Dyrekoncert på scenen

Naturens utrolige orkester

En elefant på bass, en hakkespett på trommer og et kor av gibboner – naturen er full av enestående musikanter, som med rytme, sang og symfonier spiller for artens overlevelse.

En elefant på bass, en hakkespett på trommer og et kor av gibboner – naturen er full av enestående musikanter, som med rytme, sang og symfonier spiller for artens overlevelse.

Shutterstock & Lotte Fredslund

I dyreriket vrimler det av musikalske talenter som bruker sine akustiske evner til å jakte, advare andre, forsvare seg og imponere maker. Med andre ord: De spiller for å overleve.

Illustrert Vitenskap har satt sammen det ypperste dyreorkesteret – og satt sammen lydene til en landeplage du kan høre i bunnen av artikkelen.

Blåserrekken

Elefant

Trompeterende elefanter er typisk sure, legesyge, overraskede eller spændte. Elefantens vigtigste kommunikationsmiddel er dog ikke dens trompet, men derimod dybe baslyde.

© Shutterstock

Oppstemte elefanter blåser i trompeten

Plassene i orkesterets blåserrekke går naturligvis til elefantene. Ved å presse ut luft gjennom snabelen frambringer de trompetlyder som et uttrykk for oppstemthet – litt som menneskers jubelrop.

Elefantens viktigste kommunikasjonsmiddel er imidlertid ikke trompeten, men derimot dype basslyder som ligger langt utenfor menneskets hørevidde.

Med lavfrekvente toner på under tjue hertz kommuniserer elefantene med hverandre på opptil ti kilometers avstand. De såkalte infralydene egner seg til kommunikasjon på avstand fordi de trenger gjennom gjenstander i stedet for å bli reflektert.

Akkurat som mennesker og andre pattedyr bruker elefanten lungene sine til å skape lyd. Luften strømmer forbi strupehodet og får stemmebåndene til å vibrere.

Selv om elefanten bruker samme teknikk som oss, er stemmebåndene våre for små til at vi kan frambringe så dype toner, for jo større stemmebåndet er, jo dypere frekvenser kan det frambringe.

Derfor er det en sammenheng mellom kroppsstørrelse og hvor dype lyder et dyr kan frambringe.

Stortromme

Pistolreje

Når pistolrejen lukker kloen sammen, opstår der en højtryksboble, som brister med et drøn på 210 dB.

© Shutterstock

Knips overdøver rakettoppskytinger

Pistolreken frambringer dyrerikets høyeste lyd når den smeller igjen den store klosaksa.

Det skjer så raskt at en høytrykksboble med et trykk på helt opp til 2000 bar oppstår inne i et hulrom i kloa. Det er om lag 400 ganger trykket i et sykkeldekk.

Når boblen sprekker, sendes det ut et avsindig høyt brak på opp til 210 desibel. Til sammenligning frambringer en motorsykkel 100 desibel, mens brølet fra en rakettoppskyting ligger på omkring 180 desibel.

Ved lydnivåer over 194 desibel blir lydbølger til sjokkbølger, og pistolreken bruker den livsfarlige lyden til å lamme byttedyr som småfisk og krabber.

Pistolreken lever i de tropiske delene av Stillehavet, og lydnivået kan bli så intenst at det forstyrrer kommunikasjonsutstyr i havet – for eksempel sonarsignaler som militæret bruker til å spore opp ubåter.

Familien av pistolreker består av mer enn 600 arter, og i 2017 oppdaget forskere en ny, høylytt art som ble oppkalt etter rockebandet Pink Floyd.

Fiolin

Fugl

Manakinens vingeknogler stryger mod hinanden over 100 gange i sekundet.

© Juan Carlos Vindas/Getty Images

Hunner elsker en god fiolinist

Manakinen er en fugl som lever i regnskogene i Ecuador. Den bruker vingene sine til å frambringe en fiolinlignende lyd.

