Drøvtygging er trolig den mest effektive og spesialiserte fordøyelsesmetoden som dyrene har utviklet. Den eksisterer i et stort antall hovdyr, så som okse, hjort, sau, geit og sjiraff, men er også utviklet hos både kenguru og dovendyr. Fordi pattedyrene mangler enzymer som kan bryte ned plantekosten, benytter de seg i stedet av bakterier som nedbryter plantene i en gjæringsprosess.
Bakterier skaffer dyrene seg ved å ete jord. Under drøvtygging skjer forgjæringen fremst i fordøyelsessystemet. Fra spiserøret går maten rett ned i kuas vom som er den første av fire mager som maten må passere før den går videre til tynntarmen. Når vombakteriene har gitt føden riktig konsistens, flyter den over i det neste magekammeret der den eltes og danner en klump av mat.
Denne klumpen gulper kua opp i munnen der den tygges grundig og blandes med spyttenzymer. Det er denne ekstra bearbeidingen av maten som kalles å tygge drøv. Når kua synes den har tygd ferdig, synker matklumpen ned i den tredje magen som elter den videre. Derfra sendes den nesten helt nedbrutte maten over i den fjerde og egentlige magen, løpen, som inneholder en syre som dreper bakteriene slik at kua unngår å bli syk og samtidig får dratt nytte av proteinet som bakteriene har bygd opp under sin vekst. Hesten har et helt annet fordøyelsessystem.
Der skjer gjæringen bakerst i systemet, i tykktarmen og store blindtarmer. Denne metoden utnytter føden mindre effektivt, men er til gjengjeld dobbelt så rask. Denne forskjellen betyr at hest og ku kan innta ulike økologiske nisjer. Hesten har en fordel når maten er av lav kvalitet og full av fiber, mens kua trives bedre der den kan sette til livs mat av høy kvalitet, som er uten fyllstoffer.