Hvorfor har elefanten fått lang snabel?

For 30–40 millioner år siden var forfedrene til elefanten bare meteren høye og levde kanskje i vannet som flodhesten gjør i dag. Snabelen var kort og ble sikkert brukt til det samme som tapiren bruker den korte snabelen til i dag – nemlig å rote rundt og snuse på bakken. Etter det har elefantene utviklet seg og blitt enorme. Det har trolig sammenheng med at det gir bedre energiutnyttelse og vern mot rovdyr. Men når et dyr blir stort og samtidig har et stort og tungt hode med støttenner, er det nødt til å ha en kort og kraftig hals. Det som da skjer, er at dyret får et problem med å føre munnen ned mot bakken for å innta føde. For elefantene utgjorde den evolusjonære løsningen en forlengelse av den opprinnelige korte snabelen, slik at den kan brukes til å føre mat opp til munnen – blant mye annet. Snabelen er blitt til ved at nesen og overleppen har vokst sammen og er blitt til et muskuløst organ som er like bøyelig som en blekksprutarm. Snabelen kan sno seg rundt vegetasjon og vri løs blader fra grener høyt oppe eller brukes til å kaste jord opp på ryggen av elefanten som vern mot sol og insekter. Ytterst på snabelen er det noen fingertapper som gjør at elefanten kan gripe om små gjenstander som nøtter. Snabelen har ett hult nesebor i hele sin lengde og kan romme fire liter vann som suges opp og sprøytes inn i munnen når elefanten er tørst. Dessuten er snabelen et fantastisk kommunikasjonsverktøy som kan frembringe et stort utvalg av trompetlyder, og brukes som snorkel hvis elefanten er på dypt vann.