Hannen lener seg forover, hever vingene opp bak ryggen og gnir dem mot hverandre. For oss ville bevegelsen svare til å bøye seg forover og gni albuene mot hverandre bak ryggen.

Manakinens vinger berører hverandre mer enn 100 ganger i sekundet, raskere enn øyet kan fange opp. Hver vinge har en fjær med en liten klinge og en nabofjær med riller. Når fjærene strykes mot hverandre, spiller fuglen fiolin.

Fuglenes paringsspill foregår ved at hannene utfører spektakulære forestillinger med fiolinen som et helt sentralt element.

De beste fiolinistene vinner hunnene, og derfor blir musikaliteten konsekvent ført videre gjennom generasjoner.

Men fiolinspillet har en ulempe.

Vanligvis har fugler et hulrom i knoklene slik at de veier mindre, men manakinens knokler er mer robuste. Manakinen prioriterer dermed evnen til å spille fiolin over manøvreringsdyktighet i luften.

Trommer

Spætte trommer
© Marie Read/Nature Picture Library

Dominerende hanner trommer hardt

Hvorfor kvitre når man kan tromme?

I stedet for å synge viser hakkespetten fram sine musikalske evner med en trommesolo.

Trommen er vanligvis en trestamme, og alt etter formålet varierer trommespillet i tempo, rytme og varighet. En ivrig hakkespett kan tromme med 20 slag i sekundet og hakker 8000–12 000 ganger om dagen.

Hakkespetten støter hodet mot treet med en kraft på opp mot 1400 g, noe som svarer til 13 700 m/s2. Til sammenligning får mennesker hjernerystelse ved akselerasjon på 60–100 g.

Hakkespetten hamrer hodet sitt mot trestammer opp mot 12 000 ganger om dagen. Men takket være et effektivt støtdempersystem blir ikke fuglen slått ut av hodepine eller alvorlige hjerneskader.

Spættens støddæmpende kranie
© Dorling Kindersley/Getty Images & Lotte Fredslund

1. Nebb dirigerer støt vekk fra hjernen

Hakkespettens undernebb er direkte forbundet med nakken og dirigerer vibrasjonene vekk fra kraniet. Støt fra overnebbet overføres til tungebeinet, som på grunn av hakkespettens ekstremt lange tunge strekker seg rundt kraniet og fører støtkraften vekk fra hjernen.

Spættens støddæmpende kranie
© Dorling Kindersley/Getty Images & Lotte Fredslund

2. Porøst beinvev absorberer støt

Fronten av kraniet består av et tykt lag av bøyelig og porøst beinvev. Vevet absorberer støtkraften som går gjennom overnebbet, og forhindrer den i å gjøre skade på hjernen. Selv om vevet er porøst, er det robust på grunn av høy mineraltetthet.

Spættens støddæmpende kranie
© Dorling Kindersley/Getty Images & Lotte Fredslund

3. Hjernen er spent fast i kraniet

Kraniet slutter tett om hjernen slik at den ikke skvulper rundt og får støt. Dessuten vender hjernens største flate framover slik at støtkraften fordeles ut på et større areal. Siden hjernen er liten, har den en relativt større overflate å fordele støtene på.

Om sommeren trommer fuglen primært for å finne insekter og larver skjult inne i trærne. Hakkingen baner vei gjennom barken til byttet som hakkespettens 8 centimeter lange tunge raskt fanger inn.

I paringssesongen blir trommingen også brukt til å imponere hunner. Her hakker hakkespettene i døde trestammer, gatelamper, takrenner og metallgjenstander for å oppnå den beste klangen.

En kraftig og høylytt trommerytme er nemlig attraktiv for hunner fordi det er tegn på en potent hann som dominerer territoriet sitt med et framtredende lydbilde.

Hakkespetten banker også på trestammer når den lager hull til å legge egg i eller til oppbevaring av et forråd av nøtter og frø.

Den vedvarende trommingen tærer på nebbet, som hele tiden vokser og blir helt fornyet om lag tre ganger i året.

