker sin fleksible anus til å klistre lag av illeluktende avføring fast på ryggen.

© Alamy/ImageSelect

Litt i samme stil ikler nymfer av skumsikader seg et beskyttende hylster av avføring. Nymfene blåser luft gjennom avføringen slik at den fylles med bobler og skummer opp.

Følsomt høreorgan sender nattsvermeren i fritt fall

Flaggermusen er nattsvermerens erkefiende. For å unngå å bli spist av det flygende pattedyret har nattsvermeren utviklet særlig følsomme høreorganer på hver side av bakkroppen.

Organene inneholder sensorceller som er spesialisert på å registrere flaggermusens ultralydskall.

Når cellene registrerer et kall, omsetter de lydbølgene til elektriske signaler som går direkte ut i vingemusklene og sender nattsvermeren i vill flukt mot bakken.

Sovepose skjuler papegøyefiskens lukt

Siden papegøyefisk er relativt store, er det begrenset hvor mange hull og andre skjulesteder de kan finne i korallrevet. Derfor har papegøyefisken utviklet en spesiell soveteknikk som lurer rovfiskers luktesans.

Når papegøyefisken skal sove, finner den et noenlunde trygt sted på havbunnen. Deretter begynner fisken å skille ut slim fra munnen, som gradvis omslutter hele kroppen som en pose.

Papegøyefisken danner en sovepose av slim som skjuler den slumrende fiskens kroppslukt.

© Nature Prod./NaturePL

Slimposen har åpninger som lar vannet strømme inn og ut og leverer oksygen til papegøyefisken. Derimot blir eventuelle duftstoffer sperret inne i posen, slik at rovdyr ikke kan snuse seg fram til den sovende fisken.

Mesteren har 15 forkledninger

Harlekinblekkspruten ble først oppdaget i Indonesia i begynnelsen av 1990-tallet, men forskerne fant raskt ut at forkledningsevnene var noe utover det vanlige.

Som alle andre blekkspruter kan den skifte farge med stor presisjon og samme fart som en flimrende lysreklame, men fargeskiftet er bare ett av de imponerende triksene den har i ermet.

I naturen er det mange smarte forkledningskunstnere, men bare denne lille tropiske blekkspruten har kostymer nok til en hel sirkusforestilling.

© Nature Picture Library, Alamy/Imageselect & Mikkel Juul Jensen

Armer ligner giftslange

Hvis harlekinblekkspruten gjemmer seg i sanden og lar to stripete armer stikke opp, ligner den en giftig korallslange.

© Alamy/Imageselect & Mikkel Juul Jensen

Skjuler seg blant maneter

For å gå i ett med en stim av maneter strekker kameleonblekkspruten sine armer oppover.

© Alamy/Imageselect & Mikkel Juul Jensen

Gjemmer seg blant flatfisk

Når blekkspruten er sammen med større fisk, presser den armene ned langs kroppen, slik at den ligner for eksempel en flyndre.

Harlekinblekkspruten kan også endre overflatestrukturen i skinnet, slik at den kan gå fra å være glatt til ru og knortet som en gammel, algebevokst stein.

Men det slutter ikke med det heller. Blekkspruten kan også etterligne kroppsformer og oppførsel til andre dyr.

Hvis den for eksempel blir forfulgt av en rovfisk, kan blekkspruten gjemme seg i et hull og la to stripete armer stikke opp fra bunnen i forlengelse av hverandre, slik at de ser ut som en giftig korallslange – et dyr de fleste rovfiskene har stor respekt for.

Se blekksprutens pantomime

Harlekinblekksprutene er sjeldne, så det er fortsatt uvisst akkurat hvor mange ulike dyr de kan etterligne.

Inntil videre er minst 15 ulike forkledninger registrert, og mange av dem forestiller giftige dyr som piggrokker, sjøanemoner og dragefisk.

Harlekinblekkspruten er også spesialister på å gå i ett med omgivelsene og etterligne for eksempel fastvokste svamper eller rørormer.

Forskerne har faktisk sett individer gjøre seg så uinteressante som mulig ved å etterligne drivende kokosnøtter.

Nye bein vokser fram

Den meksikanske salamanderen axolotl kan ofre et bein til et rovdyr og stikke av.

Cellene omkring såret deler seg lynraskt og danner nytt vev med så høy hastighet at nye bein eller organer kan være dannet på bare noen få uker.

I tillegg til å gjendanne avrevne lemmer kan axolotler erstatte organer og deler av hjernen.

© Nature Picture Library

En av årsakene til regenereringen er at axolotler lever hele livet i larvestadiet og ikke gjennomgår metamorfose – i motsetning til for eksempel rumpetroll, som utvikler seg til frosker.