Marakas

Klapperslange

Klapperslangens halespids består af hule ringe, som rasler mod hinanden for at advare sultne pattedyr.

© Shutterstock

Raslende rytmer advarer rovdyr

Klapperslangens vibrerende hale høres nøyaktig ut som marakas, men i motsetning til rytmeinstrumentet har ikke slangens halespiss perler.

I stedet er spissen utstyr med ringer med et lite mellomrom mellom seg. Skallet i ringene består av proteinet keratin – et hardt materiale som blant annet finnes i neglene våre.

Når klapperslanger rister på halen, slår ringene mot hverandre og skaper den raslende lyden.

Siden ringene er hule på innsiden, preller lydbølgene av på innsiden av skallet, noe som gir et ekko, på samme måte som når man roper i en grotte. Dermed blir lyden forsterket.

Klapperslangen spiller på instrumentet sitt ved hjelp av tre kraftige muskler som går langs ryggraden ned til halespissen.

Musklene trekker seg lynraskt sammen og får halespissen til å riste opp til nitti ganger i sekundet.

Vibrasjonene frambringer lydbølger på 500–24 000 hertz, noe som er de frekvensene som høres best av pattedyr og advarer dem mot å komme for nær.

Forsanger

Pukkelhval

Hanpukkelhvaler synger i timevis. Vandet hjælper tonerne med at rejse så langt som 160 km.

© Shutterstock

Tenoren synger i timevis

Lydbølger går raskere og lenger i vann enn i luft, og derfor er lyd den mest utbredte kommunikasjonsformen i havet.

Knølhvaler har utviklet et avansert språk som består av et bredt spektrum av lyder – helt fra dype brummende lyder til knirking, jamring og brøl.

Både hunner og hanner kan frambringe lyder, men det er bare hannene som synger komplekse sanger med gjentatte mønstre.

Sangene er en del av hvalenes paringsritualer og varer i flere timer. De er bygget opp av fra to til ni temaer. Ved hvert tema blir de samme lydene gjentatt i et par minutter før temaet skifter.

Sangene er ikke bare forbeholdt kurtisering, men brukes også til vanlig kommunikasjon og utvikler seg i løpet av hvalenes liv.

Endringene skjer ved at ulike grupper av hvaler utveksler lyder med hverandre og på den måten utvider sangrepertoaret sitt.

Det er fortsatt et mysterium hvordan knølhvalene frambringer lydene sine. Akkurat som hos andre pattedyr er det strupen som lager lydene, men i motsetning til landlevende pattedyr puster ikke hvalene ut luft.

Kor

Gibbonabe

Gibboner synger i helt klare toner, og i parringssæsonen synger hanner og hunner harmoniske duetter. Sangen skal dog primært markere gibbonflokkens territorium.

© Ellen van Yperen

Gibboner skråler for å overleve

Koret tar gibbonapene seg av.

Gibbonene frambringer intense lyder i helt rene toner takket være en sangteknikk som er på nivå med topptrente operasangere.

Som sopraner skråler apene fra trekronene ut over Sørøst-Asias regnskoger for å kommunisere med artsfeller på avstand. Ropene er så gjennomtrengende at de kan høres på opp til halvannen kilometers avstand.

Og det er praktisk å være høylytt siden gibboner lever i grupper som kan være spredt ut over store områder.

Særlig om morgenen setter gibboner stemmebåndet i sving og synger fram og tilbake for å markere at de holder til i området. I paringssesongen finner partnere faktisk veien til hverandres hjerter ved å synge duett.

Sangen skal ikke bare markere revir, men inneholder også viktige opplysninger. Gibbonene bygger setninger og setter sammen lydene i spesifikke sekvenser alt etter hva de kommuniserer om.

For eksempel synger apene bestemte sanger når de får øye på rovdyr, noe som advarer de andre gibbonene i området.

Hør hitten

Trykk på knappen og hør de sju ulike dyrenes lyder satt sammen til en låt.